Stereotypier

Slike utsagn og forenklede beskrivelser kaller vi stereotypier. Sterotypier er kategoriseringer av mennesker eller grupper av mennesker som har enkelte fellestrekk.

Noen ganger bruker vi sterotypier uten å tenke oss om, andre ganger gjør vi det bevisst. Her ser vi et eksempel på hvordan sterotypiene blir brukt humoristisk:

Himmelen er der politiet er britiske, kjøkkensjefene franske, elskerne italienske, mekanikerne tyske, og alt er organisert av sveitsere.

Helvete er der politiet er tyske, kjøkkensjefene britiske, elskerne sveitsere, mekanikerne franske, og alt er organisert av italienerne.

I disse utsagnene er grupper av mennesker gitt visse karakteristikker – de er «puttet i bås». Det er kanskje noe sant i utsagnene, for vi nikker gjenkjennende og synes det er litt morsomt. Men det er slett ikke sikkert utsagnene stemmer når vi møter enkeltmennesker. Sannsynligvis gjør de ikke det .

Opprinnelig ble ordet «stereotyp» brukt om blytyper i et trykkeri. Slike typer var sjablonger som ble brukt om igjen og om igjen. Slik er det også med kategorisering av mennesker. Når en karakteristikk blir gjentatt lenge nok, får den en viss grad av autoritet. Vi kan tenke at ytringen er sann, selv om den kanskje ikke er det, eller den bare inneholder en snev av sannhet.

Den amerikanske journalisten Walter Lippmann som introduserte begrepet i samfunnsvitenskapene, kaller stereotypier for «bilder i våre hoder». Hans hovedtese er at vi oftest får våre oppfatninger om andre folk gjennom andre kilder enn direkte erfaring. Du blir for eksempel gjerne påvirket av hvordan ulike medier framstiller en kultur. «Det er ikke det at jeg har truffet en muslimsk terrorist, men jeg har lest at …»

Stereotypier har lett for å sette seg fast og bli oppfattet som sanne og uforanderlige, og dermed har de en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. Dersom vi hører uttalelser om andre mennesker gjentatt flere ganger, har vi lett for å tro at de er riktige.

Stereotype oppfatninger blir sjelden endret, selv om vi møter folk fra den karakteriserte gruppen. Ofte observerer vi det vi er forhåndsprogrammert til å se, mens vi gjerne overser andre trekk som kanskje ikke underbygger stereotypien. Vi leter altså etter noe som bekrefter det bildet vi har i hodet av de vi møter. Derfor er stereotypiene som oftest motstandsdyktige mot forandringer. Samtidig ligger det i definisjonen av begrepet at stereotypier kan endre seg over tid. Det er noe av det som skiller stereotypier fra fordommene.

Stereotypier oppfattes gjerne som negative. Men for å mestre en kompleks verden trenger vi og bruker vi stereotypier. Kommunikasjonsforskeren Richard Brislin har pekt på at stereotypier faktisk «er absolutt nødvendige for tenkning og kommunikasjon [...] et faktum som må forstås i enhver analyse av interaksjon mellom individer fra ulike bakgrunner.»^[1]

Vi kategoriserer alt mulig omkring oss: møbler, biler, hus, planter og dyr. Også mennesker blir sortert i kategorier. Det forenkler hverdagen. Stereotypier kan altså både være skadelige og nyttige – alt etter hvordan vi bruker dem. I stedet for å forkaste stereotypier under ett, og tro at vi kan klare oss uten, er det bedre å analysere dem litt grundigere og finne ut hvordan vi kan få et bevisst forhold til dem. For eksempel kan det være viktig å endre våre stereotypier når vi får mer innsikt i den gruppen vi kategoriserer.

Kategoriseringer av sosiale grupper er ikke nødvendigvis mer unøyaktige, mer forutinntatte, eller logisk sett mer feil enn andre typer av kategoriseringer som vi bruker daglig. På matbutikken,går vi ut fra stereotypien: «Kassadamer er ærlige», selv om det kanskje ikke alltid er tilfellet. Men det forenkler hverdagen. Vi skal se på to eksempler som illustrerer dette:

Stereotypier om sykepleiere kan for eksempel gjøre det lettere for en pasient å forholde seg til mange sykepleiere i løpet av et sykehusopphold, og samtidig bevare tilliten til at sykepleieren gir den hjelpen pasienten trenger. På den andre siden kan stereotype oppfatninger av pasienter, eller spesielle pasientgrupper, gjøre det lettere for sykepleieren å forholde seg til stadig nye personer.

Stereotypien om at «muslimer spiser ikke svinekjøtt og drikker ikke alkohol», kan være nyttig hvis du skal til et arabisk land og skal ha med deg en gave til din nye forretningsforbindelse, Mr. Ahmed. Stereotypier hjelper deg til å unngå dumme tabber. Basert på stereotypien vil din «første beste gjetning» gå ut på at du ikke bør gi han en skinke eller en flaske whisky. På den andre siden kan det hende at du, når du er blitt kjent med Ahmed, vet at han setter pris på en flaske whisky i all stillhet. Da handler du ikke lenger etter dine stereotypier: Ahmed er blitt et enkeltmenneske.

Det viktigste her er at du er klar over stereotypiene, og at du er villig til å utfordre det bildet du har i hodet i møtet med en ukjent kultur.