Innenlands sjøtransport – slik begynte det
For å bedre postgangen langs kysten og til utlandet anskaffet Posten i 1827 dampskipene «Constitutionen» og «Prinds Carl». «Constitutionen» ble satt inn i rute mellom Oslo og Kristiansand, «Prinds Carl» mellom Fredriksvern (Stavern), Gøteborg og Kiel.
Begge tok med både gods og passasjerer mot betaling. Rutene ble dermed de første offentlige sjøtransportrutene i Norge.
Etter oppfinnelsen av dieselmotoren i 1892 begynte mange å eksperimentere med montering av slike motorer i båter. Dette ble starten på overgangen fra seilskip til dagens moderne skipsfart. Båter ble utformet i alle mulige fasonger og tilpasset ulike formål.
Båttyper
Eksempler på noen båttyper for innenlands sjøtransport er:
- Ro-ro-skip: roll-on-roll-off-skip, det vil si bilferjer der kjøretøyene kan rulle av og på båten med lasten
- Katamaraner: hurtiggående båter som transporterer passasjerer til og fra regionsentrene langs kysten
- Konteinerskip: båter som transporterer konteinere med stykkgods langs norskekysten. Konteinerskip: transporterer ISO-konteinere med stykkgods (Disse er av stål og tåler stabling i mange høyder, i motsetning til landtransportkonteinere – Eurokonteinere – som ikke er beregnet på stabling.)
- Tankskip: båter som transporterer drivstoff for etterfylling av tankanlegg langs norskekysten
I internasjonal sjøtransport brukes større skip, som for eksempel:
- Panamax-skip: båter tilpasset dimensjonene på Panamakanalen
- Suezmax-skip: båter tilpasset dimensjonene på Suezkanalen
- OBO-skip: Ore/Bulk/Oil-skip som kan ta forskjellig last, for eksempel malm den ene veien og korn i retur
- LNG-skip: (Liquid Natural Gas) båter som kan transportere naturgass som er nedkjølt til væskeform
Lenke til Nasjonal transportplan - NTP - hos regjeringen.no.