Tekniske fag

Deltakere:Sarah Natasha Melbye – ProgramlederFrank Johnsen – Drilling Services Operations Manager South i Baker Hughes i Texas

Trenger Norge oljeproduksjon i framtida?

Programleder: De fleste av dere har hørt begrepet oljenasjonen Norge, og jeg er helt sikker på at dere har hørt noen si at vi ikke hadde vært der vi er i dag, om det ikke hadde vært for oljen – og det er nok sant. Men i denne episoden skal vi se framover og blant annet finne ut hvordan og hvorfor vi trenger olje i framtida. Til å hjelpe meg med det har jeg Frank Johnsen, som jobber med boring i Baker Hughes. Hei, Frank.

FJ: Hallo, og takk for at jeg fikk komme.

Programleder: Det er hyggelig å ha deg med. Vi snakker ofte snakker om olje- og gassproduksjonen som en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Kan du forklare litt hva det betyr?

FJ: Vi skal egentlig lenger tilbake i tid, og egentlig er olje- og gassproduksjonen større enn den vi har i Norge, for olje og gass var mye av grunnlaget for den industrielle utviklinga. Etter at Norge fant Ekofisk og kom i gang med oljeproduksjon, har det tilført store verdier og masse penger også til det norske samfunnet. Så utviklinga i Norge og det norske velferdssamfunnet er i høy grad betalt av tidlige oljeinntekter.

Programleder: Så når folk sier at vi ikke hadde vært der vi er, om det ikke hadde vært for oljen, så er det helt riktig?

FJ: Etter mitt syn så er det i hvert fall ikke galt å si det. Vi finner oljearbeidere som har fått godt betalte stillinger offshore i alle kriker og kroker i Norge, og det opprettholder bosettinger der folk ønsker å bo.

Programleder: Du har jobba i oljebransjen siden 1997; hva vil du si har vært de største utviklingene i bransjen på de drøyt 20 åra?

FJ: Alt i alt har det vært en drivende utvikling reint teknologisk, også når det gjelder forståelsen og tolkninga av hvordan sokkelen vår er, og hva det er mulig å få ut av den. Da jeg gikk det siste året på universitetet i 1996, var den store diskusjonen om vi i det hele tatt skulle utvikle Troll som et oljefelt – om vi kunne klare å produsere olje derfra. Og nå har vel Troll endt opp som Norges største industrielle suksess, og vi produserer fortsatt Troll-olje 20 år etterpå. Så alt i alt gjør vi ting nå som det for 20 år siden ikke var mulig å gjøre.

Programleder: Hvilke endringer har det vært i hvordan oljen brukes?

FJ: Olje brukes til fryktelig mye rart; det er langt ifra bare drivstoff, selv om det gjerne er drivstoff vi først tenker på. Europa er veldig avhengig av norsk olje og gass; der er det en del av kraftproduksjonen som legges om fra kull til gass – som er en miljømessig fornuftig måte å gjøre det på, selv om det kanskje ikke er helt ideelt. Olje brukes til drivstoff, plast – som er en fryktelig viktig ting som kommer fra olje – asfalt, sminke, klær og mye annet rart.

Programleder: Betyr det rett og slett at det fortsatt er ting som vi trenger olje til, og som vi faktisk ikke klarer oss uten?

FJ: Ja, det gjør det. Jeg ser for meg at det kan være vanskelig å leve i et samfunn der vi må klare oss uten plast, eller der det er dårlig tilgang på plast; for alt av ledninger skal ha plast, alt av elektronikk skal ha plast, og rør må være av plast. De løsningene vi hadde før plasten kom, var vanskeligere å forholde seg til.

Programleder: Men nå skjer det selvfølgelig veldig mye i forbindelse med plast også. Det går nok ikke like fort som utviklinga i oljebransjen, men hvordan tror du at vi kommer til å trenge oljen i framtida?

FJ: Det blir nok en vridning, og mye av den vridninga går nok bort fra drivstoff og over til de andre produktene som vi ikke klarer oss uten. Det er nok lettere å redusere drivstofforbruket enn forbruket av for eksempel plast og asfalt. Og så er det en del av oljen og gassen som går til strømproduksjon, og der finnes det også andre muligheter, men det er en stor jobb både teknologisk og ikke minst politisk.

Programleder: Ja, for politisk har det også skjedd en endring – med tanke på hvordan veldig mange ser på oljeproduksjon. Vi skal ikke ta debatten her, men det er ikke alle som synes at dette er greit. Kan du si litt om dette?

FJ: Olje er omdiskutert, og det er gjerne med god grunn. Vi skal bruke olje og gass med fornuft og ikke mer enn hva vi trenger. Men så er det sånn at selv om vi reduserer den andelen olje og gass vi bruker til strøm, så vil behovet for strøm være tilnærmet like stort. Det betyr at vi må få strømmen fra noe annet, som kan være for eksempel vind eller sol, noe som igjen betyr at vi må ha arealer til det. Det gir problemer med tanke på blant annet fugler og ørn, noe som vi ser i Norge i forbindelse med vindkraftutbyggingene. Og hvis vi skal bygge nye, store kraftlinjer, så er det også en diskusjon rundt det. Det finnes ikke én enkel løsning for å redusere olje- og gassforbruket.

Programleder: Forstår du dem som sier at vi ikke kan rettferdiggjøre en framtid med oljeproduksjon?

FJ: Ja, jeg forstår det, men jeg ser samtidig at det er vanskelig å gjennomføre det i praksis, spesielt når det gjelder de delene av oljen som blir brukt til andre produkter enn drivstoff. Når vi ser det i et litt større perspektiv enn akkurat Norge, må vi også huske at det er store deler av verden som ikke har nok strømnett; de har knapt nok til å få en lyspære i hvert hus, og da er det vanskelig å erstatte olje og gass som energibærere. Så for store deler av verden er det å redusere forbruket en veldig mye større jobb enn hva den er i Norge.

Programleder: Og så er det sånn at vi plugger og forlater stadig flere brønner. La oss starte med det å plugge en brønn – hva vil det si?

FJ: Det vil si at når produksjonen av oljen og gassen fra den brønnen er ferdig og avslutta, og vi ikke får opp mer, så må vi plugge igjen. Det vil i prinsippet si at vi går inn og støper igjen hele brønnen; vi fyller den med sement slik at vi hindrer framtidige lekkasjer til overflata. Vi plugger og sikrer brønnen slik at det ikke skal sive opp olje og gass til havbunnen når vi forlater brønnen.

Programleder: Hva er grunnen til at dette nå gjøres med flere brønner?

FJ: Det er vel rett og slett fordi oljeproduksjonen i Norge begynner å bli nokså moden. Den starta tidlig på syttitallet, og en del av brønnene er såpass gamle at de ikke produserer mer. For hvert år som går, er det flere brønner som må avsluttes og plugges – samtidig som det bores nye. Til slutt skal alle brønner som blir boret, plugges og forlates, og det må gjøres på en sikker måte.

Programleder: Du sier at vi plugger og forlater brønner, men at det samtidig dukker opp nye?

FJ: Det dukker opp nye, ja.

Programleder: Betyr det at vi kommer til å ha det samme produksjonsnivået framover som det vi har nå?

FJ: Hvis vi bare ser på den norske oljeproduksjonen, så har den vel falt med ca. 50 prosent fra da vi var på toppnivå. Så vi har bare halve oljeproduksjonen nå sammenlignet med det vi hadde da oljeproduksjonen var på topp – og vi har en dalende oljeproduksjon. Den får riktignok en liten boost når Johan Sverdrup-feltet kommer inn, men produksjonen vil nok fortsette å dale i årene som kommer.

Programleder: Jeg regner med at du kommer til å svare ja på dette spørsmålet, men jeg stiller det likevel: Kan vi være stolte av oljebransjen?

FJ: Ja, det synes jeg. Norge har vært en oljenasjon lenge, og veldig mange i Norge har vært avhengige av olje og jobbet i oljen. Når det gjelder miljøet, må jeg si at oljebransjen på mange måter er veldig flink. Det er strenge regler og krav til alt av utslipp, så oljebransjen er opptatt av dette og passer på.

Programleder: Bærekraft, som du har vært litt inne på, er et ord som omgir oss i større og større grad for hver eneste dag, egentlig. Hvordan hører olje og gass hjemme i det bærekraftige samfunnet i framtida?

FJ: Dette med bærekraft og olje og gass er et veldig stort spørsmål. Olje og gass har CO2-utslipp, som vi tar sikte på å redusere og minimalisere. Samtidig skal vi balansere dette hensynet opp mot behovet for energi – også til drivstoff. For å redusere utslippet fra biler, lastebiler og annen transport i Norge må de enten gå med nullutslipp eller med så lite utslipp som mulig. Batteridrevne biler har vi kommet veldig langt med, men resten av verden er ikke helt der, i hvert fall ikke i de fattige delene av verden som sliter med strømnettet og strømproduksjonen. Det er viktig at det går framover, og at politikerne våre har både to og tre tanker i hodet samtidig. Det er ikke sikkert at det er nok å se på utslipp i Norge aleine, vi må heller se på det større bildet. Det blir ikke mindre utslipp av at vi lar være å bruke olje og gass i Norge og heller sender det til Tyskland, for om det brennes her, eller om det brennes der, gjør jo egentlig ingen forskjell i det globale bildet.

Programleder: Det sitter mange og hører på nå som har lyst til å jobbe med det du har jobba med i 20 år. Det skjer endringer, og utviklingen går sakte, men sikkert. Er det bruk for mange flere folk i oljebransjen framover?

FJ: Ja, det det vil jeg tro. For dem som skal velge en utdanning framover, er det viktig å huske på at den store oppbemanninga i norsk oljeindustri skjedde en gang mellom midt i 80-årene og fram til midten eller slutten av 90-årene. Det vil si at det er fryktelig mange av dem som jobber i oljeindustrien i dag, som nærmer seg pensjonsalder. Det ser vi allerede nå; for ti år siden hadde vi ikke noen som gikk av med pensjon, mens det nå er mange som forsvinner ut i pensjonistenes rekker hvert eneste år – og det er folk som må erstattes. Det er ikke sikkert at vi i framtida skal erstatte én med én, men selv om det går to ut og én inn, åpner det for veldig mange hender i oljeindustrien. Det er en interessant bransje; vi får være med på veldig mye, og det er teknologisk utfordrende. Jeg hadde ikke vært redd for å gå i retning av norsk oljeindustri, for oljeproduksjonen er ikke over ennå. Det er mange år igjen, og det er mange hender som skal være med i de neste 20–30 årene i norsk oljeindustri.

Produsert av Både Og for NDLA

Deltakere:Andreas Veie-Rosvoll – ProgramlederJon Kåre Stene – Gründer og tidligere operasjonssjef i kolonial.no/oda.no

Transport og logistikk i framtida

Programleder: Hei, mitt navn er Andreas Veie-Rosvoll, og i dag skal det handle om framtida – mer spesifikt om framtida til transport- og logistikkbransjen. Vi mennesker står overfor flere utfordringer, og ingen bransje er uberørt – heller ikke transport- og logistikkbransjen. Hvordan skal vi sørge for at nettopp denne bransjen skal kunne operere mest mulig miljøvennlig? Hvordan skal vi mennesker forholde oss til autonome – også kjent som selvkjørende – biler? Hvordan skal vi forholde oss til automatiserte lagre, og hva slags rolle skal de ansatte spille i framtida? Jeg vet ikke, men det vet kanskje Jon Kåre Stene. Han er en av gründerne og tidligere operasjonssjef i Oda, tidligere kjent som Kolonial, som er Norges største matbutikk på nett med hjemlevering.

Hei, Jon Kåre. Vi mennesker står overfor en kjempeutfordring: klimakrisen. På hvilke måter kan transport- og logistikkbransjen bidra i denne kampen?

JKS: Det er et spennende spørsmål. Jeg tror det er flere måter vi kan påvirke positivt på. Det jeg kommer på først – og som kanskje er det mest åpenbare valget – handler om hvilke framkomstmidler vi bruker for å flytte varer, og her skjer det fryktelig mye spennende! Det er også noe vi er opptatt av i Oda; hvordan kan vi få brukt elbiler og elsykler der det er riktig, og rett og slett bytte ut forurensende lastebiler? Jeg tror at det er veldig mye annet spennende som det også er mulig å gjøre. Sett fra vårt perspektiv har vi ganske fulle biler med tunge matvarer, så vi er avhengige av at bilene klarer å frakte en del og kjøre langt. I tillegg skal varene kjøles ned og opprettholde god kvalitet. Så selv om vi gjerne skulle ha byttet ut alle varebilene våre som i dag går på diesel og biodiesel, til elbiler, ser vi at den tiden ikke er helt inne ennå – selv om den nærmer seg med stormskritt. Vi har vært nødt til å se på andre sider av hvordan vi jobber med logistikk. Det er her teknologien kommer inn – og det er veldig spennende.

Programleder: Hva kan dere gjøre ved hjelp av teknologi?

JKS: Jeg har et eksempel som viser hva vi gjør i dag: Vi har ca. 50–60 000 ordrer som skal ut i løpet av en uke, og det som er viktig for oss, er å transportere disse ut til kundene våre så effektivt som overhodet mulig. Det vi gjør, er at vi bruker veldig avanserte algoritmer og en god del datakraft til å hver dag lage de mest effektive rutene som det er teoretisk og praktisk mulig å få til. Ved å gjøre det ser vi at vi har en veldig stor reduksjon i antall kilometer som vi kjører. Vi kjører opptil 45 prosent mindre fordi vi klarer å optimere rutene, noe som igjen betyr mindre utslipp. Det betyr også færre biler på veien, så gjennom å bruke teknologi klarer vi å gjøre mye.

Programleder: Hvorfor er det så viktig at din bransje gjør akkurat dette?

JKS: På den ene siden har vi satt oss et hårete mål om hvordan vi ønsker at kunden skal oppleve det å handle på nettet. Innledningsvis sa vi at dette skulle være en fantastisk god måte å handle på, og da skjønte vi fort at vi ga oss selv en del utfordringer som var vanskelige, og som vi måtte løse. På en måte gjorde vi livet litt vanskelig for oss selv siden vi la lista veldig høyt. Det går rett og slett ikke med det volumet vi er i nå, så det har vært en dyd av nødvendighet å gjøre ting smart for i det hele tatt klare å gjøre jobben.Når det gjelder framtida, er det noen som sitter og venter litt på at den bare skal komme, og så sitter de der og drømmer om hva som kommer til å skje der framme. Men det vi har merket ved å være gründere, er at vi faktisk tar et aktivt valg om å være med på å forme og skape framtida. Det har vært utrolig gøy å få den aha-opplevelsen hvor vi tenker: "Oi, her kan vi gå inn og faktisk påvirke hvordan hverdagen til kundene våre kommer til å bli i framtida!"

Programleder: La oss fortsette å spå lite grann inn i framtida, for det er egentlig veldig spennende. Når jeg tenker på framtida, tenker jeg ofte på selvkjørende kjøretøy, og med tanke på transport og logistikk så ser jeg også for meg roboter som jobber på lageret. Hvordan ser Oda på disse løsningene – er de realistiske? Jobber dere for dette?

JKS: Absolutt, dette er noe vi har studert og vurdert. Et viktig aspekt for oss har på den ene siden vært å prøve å forstå problemstillingene. Hva er flaskehalsene underveis, og hvordan løser vi dem best mulig? Så istedenfor å lage et målbilde hvor alt skal være automatisert, og hvor vi ikke skal ha mennesker i det hele tatt – noe som er et litt trist framtidsbilde og et bilde jeg ikke helt tror på heller – har vi forsøkt å forstå hvordan vi kan bruke teknologi til å løse opp i floker og flaskehalser i verdistrømmen vår. Men mye av dette har også dreid seg om å bruke teknologi for å gjøre mennesker mer effektive.

Programleder: Hvordan kan man gjøre det?

JKS: Jeg har et helt herlig eksempel: Hver gang jeg leier bil, synes jeg synd på dem som sitter bak skranken fordi de nesten tar livet av tastaturet for hver bil de skal leie ut – det er så mange tastetrykk og dokumenter. Og plutselig kommer du til en bilutleier som har investert litt penger i et brukergrensesnitt og system for de ansatte hvor du bare trenger å si navnet ditt, og så får du nøkkelen og går. Dette er bare ett typisk eksempel. Om du ser på brukergrensesnitt på tjenester som du bruker – det er kanskje oda.no – hvordan er det for deg som kunde å bruke dette? Er det smidig og smooth?På den akkurat samme måten har vi tenkt på sjåførene våre som skal ut og levere varer. Hvordan kan vi bruke grensesnittet de ser på iPaden eller telefonen sin, for at de rett og slett skal finne fram lettest mulig, bruke minst mulig tid og huske det de skal gjøre? Det er det samme med plukkerne våre, som står og skal lete etter varer – hvordan kan vi bruke teknologi for å gjøre dem mer effektive? Og det vi ser her – og mange andre steder – er at teknologi ofte klarer å gjøre mennesker mye mer robuste og sterkere enn det vi klarer å gjøre med roboter, fordi mennesket er et fantastisk vesen.Så om verden blir helautomatisert? Man skal aldri si aldri, og ting utvikler seg fort og raskt, og det skjer ting hele tiden, men for vår del har det vært mye viktigere å gå steg for steg og se hvor det gir mening å automatisere. I like mange tilfeller ser vi at måten mennesker jobber sammen på, hvordan de løser oppgaver sammen, og hvordan de bruker teknologi for å bli mer effektive, har minst like stor effekt. Vi er nå engang her på jorda, og vi må ha noe å sysle med og jobbe med, vi mennesker også. Jeg tror at de som låser seg litt fast i den hel-robotiserte verdenen, kommer til å stå fast og stampe og bruke veldig lang tid. Når vi klarer å få et samspill mellom mennesker og teknologi til å fungere godt, flytter vi oss mye fortere, og jeg tror at sluttresultatene blir vel så bra. Jeg tror det er et kjempestort potensial bare i å følge dette sporet, også når det gjelder å definere framtidas arbeidsplasser.

Programleder: Hva slags typer mennesker tror du at transport- og logistikkbransjen trenger i framtida?

JKS: Vi trenger nysgjerrige problemløsere som skjønner hvordan teknologi kan være med på å skape en bedre hverdag. Jeg tror at det er kjempeviktig å være nysgjerrig og å søke informasjon og kunnskap om hva denne rivende teknologiutviklingen er, og hva teknologi kan bidra med – og ha dette som et bakteppe når du skal løse problemer.

Programleder: Dere i Oda har egentlig bygget dere opp ved å forutse hvordan vi kommer til å handle. Hvordan ser du for deg situasjonen 15–20 år fram i tid, handler vi enda mer på nettet da?

JKS: Et viktig mantra for oss da vi bygget Kolonial, og når vi nå bygger Oda framover, er dette med problemløsning. Det handler også om å sette kundene i sentrum og på mange måter være fanatisk opptatt av dem. Vi ønsker å lage en handleopplevelse på nett som er så mye bedre enn det å gå i butikken at det kan sammenlignes med det å bruke en smarttelefon og en gammel Nokia 3110; nå vet jeg ikke om alle som leser dette, kjenner til den, men …

Programleder: Jeg kan bekrefte at Nokia 3110 er en veldig gammel mobiltelefon, he-he.

JKS: Vi ønsker at det å handle på oda.no ikke bare skal være litt bedre enn å dra på butikken; det skal være ti ganger bedre. Det skal være så bra at det å gå på butikken liksom ikke er et alternativ. Vi er ikke der ennå, og det er vi fullstendig klar over, men det er den mentalitet vi har når vi jobber for å utvikle produktet kundene våre skal få. Et annet fasinerende aspekt ved dette er at veldig mange av barna til de trofaste kundene våre nesten aldri vært i en dagligvarebutikk; de er fem–seks år og vokser opp uten å vite hvordan en dagligvarebutikk ser ut. Dette er skiftende trender og tendenser som jeg tror bare kommer til å forsterkes når den voksende generasjonen vokser opp.Det kommer til å påvirke de underliggende transport- og logistikkløsningene i stor grad. Der det i dag er et stort kjøpesenter rundt omkring, med en svær dagligvarebutikk i midten og masse butikker rundt, skal vi ikke skal se bort fra at det kommer til å dukke opp et nettlager som har de samme varene som dette kjøpesenteret. Gjennom å drive slike effektive nettlagre nært der kunden bor, kan man også begynne å levere varer på en måte som gjør at varene er på døra bare noen timer etter at kunden har bestilt dem. Da blir det i hvert fall viktig at vi har smarte, bærekraftige løsninger for å planlegge og gjennomføre den typen logistikk.

Programleder: Hvordan tror du at transportbehovet vårt ser ut i framtida?

JKS: Vi ser at det har blitt færre og færre postruter og mindre post, og den nye postmannen er pakkeleveransene, enten det er tjenester som klesvask og rens, logistikk fra Finn.no eller andre lignende steder eller pakkelevering fra Oda eller andre nettbutikker. Jeg ser for meg at det vil være mange leveranser veldig mange steder hver dag, og her tror jeg at det blir kjempeviktig å planlegge samlast – hvis ikke får vi fort veldig mye mer trafikk enn det vi ønsker rundt omkring. Hvordan skal vi bygge og tilrettelegge nye byområder og boligområder? Volumet i netthandelen kommer til å skape det volumet vi trenger for å forenkle og bygge opp logistikksystemet.Når det gjelder framtida og autonome biler, tror jeg at det også er et spørsmål om vilje fra myndighetene, for noe av det skumle med selvkjørende biler i dag er å blande selvkjørende og ikke-selvkjørende biler. Det er bilene med et menneske bak rattet som kanskje er det farligste. Men det handler om hvilke valg man tar; er det slik at alle skal få lov til å kjøre hvor som helst?Oda har vokst siden vi startet, så vi er veldig glad i vekst, og vi trives best når det er vekst. Men under koronapandemien opplevde vi og mange andre nettbutikker at vi ikke var forberedt på det økte salget via netthandel. Denne måten å drive logistikk på har vi ikke gjort i stor skala tidligere, så vi har fått en smakebit på noen av utfordringene som kanskje kan komme. Jeg tror at pandemien virkelig har akselerert et skifte hos forbrukeren som jeg tror kommer til å vedvare. Det kommer til å innebære en endring i den underliggende logistikken, og jeg tror at det vi opplevde i 2020, bare er barnemat. For dere som studerer logistikk- og transportfag: Vit at framtida kan skapes, og at den kan bli veldig forskjellig avhengig av hvem som skaper den.

Programleder: Tusen takk for at du har snakket med meg om dette i dag.

JKS: Takk for at jeg fikk lov, det er et kjempemorsomt og spennende tema å snakke om.

Deltakarar:

Sarah Natasha Melbye – programleiarVeronica Henriksen / lærling – VHHelge Kolnes – HKLivet offshore – rett og slett. Frå lærling til tilsett i offshore.

Programleiar: Det å gå frå skulebenken og ut i læretid og vidare derfrå ut i arbeid er overgangar det kan vere vanskeleg å vere skikkeleg førebudd på. For kva er det eigentleg som møter deg som lærling, og kva blir forventa av deg når læretida er over? I dag skal vi prøve å få svar på ein del av dette.

Eg heiter Sarah Natasha Melbye, og i denne dokumentaren møter du Veronica Henriksen. Ho er 25 år og jobbar som bore- og vedlikehaldsoperatør på Johan Sverdrup-feltet. Der har ho jobba i fem år, og ho hugsar godt korleis det var å vere lærling.

VH: Læretida var jo veldig utfordrande og ikkje minst ganske lærerik. Når ein blir bore- og vedlikehaldsoperatør, møter ein som regel ting ein aldri tidlegare har sett. Det er jo enorme dimensjonar både på område og maskiner. Offshorebransjen er kjend for å vere høgteknologisk, så ein får sjå veldig mykje spennande. Eg trur "spennande" er eit ganske godt nøkkelord.

Læretida utfordra meg òg til å handtere miljø eg tidlegare ikkje hadde manøvrert i. Ein går jo frå å vere ei skulejente eller skulegut, og plutseleg jobbar ein åleine med menneske som er 30–50 år, og majoriteten av dei er menn. Så det er klart at ein lærer mykje av det.

Programleiar: For Veronica var nettopp møtet med eit nytt miljø noko av det mest utfordrande i starten.

VH: Det vanskelegaste var å kartleggje kva som var forventa av meg som menneske, og kva som fungerer reint sosialt. Korleis tilpassar ein seg? Korleis snakkar ein og formulerer seg i miljøet? Og korleis handterer ein dei emosjonelle forskjellane? Når ein er ny, kan det vere vanskeleg å tore å seie det ein meiner, men eg har jobba med veldig gode kollegaer, så eg har opplevd at det stort sett har gått veldig bra. Når ein er fersk og ikkje har så høg kompetanse, handlar det om å tore å utfalde seg og vise kva ein tenkjer og kjenner.

Programleiar: Veronica seier at ein får mange verktøy som lærling, og at det er viktig å bruke dei.

VH: Boring er eit veldig omfattande yrke der vi rett og slett ikkje ser mesteparten av det vi gjer – det går jo føre seg i bakken. Det tek lang tid å få ei heilskapleg oversikt. Men eg var ein veldig aktiv lærling og brukte aktivt dei ressursane eg fekk både frå NDLA og Opplæringskontoret.

Programleiar: Aktive lærlingar er òg Helge Kolnes oppteken av. Han er konsulent ved Opplæringskontoret for oljerelaterte fag og meiner at det er viktig å bruke læretida godt.

HK: Det er viktig at alle lærlingar veit at det ikkje er nokon automatikk i å gå direkte frå læreplass til fast jobb i bedrifta etterpå. Veldig mange bedrifter ser på læretida som eit to år langt jobbintervju. Då gjeld det å vise at du er proaktiv og motivert og overtyde bedrifta om at nettopp du er ein person som det er verd å satse vidare på.

Programleiar: Veronicas eigeninnsats betalte seg. Ho fekk fast jobb etterpå, og ho føler at læretida hadde førebudd henne godt på arbeidslivet.

VH: Først og fremst førebudde eg meg på forventningane som blir stilte til den posisjonen eg skulle tre inn i. Læretida klargjer deg både fysisk og mentalt på kva arbeidslivet vil bringe. Ein forstår på ein måte kva arbeid er, og ikkje minst kva som trengst for å oppnå dei resultata som bedrifta og organisasjonen ønskjer frå deg. Ikkje minst lærte eg kor vanvitig viktig det er å vere lydhøyr og villig til å utvikle seg kontinuerleg.

Programleiar: For Veronica kom overgangen frå lærling til tilsett ganske naturleg.

VH: Som tilsett får ein jo meir ansvar med ein gong, og det blir forventa meir av deg. Men det kan nemnast at ein ikkje er ferdig utlærd etter læretida, ein vil framleis oppleve å måtte spørje om enkelte ting – og det er det ein låg terskel for. For meg var det veldig fint. Eg treivst godt med å lære å bli sjølvstendig, i den forstand at ein må finne løysingar, tenkje framover og ikkje minst opparbeide seg ei oversikt over det store biletet, som er alfa og omega i boring.

Programleiar: Veronica er i dag bore- og vedlikehaldsoperatør. Det er ein jobb ho synest det er litt vanskeleg å beskrive.

VH: Vi har ein ekstremt variert arbeidskvardag. Det vi gjer som bore- og vedlikehaldsoperatør, endrar seg etter kvar vi er i operasjonen. Ingen dagar her er like. Kort fortalt omfattar oppgåvene våre alt det fysiske som skjer i samband med boring av ein brønn. Det vil seie at vi nokre dagar opererer mykje manuelt ute i vêr og vind. Andre dagar kan vi sitje inne og køyre røyrhandteringsmaskiner og mate brønnen med røyr. Andre dagar igjen kan vi handtere væsker og kjemikaliar som vi har i brønnen. Det er vanvitig variert, såg etter fem år opplever eg framleis ting som eg ikkje har opplevd før. Det er derfor vanskeleg å beskrive ein typisk arbeidskvardag.

Programleiar: Dei varierte oppgåvene gjer altså at sjølve jobben ikkje er så lett å beskrive, men Veronica kan fortelje at ein typisk dag på plattforma er omtrent slik:

VH: Vi står opp i halv seks-tida. Eg et frukost klokka 6, og så går vi på møte. Det er jo aktivitet 24-7 der ute, så sjølv om nokon søv, går det ting føre seg. På møta kartlegg vi kva som har skjedd mens vi har sove, og kva det er forventa skal skje dei neste 12 timane. Dersom det har skjedd noko spesielt, så snakkar vi om det. Etterpå har vi eit møte med kollegaene som har same stilling som oss sjølv, der vi snakkar om detaljar rundt operasjonen som det er viktig å overlevere til dei som skal på skift. Vi har ein arbeidskvardag som varer i 12 timar. Som regel går det veldig fort, for det er ofte veldig travelt, så eg trur ikkje ein skal la seg skremme av at det høyrest mykje ut med 12 timar. Eg har jo jobba på land tidlegare, og eg må seie at dei 8 timane ofte kjendest lengre enn dei 12 som vi har. På slutten av skiftet overleverer vi informasjon til neste skift. Deretter et vi middag og har eit par timar anten til å trene, sjå på film eller snakke med kollegaer før vi legg oss.

Programleiar: Det er mange tilbod på plattforma og nok å fylle tida med dei timane ein har fri.

VH: Det er jo heilt opp til deg sjølv kva du vel å bruke og ikkje, men vi har både gamingsalar, kino, treningsrom og fellesareal der vi til dømes kan spele spel. Ganske mange av kollegaene mine, inkludert meg sjølv, trekkjer oss av og til tilbake på lugaren. Det er jo lange dagar, så nokre gonger er det herleg å berre ta det roleg dei timane ein har fri.

Programleiar: Veronica trivst godt i jobben på Johan Sverdrup-feltet. Ho liker spesielt godt alle moglegheitene som ligg i jobben.

VH: Eg synest at arbeidskvardagen er veldig utfordrande, og det trivst eg godt med. Det eg òg liker spesielt godt med yrket mitt, er at det er vanvitig store karrieremoglegheiter. Det er bygd opp etter ein ganske klassisk amerikansk, hierarkisk modell. Sjølv om eg i dag er bore- og vedlikehaldsoperatør, er moglegheitene veldig store for å få opprykk seinare. Du har heile tida moglegheit til å utvikle deg og få meir ansvar slik at du kan ende opp i leiarstillingar.

Programleiar: Veronica trur det kan vere lurt å tenkje på karrieremoglegheiter litt tidleg, sjølv om ho ikkje gjorde det sjølv.

VH: Eg opplever i stadig større grad at arbeidsgivarar kanskje forventar at ein ønskjer å utvikle seg. Det vil alltid vere ein fordel for ein arbeidsgivar å ha tilsette som vil vidare, for det er jo noko dei treng. Når du byrjar som bore- og vedlikehaldsoperatør, treng du først erfaring som det for å kome deg vidare. Sjølv byrja eg ikkje å tenkje på dette tidleg. Eg visste jo ikkje heilt korleis hierarkiet var då eg kom frå skulen. Det var noko eg fann ut ganske tidleg då eg kom hit, naturlegvis. Det gjekk to–tre år, og så tenkte eg at det hadde vore artig å kome vidare og kjenne at eg får utfalde meg ved å få tillit og ansvar i eit miljø med høgrisiko. Bransjen er jo høgteknologisk, og det krev mykje av deg som menneske. Eg ser at det er artig for mange – meg sjølv inkludert – i alle fall å få moglegheita. Dersom ein vil vidare, vil eg absolutt tilrå å tenkje på det så fort som mogleg. Ein treng òg litt meir skule dersom ein skal kvalifisere seg til opprykk. Dersom ein står på og opparbeider seg nok kompetanse, så kan ein få opprykk ganske fort.

Programleiar: Ein annan ting Veronica liker godt med jobben, er det tydelege skiljet mellom jobb og kvardagsliv.

VH: Dei fleste av oss jobbar turnus, og eg trivst veldig godt med at jobb er jobb, og at skiljet mellom jobb og kvardagsliv blir veldig tydeleg. Når vi er ute på plattforma, blir det så tydeleg at ein er i si eiga vesle boble der det er arbeid som er det viktigaste. Og så er det veldig herleg å kunne sleppe alt når ein kjem heim og vite at no er det så og så mange veker til neste gong.

Programleiar: I ein jobb der risiko er ein faktor, er det lett å tenkje at ein er mykje redd. Det har ikkje Veronica opplevd.

VH: Vi legg enormt stor vekt på tryggleik. Vi snakkar om det i samband med alt vi gjer og stoppar opp ved alle endringar og diskuterer korleis vi skal handtere det: Kva er den nye risikoen? Har det oppstått ny risiko? Kva gjer vi? Og ikkje minst har vi beredskapsoppgåver alle saman. Vi trener ofte på ulike scenario og korleis vi skal handtere dei. Når det oppstår situasjonar som eigentleg kan opplevast som litt skumle, trur eg at vi er så godt trent på det. Det kan kanskje samanliknast med brannmenn og politimenn som veit kva dei skal gjere. Så framfor å gå inn i eit modus der ein er redd har lyst til å flykte, så går ein inn og gjer det ein har trent på å gjere. Så eg vil ikkje seie at eg har kjent meg så veldig redd på jobb.

Programleiar: Og til slutt har Veronica gode råd til alle som drøymer om ein arbeidskvardag offshore.

VH: Stå på, først og fremst! Og så trur eg ein må vere førebudd på å gi alt. Det kan vere ganske harde arbeidskvardagar – vi har jo ein veldig fysisk jobb. Dette kan eg ikkje få sagt nok: Det er veldig viktig å vere open for andre sine erfaringar, heilt uavhengig av kor lang erfaring og kor mykje kompetanse du har. Dersom du vil ut i Nordsjøen, må du ha respekt for risiko, vere open for å tilpasse deg behovet til fellesskapet og vere innstilt på både lange dagar og rolege dagar. Lær deg litt om risiko og kor høgt prioritert tryggleik er, for det kjem vi ikkje unna – noko som vi skal vere veldig glade for. Eg tenkjer òg at det kan vere greitt å førebu familie og vener på kva det inneber å ha ei turnusstilling, og elles finn ein ut av det meste på vegen.

Produsert av Både Og for NDLA

Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen

Deltakere: Sarah Natasha Melbye – Programleder, Joakim Nesheim – JN

Hva er olje?

Programleder: Hvordan kommer oljen opp fra langt under havbunnen? Hvorfor bruker noen felt havbunnsinstallasjoner eller overflateinstallasjoner? Er det forskjell på oljen i sør og nord, og hva er fordeler med gass framfor olje?

Programleder: Alt dette og mer skal vi prøve å finne svar på i denne episoden. Han som kan dette, heter Joakim Nesheim. Han har gått brønnteknikk og jobbet offshore med boring, og nå jobber han som ingeniør.

Programleder: Hei, Joakim.

JN: Hei, god dag!

Programleder: Du, la oss gå rett på sak. Hva er olje?

JN: Olje er et sluttprodukt fra biologisk masse, hovedsakelig plankton i havet. Det betyr at der man finner olje og gass i dag, har det en gang vært hav. Mange steder i verden finner man olje og gass på land, men da har det vært hav der for lenge siden.

Programleder: Men hvordan blir det olje, da?

JN: For mange millioner siden var det plankton i havet som døde og sank til havbunnen. Energien kommer altså fra planktonets fotosyntese og ikke fra dinosaurer, som noen kanskje tror. Det er flere betingelser som må være til stede for at man skal ende opp med sluttproduktet olje og gass. En av disse er et anoksisk hav.

Programleder: Et hva for noe?

JN: Et anoksisk hav. Det er et hav som er varmt og har et lavt oksygennivå, slik at planktonet som dør, ikke råtner. Dermed bevares energien fra fotosyntesen. Du trenger faktisk over 20 tonn biologisk masse for å få 1 liter bensin! Først da forstår du hvor store mengder plankton som trengs, og hvorfor vi trenger mange millioner år for å sitte igjen med disse mengdene med olje som vi har i dag. Det er ikke bare plankton som faller til havbunnen, det samme gjør sedimenter som sand, silt og leire, for å nevne et par. Disse kommer fra fastlandet vårt, ved at elver som har gravd og skjært i naturen vår, har transportert den løse massen ut i havet. Lag på lag med sedimenter har pressa planktonet et par-tre kilometer ned i bakken, og med riktig trykk og temperatur blir det dannet olje og gass.

Programleder: Ok ... Jeg synes dette er litt komplisert – du må forklare litt nærmere hvordan dette skjer.

JN: Når massen presses langt ned i havdypet, stiger både trykket og temperaturen. Omdannelse til olje og gass skjer på cirka 2 000 meters dyp – og det er litt som å steike en Grandiosa. Dersom temperaturen i ovnen er enten for høy eller lav, så ender du opp med et uspiselig måltid. Du må både ha riktig temperatur og riktig tid for å få en perfekt stekt Grandiosa. Når oljen er ferdig dannet, må den bli fanget i en felle, og det er i disse fellene vi borer etter olje.

Programleder: Oi, hvordan skjer det?

JN: Oljen blir altså ikke dannet i disse fellene. Den blir blant annet dannet i noe vi kaller for en kildebergart, og den kan være både dypere og lenger borte fra disse fellene. Oljen dannes her, og så skjer det en naturlig migrasjon, det vil si forflytning, fra kildebergarten og oppover mot havbunnen. Noe av oljen blir fanget under en type stein som vi kaller vi for en takbergart. Det er bokstavelig talt et tak av stein, som oljen ikke klarer å strømme igjennom. Resten av oljen når gjerne havoverflaten. Over tid samler det seg opp en større mengde olje under takbergarten, og det er det vi kaller for ei felle.

Programleder: Joakim, du sier at oljen "strømmer". Det syns jeg er veldig vanskelig å se for meg – hvordan skjer det?

JN: Oljen kan strømme på den måten at den beveger seg langs naturlige sprekker i bakken eller direkte gjennom en bergart. Dette skjer både under migrasjonen fra kildebergarten til reservoaret, altså oppbevaringsplassen, og under vanlig oljeproduksjon. De fleste har lekt med kritt, altså den hvite steinen som veier lite og som flyter hvis du hiver den på vannet. Krittsteinen er full av bobler med luft, og det betyr at den er porøs. Hvis det hadde vært tunneler mellom disse boblene, kunne væsker strømmet gjennom steinen. Det er litt som en svamp, den er full av hull, eller bobler om du vil, men det er altså tunneler mellom boblene. Det er inne i slike bergarter at olje og gass oppbevarer seg på norsk sokkel, i såkalte sandsteinreservoarer. Sørfeltet er et unntak, for der oppholder oljen seg i en bergart som i utgangspunktet ikke tillater gjennomstrømning. Men denne bergarten, som kalles for kalkstein, har fått naturlige sprekker i seg, og oljen strømmer opp langs disse sprekkene. Se for deg at krittet har sprukket, og at oljen strømmer langs sprekkene.

Programleder: Det var et bilde som gjorde det litt lettere å forstå. Men du sier "Sørfeltet", som jeg har hørt mange ganger, men som jeg faktisk ikke helt vet hva er. Hva er det?

JN: Sørfeltet er kallenavnet vi bruker på oljefeltene som finnes så langt sør som vi kommer på norsk sokkel. Noen kjente felt der er Ekofisk, som er Norges første oljefelt, og Eldfisk og Valhall. For oljefeltene i sør er reservoarbergarten kalkstein. Men dersom man beveger seg nordover, så kommer man til et geologisk skille, og fra dette punktet og videre på norsk sokkel er det sandstein som er reservoarbergarten vår. Rett vest for Stavanger ligger det mye omtalte Johan Sverdrup-feltet, som startet produksjon i 2019. Et stykke vest og nordvest fra Bergen finner vi felt som Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Snorre, for å nevne noen av de andre også. Og, en liten del av Statfjordfeltet ligger faktisk på engelsk sektor.

Programleder: Joakim, du har jobbet på et av de stedene du har nevnt, har du ikke det?

JN: Jeg jobbet på Ekofisk.

Programleder: Hvordan var det?

JN: Det var veldig ålreit. Samtidig var det en spesiell hverdag, for der jobber du i to uker ute på plattformen, med 12 timers skift fra mandag til søndag. Når du reiser hjem, har du fire uker fri og kan gjøre hva du vil. Du får også fly mye i kjøre mye helikopter.

Programleder: Kan ikke det være litt skummelt?

JN: Jo, i dårlig vær ... Hvis du synes det er ubehagelig med turbulens når du flyr, da skal du prøve helikopter i dårlig vær – det er mye verre!

Programleder: Vi må snakke litt om hvordan olje og gass kommer opp til overflaten, Joakim.

JN: Ja, du har kanskje hørt på nyhetene at de snakker om pumping av olje, men det er noe vi faktisk ikke driver med i Norge. Oljen på norsk sokkel befinner seg i reservoarer med høyt trykk, og det er dette trykket som driver olje og gass opp til overflaten. Selve pumpingen slipper vi å drive med. Men for å kunne produsere olje så må man først bore en brønn som går fra havbunnen og ned til reservoaret.

Programleder: Ja, nå begynner det å bli veldig konkret for meg. Hvordan borer man?

JN: Tenk deg først at du står på stranden og skal grave et hull med en spade. Du kan grave så og så dypt, og etter en viss dybde raser hullet ditt sammen. Denne utfordringen har vi også når vi skal bore flere kilometer. Dersom du kunne ha satt et stålrør oppi det hullet du har gravd på stranden, så hadde du sluppet å tenke på at hullet raser. Og dersom du står inne i dette stålrøret, kan du grave enda dypere uten at hullet ditt raser, men merk at det blir trangere for deg å stå inne i stålrøret enn i det åpne hullet som du først sto i. Det er dette hullet vi kaller en brønn. For å hindre kollaps borer man i seksjoner ved å sette flere slike stålrør. Neste seksjon er alltid mindre i diameter, slik at man kan fortsette i røret som man allerede har.

JN: For å få et hull må du fjerne masser, og denne massen trenger du å transportere bort. På stranden brukte du en spade og kastet sanden utenfor hullet ditt. Men dette går ikke hvis du skal grave flere kilometer nedover. Dersom du blåser i et sugerør i drikken din, så bobler det opp på utsiden av sugerøret. På samme måte dyttes løs steinmasse på utsiden av en borestreng opp mot overflaten, samtidig som borestrengen roterer, kutter og knuser seg nedover bakken. Istedenfor luft, som du bruker i sugerøret ditt, pumper man borevæske ned i borestrengen, og så går den opp igjen på utsiden av borerøret. Den løse steinmassen kaller vi kaks, og den løftes opp til boreriggen sammen med borevæsken og på utsiden av borestrengen. Kaksen skilles så ut og sendes i land for rensing, mens borevæsken gjenbrukes.

Programleder: Jeg vet hva jeg kommer til å tenke på neste gang jeg spiser Pizza Grandiosa og drikker noe med sugerør, he-he. Men hvordan borer man brønner langt til havs?

JN: Boring skjer som regel fra en mobil bore-enhet, for eksempel et boreskip, en flyterigg eller en Jackup-plattform (oppjekkbar plattform). I noen tilfeller har man boreanlegg på faste installasjoner, for eksempel på Ekofisk, der jeg var. Ulempen er at de står fast, så du kan ikke flytte dem til et nytt sted. Men dersom anlegget står på et felt som skal vare i flere tiår, så gjør det ingenting.

Programleder: Hvordan går man fra boring til produksjon?

JN: Når du har gravd hullet ditt til der oljen er, altså når du har boret fra havbunnen helt ned til reservoaret, så må du ha et sugerør som går fra reservoaret og helt opp til plattformen i ett og samme rør. Først da kan du begynne å produsere. På noen felt ligger oljeproduserende installasjoner på havbunnen, og det er såkalte havbunnsinstallasjoner. Andre steder står de som plattformer på havbunnen med bein som går til overflaten, og det er såkalte overflateinstallasjoner. Størrelsen på feltet og havdypet er to avgjørende faktorer som bestemmer hva slags installasjon man skal ha. På Sørfeltet i Nordsjøen, for eksempel Ekofisk, er det kanskje bare 70–80 meter dypt, og dermed er det ikke så store tekniske utfordringer med plattformer som står på havbunnen med stålbein, såkalte pælet plattformer. De finnes også med betongbein, og da heter de Condeep. Slike bygges det ikke flere av. Du har sikkert sett Troll-plattformen? Den er av betong. Det var jo verdens største flyttbare konstruksjon som menneskeheten har laget.

JN: En stor fordel med å stå på havbunnen er at installasjonen ikke beveger seg ikke med bølger, vær og vind. Dersom havdybden er 1 200 meter, så byr det på store utfordringer om man vil ha en overflateinstallasjon. Derfor velger man gjerne å heller ha en havbunnsinstallasjon med en rørledning som enten går til land eller til en flytende produksjonsenhet, som et skip eller en flyterigg.

Programleder: Vi må snakke litt om olje og gass.

JN: I Norge selger vi både olje og gass. Noen land velger å brenne gassen og kun selge oljen, på grunn av de tekniske utfordringene som kommer med gassen. Å brenne gass produserer mindre forurensning enn å brenne olje, men fra olje får man utvunnet flere produkter. Noen kjenner du kanskje til, som bensin, diesel, flybensin og asfalt, men plastikk er også et produkt av olje. Hvis du padler i en kajakk og har ordentlig utstyr på deg, vil det meste være et oljeprodukt. Så det er fordeler og ulemper med både olje og gass, og hva som blir best, avhenger av hvilket sluttprodukt du er ute etter.

Programleder: Joakim, det er mye snakk om at det er noen som ønsker å legge ned oljeproduksjonen i Norge.

JN: Ja, det er det. Men hvis du tenker på det større bildet: Selv om Norge slutter å supplere markedet med olje og gass, så vil det fortsatt være et behov for olje og gass. Da må behovet dekkes av Russland, USA eller Saudi-Arabia – for å nevne noen potensielle leverandører. Norge driver en miljøbevisst oljeproduksjon og har strenge krav. For eksempel får flere og flere faste installasjoner strøm fra land i stedet for å produsere strøm direkte på feltet av gassen som de produserer, og mobile installasjoner får batteripakker og blir hybrider. Tenk på en hybrid bil som kjører på bensin og strøm.

Programleder: Hvis det sitter noen nå og tenker at deres framtidsdrøm er å jobbe offshore i boring –hva har du lyst til å si til dem, helt til slutt?

JN: Det er veldig spennende, og du får mye ansvar på kort tid. Du føler deg ganske tøff på jobb, for du jobber gjerne i et tårn som er opptil 120 meter over havet. Du kan ikke ha høydeskrekk, det må jeg si. Du får kjøre tungt maskineri, og du snakker mye i radioen – det er litt som du ser på sånne amerikanske filmer hvor de snakker i radioen. Det høres litt kult ut, men jeg gjør det hele tiden. Det er veldig spennende å jobbe med boring, og det er veldig mange utfordringer og nye ting som skjer hele tiden. Teknologien går bare framover.

Programleder: Joakim, takk for at du har lært oss en hel masse på kort tid. Jeg er i hvert fall litt klokere, og jeg tror det er flere med meg. Takk skal du ha!

Produsert av Både Og for NDLA