Kristendommens historie
Kristendommen startet som en jødisk sekt sentrert rundt personen og læren til Jesus fra Nasaret. Jesus ble anklaget for blasfemi og henrettet via korsfestelse, men sto opp fra de døde ifølge sine nærmeste tilhengere, apostlene. Oppstandelsen ble ansett som bevis for at Jesus var den lovede Messias nevnt i jødenes bibel.
Ifølge de fire evangeliene viser Jesus seg for apostlene etter Oppstandelsen. Da beordrer Jesus apostlene til å spre budskapet hans til alle folkeslag – dette kalles for misjonsbefalingen. Apostlene begynte deretter å misjonere til alle, ikke bare til jøder. De startet også med å organisere oldkirken, det vil si de tidligste menighetene.
Kristendommen ble dermed misjonerende og universal, åpen for alle, i motsetning til jødedommen, som er en etnisk, ikke-misjonerende religion. Det vil si at det ligger i kristendommens natur å spre læren til alle mennesker på jorda. Dette er en av grunnene til at kristendommen har blitt verdens største religion.
Det nye testamentet forteller at de kristne raskt ble flere og spredte seg til de fleste romerske byene i løpet av de første hundre årene. Årsaken til det var blant annet at kristendommens lære om tilgivelse for alle appellerte til alle samfunnslag i antikken, etter hvert også blant den romerske politiske eliten.
På 300-tallet gjennomgår kristendommen radikale forandringer.
Keiser Konstantin så at den kristne kirken var godt organisert, var populær i alle samfunnslag, og kunne bli en støtte for styret hans. Derfor valgte han å organisere kirkemøtet i Nikea i år 325, hvor kristne biskoper skulle bli enige om en felles trosbekjennelse.
Denne trosbekjennelsen blir grunnlaget for at ett bestemt kirkesamfunn, den katolske kirken, senere får statsstøtte i Romerriket i år 380. I de etterfølgende tiårene forbys alle andre religioner og former for kristendommen, og annerledestenkende blir forfulgt og tolereres ikke. Den katolske kirkeorganisasjonen blir mer sentralisert og får maktmonopol.
Dermed blir kirken et klassisk kontrollorgan for keiserne til å samle og kontrollere befolkningen.
Da kirken fikk statsmakt, startet en utviklingsprosess som til slutt medførte en absolutt splittelse av kirken i 1054.
I middelalderen ble det politisk maktkamp mellom datidas to mektigste bispeseter – biskopen i Roma, som etter hvert fikk tittelen pave, og erkebiskopen av Konstantinopel (dagens Istanbul), som bærer tittelen patriark. Paven ønsket å bli hele kristendommens leder, men dette ble ikke godtatt i Konstantinopel. Religiøst skilte Roma og Konstantinopel seg ytterligere ved ulike gudstjenesteformer og ulikt fokus på treenigheten, synd og gudserfaring.
I år 1054 bannlyste patriarken av Konstantinopel og paven i Roma hverandre. Dette førte til en kirkelig splittelse, ofte kalt Det store skisma. Østkirken ble kalt den gresk-ortodokse (rettroende), mens Vestkirken ble kalt den romersk-katolske (allmenne). Bannlysningen ble ikke opphevet før i 1965.
Munken Martin Luther regnes som en av de viktigste skikkelsene som igangsetter reformasjonen i 1517. Luther var kritisk til den katolske kirkens praksis og læringsgrunnlag, og han ønsket å reformere kirken. Han mente blant annet at kirken praktiserte ting som ikke sto i bibelen, slik som avlatshandel.
Dette ble senere regnet som starten på en reformbevegelse som førte til brudd med den romersk-katolske kirken. Dermed ble Vestkirken delt i løpet av 1500-tallet, og det oppsto mange nye kirkesamfunn. Disse kalles for protestantiske kirkesamfunn.
Blant disse nye har vi for eksempel den evangelisk-lutherske kirken, basert på læren til Luther, den reformerte kirken, kalvinistene, basert på den strenge læren til sveitserne Jean Calvin og Ulrich Zwingli, og den anglikanske kirken, som er et resultat av at den engelske kongen Henrik 8. brøt med paven og den katolske kirken i 1534, fordi Henrik ville skilles og gifte seg på nytt.