Europeerne i Asia

I praksis var europeerne derfor avhengig av allianser med lokale herskere for å klare seg i de asiatiske områdene.

Det var særlig to store riker europeerne møtte: stormogulene i India og Ming- og Qing-dynastiene i Kina.

India

De nordindiske slettene i Hindustan var blitt samlet til ett rike på 1500-tallet. Riket fortsatte å utvide seg, og på 1600-tallet dekket det mesteparten av den indiske halvøya. På 1700-tallet ble riket splittet. Da europeerne begynte å blande seg inn i de politiske forholdene på dette kontinentet utover på 1700-tallet, var det derfor ingen felles sterk stat som kunne stå imot dem.

De indiske herskerne på 1500- og 1600-tallet ble kalt stormoguler. Gjennom kriger hadde de samlet riket, og for å holde det sammen gjorde de flere lure trekk. Det ene var å reformere skattesystemet slik at det ble mer forutsigbart. Et annet trekk var å tolerere mange religioner. Stormogulene selv fulgte islam, mens de fleste som bodde i India, var hinduer. Men det fantes også flere minoritetsreligioner, deriblant sikhene.

Et tredje trekk var å flytte ansvaret for innsamling av skatter bort fra lokale stormenn. I stedet ga stormogulene denne oppgaven til egne statlige embetsmenn. For å hindre at de etablerte andre lojalitetsbånd enn til stormogulen, var embetet ikke arvelig, og embetsmennene ble ofte flyttet rundt i landet.

India for europeerne

På 1500- og 1600-tallet var stormogulenes India ansett som et mektig og rikt rike. Selv om det opprinnelig var asiatisk krydder som hadde motivert europeerne til å reise så langt, var det særlig bomull som kom til å bli den største varen fra India. Bomullstøy var lett og luftig og lot seg enkelt farge og trykke. Det var særlig «kaliko», bomull med trykkmønster, som ble en populær handelsvare. I tillegg til bomull var også råsilke en stor handelsvare, og dessuten salpeter, som europeerne trengte til produksjon av krutt. I bytte mot de indiske varene hadde europeerne med seg edelmetaller som gull, sølv og kobber (blant annet kobber fra Røros i Norge), men også finere europeiske varer som speil, glass og urverk, og ikke minst våpen.

Spesielt stormogulen Akbar (1556–1605) ble ansett som like mektig som sine europeiske motparter Elisabet 1. i England og Filip 2. i Spania. Den faktiske kunnskapen om India var likevel liten. Lenge hadde man kunnskaper om India bare gjennom beretninger fra europeiske misjonærer. Utover 1600-tallet økte derimot kontakten, siden stadig flere europeiske handelsmenn reiste til India og slo seg ned der. Også fra Danmark-Norge var det folk som reiste til disse områdene, og som seinere skrev om opplevelsene sine. En av dem var Ove Gjedde, som skrev dagbok fra en reise til Ceylon (dagens Sri Lanka) og Trankebar i India på vegne av den dansk-norske kongen. Det var Gjedde som fikk opprettet en dansk-norske handelsstasjon i Trankebar.

Kina

Også i Kina møtte europeerne en sterk og etablert stat, som på alle måter kunne måle seg med deres egne stater. På flere områder ble Kina også sett som overlegen.

Fellestrekk

Vest-Europa og Kina hadde mange fellestrekk. De lå på hver sin side av det eurasiske kontinentet. Det gjorde at de til dels hadde noen av de samme klimatiske utfordringene. Begge opplevde også den samme kraftige befolkningsveksten etter svartedauden, og fram mot 1800-tallet, og dermed også en del av de samme utfordringene.

Løsningene som ble valgt i de to eurasiske regionene var likevel til dels forskjellige. Der vesteuropeerne løste befolkningsveksten gjennom handel og kolonisering av nye områder, løste kineserne den ved å øke arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i jordbruket, men også i annen produksjon.

I praksis tok dette form av at de vesteuropeiske landene gjennom handel, særlig med Russland, skaffet seg nødvendige ekstra matforsyninger. Utover 1700-tallet flyttet overskuddsbefolkningen, særlig i Storbritannia, over havet til Nord-Amerika, som ble kolonisert på denne tiden. I Kina var altså løsningen å intensivere arbeidsinnsatsen i jordbruket. Det skjedde blant annet gjennom forbedring av vanningssystemet og oppdyrking av skrinnere jord, men også gjennom bruk av nye matplanter, som kunne greie seg godt på skrinn jord. Blant de nye matplantene var poteter og jordnøtter, som raskt ble overført fra Kina etter oppdagelsen av Nord-Amerika.

Ming- og Quing-dynastiene

Det var Ming-dynastiet (1386-1644) som styrte i Kina da europeerne kom sjøveien på 1500-tallet. Tross noen uroligheter med mongoler i nord og sjørøvere i sør er Ming-dynastiet kjent som en relativt rolig periode, men generelt gode tider for Kina.

Som i Europa skjedde det også økonomiske og sosiale endringer i denne perioden. Blant endringene var at stadig større deler av befolkningen gikk fra primært være bønder som dyrket jorda for å være selvforsynte, til å bli produsenter av handelsvarer. Slik økte antallet som produserte varer for markedet, og det ble også flere forbrukere som kjøpte varene som gradvis ble tilgjengelige.

Europeerne møter Kina

De kinesiske keiserne under Ming- og Quing var lite interessert i oversjøisk handel. Gjennom de kinesiske dynastienes historie hadde makten alltid ligget i å kontrollere innlandet, aldri kysten. Selv om det naturligvis var kinesere som både bodde og handlet langs kysten, fikk denne delen av Kina generelt lite oppmerksomhet. Unntaket var sjørøverne, som periodevis forstyrret folket både under Ming og Quing.

Da europeerne kom til den kinesiske kysten, ble de ikke ansett som noen trussel. Dels var myndighetene, som nevnt, ikke særlig interessert i kysten, og til dels var det så få europeere som kom, at de ikke gjorde særlig inntrykk.

De kinesiske myndighetene hadde valgt ut et mindre antall havner som hadde tillatelse til å drive oversjøisk handel, det vil si handel med land som Japan, Filippinene og landene i Sør-Asia. De europeiske landene falt inn i dette mønsteret. Europeerne fikk påbud om bare å handle i den kinesiske havnebyen Kanton. På slutten av 1700-tallet var det om lag 30-40 europeiske skip i Kanton i løpet av et år, 4-5 av dem seilte under dansk-norske flagg.

I Kina var europeerne ute etter silke, lakkerte møbler og særlig te. Gjennom 1700-tallet økte tehandelen fra 1 million kilo i 1720 til 5 millioner kilo omkring 1750 og 12 millioner kilo mot slutten av århundret. I bytte tok kineserne først og fremst sølv som betaling. De var stort sett uinteressert i i andre europeisk varer, selv om også indisk bomull etter hvert ble en viktig vare som europeerne førte til Kina.

En tredje vare som kineserne ville kjøpe fra europeerne på slutte av 1700-tallet, var opium. Opiumen ble hentet fra britenes kolonier i India, og fordi den var forbudt i Kina, ble den smuglet inn i landet ved hjelp av korrupte kinesiske handelsfolk og embetsmenn. Opiumshandelen brakte stor fortjeneste til alle som var involvert. Fordi mange ble avhengig av opium, eller av pengene de tjente på den, kom opiumshandelen til å spille en sentral rolle i å destabilisere den kinesiske staten. Etter to konflikter, opiumskrigene (1839-42 og 1856-60), mellom europeere og kinesiske myndigheter om salg av opium, fikk europeerne fri tilgang til handel i det kinesiske riket.