Høymiddelalderen i Norge

Borgerkrigstida

Borgerkrigstida var preget av mange konflikter, særlig mellom rivaliserende konger. Flere ulike flokker, som birkebeinerne og baglerne, var uenige om hvem som skulle være konge. Vi regner at borgerkrigstida startet med Sigurd Jorsalfares død i 1130. Sigurds sønn Magnus kom da i åpen konflikt med Harald Gille.

Borgerkrigene fikk en liten pause fra 1163, da Magnus Erlingsson, med støtte fra kirken, ble kronet til konge. Men stridighetene fortsatte da Sverre Sigurdsson kom til Norge i 1177 og mobiliserte de som fikk tilnavnet birkebeinerne. I sju år kriget Sverre mot Magnus Erlingsson.

Magnus Erlingsson falt i 1184, og Sverre ble konge. Deretter var det stillingskrig mellom kong Sverre og birkebeinerne på den ene siden og baglerne på den andre. Da kong Sverre døde i 1202 ønsket han forsoning, men det tok fortsatt noe tid før det ble fred.

Håkon Håkonsson

Birkebeinerne og baglerne kom til enighet ved Kvitingsøy i dagens Rogland i 1208. Da fordelte de landet mellom seg. Birkebeinerne skulle styre Vestlandet og Trøndelag, og baglerne Viken og Østlandet. Fortsatt hadde de hver sine konger.

Etter at både birkebeinerkongen og baglernes jarl døde i 1217, ble partene enige om å velge kong Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, til konge, mens baglernes Skule Bårdsson ble jarl. Det kom likevel til trefninger mellom Håkon og Skule Bårdsson. Da Skule Bårdsson til slutt ble drept av birkebeinerne ved Elgeseter i Nidaros (Trondheim) i 1240, regner vi borgerkrigene som over.

Håkon Håkonsson var nå befestet som konge av Norge. Han fikk vedtatt at fra nå av var det eldste ektefødte sønn av Norges konge som skulle arve tronen.

Norsk storhetstid

Perioden som fulgte under Håkon Håkonsson, blir omtalt som den norske storhetstida. På 1200-tallet var riket på sitt største. Da var også store deler av øyene i Vesterhavet innlemmet i kongedømmet. Norge hadde altså både Båhuslen, Jemtland og Herjedalen i dagen Sverige, Grønland, Island og blant annet både Færøyene og Orknøyene.

1200-tallet er også perioden for store norske praktbygg, blant annet Akershus festning, Håkonshallen i Bergen og Nidarosdomen i Trondheim. Flere store handelssteder vokste fram. Dette var også tida for de første bydannelsene – i Oslo, Bergen, Trondheim, Tønsberg og Vågan i Lofoten.

Framveksten av byene var en følge av økt handel langs kysten. Handel med fisk gjorde Bergen til et viktig knutepunkt mellom de nordtyske hanseatene og norske handelsfolk. Byene vokste fordi kongemakten gikk vekk fra å reise rundt og bo på storgårdene til å bygge opp en fast administrasjon i byene. Dette vitner om at høymiddelalderen var en periode med økonomisk vekst.

Høymiddelalderen – ei storhetstid for hvem?

I europeisk målestokk var den norske adelen på langt nær så mektig som lenger sør i Europa. Eiendommene som adelen kontrollerte, var mindre og inntektene lavere. Norske lensherrer hadde ikke undervasaller, det vil si adel som sto under baroner eller grever i status, for eksempel slik som lordene i England.

Selv om antallet leilendinger økte i Norge, var antallet selveiende bønder større enn i de fleste andre vesteuropeiske land. Derfor er det en vanlig oppfatning at det norske middelaldersamfunnet ikke var føydalt. Mye taler for at den norske bonden hadde større frihet enn bøndene på det europeiske kontinentet.

Likevel gjorde folkeveksten at kampen om naturressursene hardnet til i middelalderen. Derfor er det verdt å spørre seg om begrepet "storhetstid" er misvisende dersom vi velger å studere historien fra småkårsfolks perspektiv.

Tydeligere enhet – landslov og riksråd

Sønnen til Håkon Håkonsson, Magnus, fikk tilnavnet Lagabøte. Han "bøtte" – altså bygde videre på – de gjeldende lovene. I 1270-årene fikk han vedtatt en landslov. Dette var en viktig ramme for statsdannelsen og kongemakten i Norge. Loven knyttet det geografiske området til folket og regnet Norge som en selvstendig politisk enhet.

Landsloven sikret et felles rettssystem, skattesystem og militært forsvar. Nå var det om lag ti lagting med faste lagmenn som dømte og administrerte. Femti sysselmenn var kongens lokale representanter. Hirden, kongens egen hær, sikret kontakten mellom kongen og det lokale styringsapparatet.

På 1200-tallet var riksrådet blitt en fast institusjon i de skandinaviske landene, etter modell fra Frankrike og England. Helt siden kong Sverres tid hadde landets "fremste menn" sikret seg muligheten til å godkjenne nye kongsemner. I England var ordningen lovfestet i Magna Carta, fra 1215. Det skjedde etter press fra den engelske adelen, biskopene og et stadig voksende borgerskap. Fra 1215 var kongen tvunget til å rådføre seg med representanter fra overklassen når nye skatter og lover skulle vedtas. Dette minner om maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen slik vi kjenner den i dag.

Sættargjerden i Tunsberg

Kirken støttet den nye kongen på betingelse av at kirken fikk tilbake den samme friheten som den hadde før Sverres tid. Nå ble kirkens rett til å kontrollere sin egen organisasjon nedfelt i en avtale mellom kongemakten og kirken. Denne viktige avtalen ble inngått i 1277 og kalles sættargjerden i Tunsberg. (Sættargjerd betyr forlik eller avtale.)

Kirken fikk beholdet kristenretten, altså retten til å dømme i det som ble regnet som kirkelige saker, men den fikk ikke lenger ha medvirkning i kongevalg. Kongen på sin side mistet retten til å utnevne prester og biskoper. Sættargjerden tegnet opp klarere grenser mellom kongemakt og kirkemakt.