Omsorg og pleie ved livets slutt

Døden er også en del av livet, og alle mennesker vil før eller senere komme til det stadiet i livet der døden er mer sannsynlig og naturlig enn fortsatt liv.

Det å ta hånd om døende og deres pårørende er en av de mest krevende pleie- og omsorgsoppgavene en helsefagarbeider kan få. På dødsleiet er ikke målet å legge flest mulig dager til pasientens liv, men å gi mest mulig liv til de dagene pasienten får.

Terminalpleie er et arbeidsfelt hvor du får vist omsorgsevnen og empatien din. Terminalpleie er den pleien som hører til slutten av livet eller siste stadium før døden.

Respekten for menneskeverdet blir satt på en alvorlig prøve når helsefagarbeideren møter mennesker på dødsleiet. Det er særlig i møte med døden helsepersonells holdninger og menneskesyn blir synlig. Den optimale pleie, omsorg og behandling i livets sluttfase må rette seg mot pasientens fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og kulturelle behov. Det gjelder med andre ord å yte omsorg og pleie ut fra et helhetlig menneskesyn. Behovene er individuelle, og det må pleien også være.

De fleste mennesker frykter døden fordi den er ukjent. Det kan også gjelde for helsepersonell. Å skulle bistå mennesker i krise og sorg når man selv er redd, er en stor utfordring. Situasjoner knyttet til døden og døende kan også vekke minner om dødsfall i ens eget liv. Det er helt vanlig at helsepersonell føler seg engstelige, redde, hjelpeløse, fortvilet og sårbare når de følger en pasient på dødsleiet.

Pleie- og omsorgsoppgavene overfor en døende er de samme som de helsefagarbeideren yter overfor andre pasienter. Den døende skal for eksempel ha munnstell og hjelp til personlig hygiene, komplikasjoner ved immobilitet skal forebygges, og virkninger og bivirkninger av medisiner skal observeres.

Pasienten er selv ekspert på livet sitt, og de pårørende har også kunnskap og erfaringer som kan komme til nytte. Dette tilsier at både pasienten og de pårørende er helt sentrale i den siste fasen i et menneskes liv. Det at de pårørende trekkes aktivt inn i dødspleien, kan være en god begynnelse på sorgprosessen deres.

Hvilke reaksjoner den enkelte pasienten har på dødsleiet, kan være forskjellig. Det vil avhenge av alder, personlighet, livssituasjon, sykdomsforløp og kulturell bakgrunn. Eldre mennesker er ofte forberedt på døden, og om helsepersonellet tar seg tid til å lytte til den syke, vil vedkommende ofte ha tanker og ønsker om den siste tiden.

Å tørre å snakke om døden kan skape trygghet og redusere angst for alle de involverte. For mange pasienter er frykten for tap av verdighet i forbindelse med dødsleiet framtredende. Å bevare et menneskes verdighet ved livets slutt er viktig i den terminale omsorgen. At helsepersonellet etterkommer ønsker for dødsleiet, er det samme som at de viser respekt for den døende.