Israel-Palestina-konflikten

Det som er kjernen i Israel-Palestina-konflikten, er i dag det palestinske folkets rett til en selvstendig stat i Palestina. Betegnelsen Palestina brukes om området i Midtøsten der hvor Israel og de okkuperte palestinske områdene Gaza og Vestbredden ligger.

Konflikten er svært kompleks og kan deles inn i tre dimensjoner:

Den lokale dimensjonen gjelder hvem som har rett til å etablere statsdannelser i området som fram til 1948 var det britiske mandatområdet Palestina. I første omgang handlet dette om hvorvidt en jødisk stat kunne opprettes i området. I dag handler den lokale dimensjonen i større grad om palestinernes rett til en egen stat.

Den regionale dimensjonen viser til konflikten mellom Israel og nabolandene, spesielt Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon.

Den globale dimensjonen tar for seg det internasjonale engasjementet omkring hvem som har rett til statsdannelser i området.

Konflikten mellom Israel og palestinere i dag går langt tilbake i tid. Fra midten av 1800-tallet var det en politisk bevegelse blant jødene, sionismen, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var hjemlandet deres, men som nå lå under Det osmanske riket.

Under første verdenskrig ble arabere i Midtøsten lovet selvstendighet mot å støtte Storbritannia og Frankrike i kampen mot Det osmanske riket. Samtidig støttet britene i 1917 tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i Palestina i den såkalte Balfour-erklæringen.

Etter første verdenskrig ble det britiske mandatområdet Palestina opprettet i Midtøsten. Her økte den jødiske innvandringen fram til andre verdenskrig, spesielt etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Området var allerede bosatt av arabere, og det skapte spenning mellom folkegruppene.

Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. I 1947 skulle konflikten løses ved å opprette to stater i mandatområdet Palestina - en jødisk og en arabisk stat. Delingsplanen, som også har blitt kalt tostatsløsningen ble aldri gjennomført.

I 1948 ble staten Israel opprettet. Dagen etterpå brøt den første arabisk-israelske krigen ut ved at alle nabolandene gikk til angrep på den nye staten Israel.

Araberne led et knusende nederlag, og Israel tok kontroll over store områder som var tiltenkt de palestinerne som nå ble sendt på flukt. Et sted mellom sju og åtte hundre tusen palestinere ble flyktninger. Etter krigen endte Gaza under Egypts kontroll, mens Vestbredden ble kontrollert av Jordan. Jerusalem ble delt i en jødisk og en arabisk del.

For palestinerne ble resultatet av krigen kalt al-Nakba, katastrofen. For Israel ble dette kjent som uavhengighetskrigen.

Siden opprettelsen av Israel i 1948 har det vært spent mellom Israel og nabolandene. Under er det en oversikt over noen av hovedlinjene og konfliktene.

Seksdagerskrigen i 1967

I 1967 gjennomførte Israel en krig mot Egypt, Jordan og Syria. Resultatet var at Israel tok kontroll over store områder, deriblant Gazastripen, Vestbredden fra Jordan, Sinaiørkenen fra Egypt og Golanhøydene fra Syria. På ny måtte mange palestinere flytte fra sine hjem.

Fram til 1967 hadde mange sympatisert med Israels ønsker om å forsvare seg selv og trygge egne grenser. Seksdagerskrigen endret noe av denne oppfatningen da Israel erobret store territorier og begynte å etablere israelske bosetninger i områder der palestinerne ønsket å bygge sin egen stat. Disse israelske bosetningene inne på palestinsk område har gjort fredsforhandlinger vanskeligere i ettertid.

Områdene er fortsatt okkupert, og FN mener at både okkupasjonen og etableringen av bosetninger er i strid med folkeretten.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO

I 1964 opprettes Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) av Yasir Arafat. PLO er en paraplyorganisasjon for palestinsk motstandsbevegelse og ledet an i den væpnede frigjøringskampen etter seksdagerskrigen. Blant annet tok gruppa i bruk terroraksjoner for å få oppmerksomhet om konflikten i Palestina. I 1988 tok Arafat avstand fra bruk av terror i kampen for selvstendighet.

I dag er det den største medlemsorganisasjonen i PLO, den palestinske gruppa Fatah, som dominerer på Vestbredden. I det andre store palestinske området, Gaza, er det den palestinske bevegelsen Hamas som dominerer. Siden 2006 har det vært uenigheter mellom Fatah og Hamas.

Nye kriger på 1970- og 80-tallet

Under den jødiske høytiden Yom Kippur i 1973 gikk Egypt og Syria til angrep på Israel for å ta tilbake landområder de hadde tapt i seksdagerskrigen. Dette kalles ofte for Yom-Kippur-krigen. Israel fikk raskt militært overtak og slo tilbake invasjonen.

I 1979 ble det inngått en fredsavtale mellom Egypt og Israel. Egypt skulle anerkjenne staten Israel mot å få tilbake kontrollen over Sinai-halvøya. Dette var den såkalte Camp David-avtalen som var basert på prinsippet om land i bytte mot fred og sikkerhet.

På 1970-tallet brukte PLO det sørlige Libanon som base og utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel Sør-Libanon og ødela basene til PLO, som ble tvunget til å etablere seg i Tunisia.

Intifada

I 1987–1991 skjedde den første palestinske intifadaen. Dette var et palestinsk opprør mot den israelske okkupasjonen gjennomført av en ny generasjon unge og frustrerte palestinere. På mange måter var dette resultat av 20 år med frustrasjon og okkupasjon uten noen politisk løsning i sikte.

I 2000–2005 skjedde den andre intifadaen, som var langt blodigere enn den første. Opprøret var en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat. Dette var langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Hamas og andre militante radikale islamister fikk en mer framtredende rolle enn før, noe som førte til sterke militære motsvar fra Israel.

Gazastripen 2008-2021

Utover 2000-tallet har det vært flere konfrontasjoner mellom israelske militære styrker og palestinere på Gaza.

I 2005 trakk Israel ut militære styrker fra Gaza, men erstattet dette med en mur rundt området. Slik kunne Israel kontrollere handel og begrense reiser inn og ut av området.

Den palestinske bevegelsen Hamas, som dominerer på Gaza, blir betraktet som en terrororganisasjon av Israel. I 2008 brøt det ut krig mellom partene etter at palestinske raketter hadde blitt avfyrt mot Israel. Det samme skjedde i 2014 etter at nye raketter var blitt avfyrt fra Gaza mot Israel.

I 2021 var det igjen en israelsk militæroffensiv mot Gaza.

I alle disse krigene har tapstallene vært mye større på palestinsk side, og Israel har blitt møtt med kritikk for å ha bombet tett befolkede områder.

Israel-Palestina-konflikten er på mange måter en uløselig konflikt. Det har vært utallige planer for fred, men ingen har så langt lykkes.

Oslo-avtalen

Et forsøk på å løse Palestina-spørsmålet var Oslo-avtalen, inngått mellom Israel og PLO i 1993. Partene skulle anerkjenne hverandre, og avtalen skulle legge et politisk grunnlag for begrenset palestinsk selvstyre, og delvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte palestinske områder.

Det kunne se ut som Oslo-avtalen kunne danne grunnlag for en mulig løsning på konflikten, men i 1995 ble den israelske statsministeren Yitzhak Rabin drept av en jødisk ekstremist. I tillegg ble PLOs omdømme i Palestina gradvis svekket, blant annet på grunn av korrupsjon, mens Hamas økte sin oppslutning. Samtidig økte antallet israelske bosetninger i okkuperte områder. Resultatet var at progresjonen i Oslo-avtalen stagnerte, og i dag er det lite som tyder på at avtalen skal bli realisert.

Enstatsløsning eller tostatsløsning?

Det er to løsninger som ofte blir nevnt i Israel-Palestina-konflikten:

Det ene alternativet er en form for enstatsløsning, der det opprettes en stat innenfor det tidligere mandatområdet Palestina. Dette kan utformes som en forent stat eller en føderasjon.

Løsningen har tilhengere på begge sider, og kan på lang sikt være en forutsetning for varig fred og sikkerhet. Spesielt hvis løsningen innebærer demokrati og like rettigheter for alle, uavhengig av religion eller etnisitet. Utfordringen ligger i at dette ikke er en løsning mange i Israel ønsker seg. I tillegg spørs det om israelere og palestinere er klare til å samarbeide om en felles stat.

Det andre alternativet er en tostatsløsning hvor det etableres to selvstendige stater. Denne løsningen blir ofte framstilt som den mest realistiske, og fikk internasjonal anerkjennelse gjennom Oslo-avtalen. Allikevel er det stor skepsis knyttet til denne løsningen.

For at en tostatsløsning skal kunne realiseres, må disse forholdene løses:

• Hvor skal grensene mellom en palestinsk og en israelsk stat gå? Skal grensene fra 1967 være utgangspunkt? Det vil i så fall bety at Vestbredden og Gaza skal danne en palestinsk stat, og at Israel må avslutte okkupasjonen. Her kommer også spørsmålet om jødiske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Hva skal skje med dem?

• Både Israel og palestinerne insisterer på at Jerusalem skal være hovedstad. Det er usikkert hvordan en kan sikre begge parter tilgang til de respektive religionenes hellige steder.

• Rundt halvparten av det palestinske folket er i dag flyktninger hvis man regner med dem som flyktet fra Palestina i 1948 og 1967 samt deres etterkommere. Hva skal skje med dem? Hvem får flytte til det som i dag er Israel, hvor mange skal integreres i en uavhengig palestinsk stat, og hvor mange skal få statsborgerskap i et tredjeland?

• Begge parter må gjensidig anerkjenne hverandre. Dette betyr at Israel må anerkjenne en palestinsk stat, og den palestinske staten må anerkjenne Israel. En utfordring her vil være at Israel kanskje må akseptere at en palestinsk stat kan bygges opp militært. I tillegg må begge parter legge til side hat og mistro som har bygget seg opp over lang tid.

I oktober 2023 startet en ny krig mellom Israel og Palestina etter at Hamas gikk til angrep på i Israel 7. oktober. Dette var det mest omfattende angrepet i Israels historie. Hamas angrep både med raketter og med soldater på bakken. Mange israelere ble drept eller bortført. Israel erklærte krig og har gjengjeldt med store angrep mot ulike mål i Gaza.

Selv om konflikten mellom Israel og Palestina har vært preget av militære offensiver, så er det første gang på 50 år at Israel har erklært at landet er i krig. I løpet av de første dagene av krigen er det store sivile og militære tap på begge sider.

Angrep på sivile er regnet som krigsforbrytelser.