Vannløselige og fettløselige hormoner
Hormoner kan deles inn i to typer basert på kjemisk oppbygning:
vannløselige hormoner
fettløselige hormoner
Den kjemiske oppbygningen til hormonene påvirker hvilke egenskaper de har, hvordan de skilles ut og blir transportert, og hvilken type respons de utløser i mottakercellen.
Vannløselige hormoner som insulin og tyroksin er polare. De kan derfor flyte fritt og transporteres i polare væsker som vevsvæske og blod.
Fettløselige hormoner som kjønnshormoner og kortisol er upolare. De kan ikke flyte fritt eller løse seg i polare væsker som blod og vevsvæske.
Vannløselige hormoner
Den største gruppa hormoner i menneskekroppen er peptid- og proteinhormoner. De har en polar struktur og er dermed vannløselige. Denne strukturen gjør at de ikke kan passere direkte over cellemembranen. De vannløselige hormonene produseres og lagres inne i vesikler i hormonproduserende kjertelceller. Når cellene blir stimulert av en nerveimpuls eller et hormon, vil vesiklene smelte sammen med cellemembranene og skille ut hormonene ved eksocytose.
Veksthormoner, insulin og tyroksin er eksempler på vannløselige hormoner.
Fettløselige hormoner
Steroidhormoner og fettsyreforbindelser har en upolar struktur og er dermed fettløselige. Disse kan diffundere gjennom cellemembraner og lar seg derfor ikke lagre i vesikler i cellene. Fettløselige hormoner produseres ved behov og forlater cellene ved diffusjon etter hvert som de produseres. Produksjonen kan både startes og bremses av hormoner fra hypofysen eller av nerveimpulser.
Eksempler på fettløselige hormoner er kortisol og kjønnshormonene testosteron og østrogen.
Både fettløselige og vannløselige hormoner transporteres via vevsvæske over til blodet.
Vannløselige hormoner løser seg lett i blodet og transporteres derfor i fri form i blod og vevsvæske.
Fettløselige hormoner er lite løselige i blod og vevsvæske, som er polare løsninger. For å unngå at de klumper seg sammen, binder de fettløselige hormonene seg derfor til transportproteiner før de transporteres videre i blodet.
Det finnes både spesifikke transportproteiner som bare transporterer én bestemt type hormon, og mer generelle transportproteiner som kan transportere flere typer fettløselige hormoner.
Hormonene spres via blodet til hele kroppen, men virker bare der de riktige reseptorene finnes. Målcellene har reseptorer som passer perfekt til et bestemt hormon.
Vannløselige hormoner
Når vannløselige hormoner kommer fram til en målcelle, binder de seg til reseptorer på cellemembranen og utløser en biologisk respons inne i cellen. Det kan for eksempel være å åpne/lukke membrankanaler eller å starte en produksjon.
Fettløselige hormoner
Sammen med transportproteinene er de fettløselige hormonene for store til at de kan passere veggen i blodårene. De må derfor frigjøres før de kan diffundere ut av blodårene og inn i mottakercellene. Fettløselige hormoner diffunderer gjennom cellemembranen og binder seg til reseptorer inne i cellen. Der utløser de en biologisk respons på tilsvarende måte som ved stimuli fra vannløselige hormoner.
Produksjon | Transport | Binding i målcellene | Respons | |
|---|---|---|---|---|
Fettløselige hormoner | produseres ved behov og frigjøres kontinuerlig når de produseres | ved hjelp av transportmolekyler i vevsvæske og blod | reseptorer inne i cellene | langsom |
Vannløselige hormoner | produseres kontinuerlig og lagres i vesikler som frigjøres ved stimuli | transporteres fritt i vevsvæske og blod | reseptorer i cellemembranen på målcellene | forholdsvis rask |
Eksempel på hormoner involvert i fordøyelsen
Det trengs et omfattende reguleringssystem for å sørge for at mengden glukose i blodet (blodsukkeret) holdes på et riktig nivå for cellene. De vannløselige hormonene insulin og glukagon spiller en viktig rolle her. Begge er proteiner som produseres i bukspyttkjertelen.
Insulin gjør at cellene tar opp glukose fra blodet. Glukosen kan de lagre eller bruke. I levercellene lagres glukosen som glykogen.
Glukagon har den motsatte effekten av insulin. Det får blodsukkeret til å stige ved at leveren stimuleres til å omdanne glykogen til glukose igjen, og cellene får mer energi.
Sand, O. et al. (2006). Menneskekroppen. Anatomi og fysiologi. Gyldendal Akademisk.