Industrialisering og modernisering i Europa på 1800-tallet

Den industrielle revolusjonen handlet i grove trekk om å øke produksjonen av varer, og varene ble billigere. Det industrielle gjennombruddet skjedde først i Storbritannia rundt 1760. Dette kalles den første industrielle revolusjon og var en utvikling basert på kull og jern.

Fra midten av 1800-tallet fikk vi den andre industrielle revolusjonen. Industrien utviklet seg videre og spredte seg i store deler av Vest-Europa, USA og Japan. Jern ble etter hvert erstattet av stål, som var et lettere og sterkere materiale, og de kulldrevne dampmaskinene ble erstattet av dieseldrevne motorer og elektrisitet.

En forutsetning for at industrien skulle spre seg, var at britene gikk bort fra merkantilismen. Fra 1840-tallet ble det åpnet for eksport av britiske fabrikkmaskiner, og regler som hindret fri handel ble fjernet. Mot slutten av perioden var Tyskland og USA i ferd med å overta posisjonen som verdens fremste og mest moderne industrinasjoner.

Storbritannias dominerende rolle i industrialiseringens første fase avtok utover 1800-tallet. Mens industriveksten i Storbritannia flatet ut etter 1870, tok USA og Tyskland over rollene som de ledende industristatene. Spesielt gjaldt dette innenfor stålindustri, kjemisk industri og bruk av elektrisitet.

Den globale verdenshandelen økte dramatisk på grunn av industrialiseringen. Stadig flere land ble trukket inn i verdenshandelen på grunn av økende etterspørsel etter varer og markeder. I tillegg økte det teknologiske gapet mellom de industrialiserte statene og de som sto utenfor. Moderniseringen ga kontroll over verdenshandelen, noe som igjen ga et globalt overtak. Ved inngangen til 1900-tallet hadde industrialiseringen ført til at flere ikke-europeiske stater, som USA og Japan, gjennomførte en moderniseringsprosess.

Den industrielle utviklingen førte til at frihandel, altså det vi kaller økonomisk liberalisme eller kapitalisme erstattet merkantilismen som økonomisk system.

I filmen nedenfor ser du hvordan industrialisering på 1800-tallet førte til økt produksjon, billigere priser og kapitalisme.

Imperialismen i perioden 1870–1914 var på mange måter et produkt av den industrielle revolusjonen. Økning av vareproduksjon skapte enorme behov for nye råvarer og ressurser som stormaktene i Europa trengte til fabrikkene. Det ble økt konkurranse om ressursene, og det var frykt for å komme på etterskudd. Når stormaktene skaffet seg nye kolonier, sikret de seg tilgang på råvarer og billig arbeidskraft. Samtidig forhindret de at konkurrentene fikk tilgang til disse ressursene. I tillegg ville koloniene på sikt bety nye markeder som europeerne kunne selge sine varer til.

Industrialisering og modernisering førte til et teknologisk og militært gap mellom de industrialiserte statene og resten av verden. Jernbane, dampskip og nye våpen gjorde erobring av nye territorier mulig i et tempo verden ikke tidligere hadde sett. Og teknologiske nyvinninger innenfor medisin gjorde at tidligere dødelige tropesykdommer ikke lenger var en like stor trussel.

Schrumpf E., Bull, E., Tvedt, K., A. (2021, 22. juni). Den industrielle revolusjon. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/den_industrielle_revolusjon

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.