Podkast: Etiske modeller

Deltakere:Berit Boman – programlederEinar Duengen Bøhn – professor i filosofi

Etikk – læren om hva som er rett og galt

Programleder: Vi ønsker for det meste å være gode mennesker – være greie og gjøre det rette. Men hvordan er vi gode, og er det vi synes er å være god, alltid rett? Er det flere veier til målet? Det er mye å tenke på, og dette skal vi snakke mer om nå. Vi skal også snakke om etikk, som er læren om hva som er rett og galt, og hva som er gode og dårlige handlinger.

Jeg har med meg Einar Duengen Bøhn, som er professor i filosofi, i denne samtalen. Jeg heter Berit Boman.

Hei, Einar. Velkommen!

EDB: Takk for det.

Programleder: Aller først: Hva er etiske modeller?

EDB: Disse ordene og uttrykkene blir brukt veldig forskjellig. Det finnes likevel noen hovedteorier i etikk. Og så finnes det mange underversjoner av dem igjen, så det er et ganske stort nettverk. Innenfor normativ etikk, som handler om hva det vil si at en handling er moralsk riktig eller gal – er det tre overordnede teorier om hva som karakteriserer en moralsk rett handling, og disse hovedteoriene kan vi se på som modeller.

Programleder: Skal vi ta nummer en?

EDB: Nummer en er den mest populære og kjente, og det er den som ofte kalles konsekvensetikk. En versjon av den igjen er noe som kalles utilitarisme, som mange har hørt om.

Programleder: Hva er konsekvensetikk?

EDB: Konsekvensetikk i sin overordnede form handler om at en handling er riktig. Det betyr at det du gjør av alle alternativene du står overfor, er den handlingen som leder til de beste konsekvensene. Det er den handlingen som er riktig, moralsk sett, og det er den du derfor burde gjøre.

Programleder: Hvorfor mener konsekvensetikken at det for eksempel ville vært dumt å jukse på en prøve?

EDB: Hvis konsekvensetikken sier at det er galt å jukse på en prøve, er det galt fordi det på lang sikt og alt i alt har verre konsekvenser enn ikke å jukse på prøven. Du må huske på at dette må ses i et langt perspektiv; det å jukse behøver ikke å ha verre konsekvenser på akkurat den prøven, for det kan godt være du får en veldig god karakter om du jukser, og hvis ingen merker det, går livet videre. Men hvis folk drev med juksing, ville det ledet til mye verre konsekvenser på lang sikt enn hvis de ikke jukset.

Problemet er å si hva det innebærer at noe er bedre konsekvenser enn noe annet. Bedre for hvem og for hva og hvor lenge? En måte å tenke på er at en handling alt i alt skal lede til mer lykke for flest mulig. Det finnes også underversjoner, for eksempel hva som er de beste konsekvensene for meg, noe som en egoistisk versjon, eller for mine nærmeste, som er en mer lokal versjon. Det er mange varianter, men du skal gjøre det som leder til den beste konsekvensen.

Programleder: Dydsetikk er en annen modell?

EDB: Konsekvensetikken kommer fra ca. 1800-tallet, mens dydsetikken er mye eldre. Den kommer fra gamle Hellas ca. 400 år før vår tidsregning, så den er ca. 2400 år gammel. Dydsetikken sier at det som er riktig å gjøre – den moralsk riktige handlingen – er den handlingen som en dydig person ville gjort.

Programleder: Hva er en dydig person?

EDB: Den dydige personen er en slags fiktiv idealperson som har alle de gode karaktertrekkene og alle gode holdninger og disposisjoner til å gjøre det beste i en situasjon. Hvis du idealiserer en person, er den dydig hvis den er rettferdig, snill, sannferdig og ærlig og ellers har alle de gode karaktertrekkene. Du kan stille deg spørsmålet om hva du kan gjøre i en situasjon, og da er svaret at du vil gjøre det som idealpersonen med alle de gode karaktertrekkene ville ha gjort.

Programleder: Hva vil dydsetikken si hvis jeg står overfor et dilemma fordi jeg ikke kan nok før en prøve, men har mulighet til å jukse fordi jeg har en lapp i lommen?

EDB: Her finnes det mange tolkninger. La oss si at du står overfor et valg om å jukse eller ikke jukse, for å forenkle det litt. Da stiller du deg selv følgende spørsmål: "Hva ville en dydig person gjort? Hva ville en sannferdig, ærlig og redelig person gjort i denne situasjonen?"

Programleder: Det tror jeg er å ikke jukse.

EDB: Nettopp, og da er det nesten som man stiller seg selv spørsmålet: "Hva slags person er det jeg egentlig burde være? Hva slags person ønsker jeg innerst inne å være?"

Programleder: For å være helt sannferdig?

EDB: Ja, og for å være en ærlig, dydig og moralsk person: "Hva slags person ønsker jeg å være? Den typen som jukser?" Innerst inne ønsker man antakelig ikke det, når man har tenkt etter lenge nok. Dette er dydsetikken i et nøtteskall. I den situasjonen du er i, skal du gjøre det som den dydige personen ville ha gjort. Se for deg det og gjør det.

Programleder: Nå har vi tatt for oss konsekvensetikken og dydsetikken. Den siste hovedteorien er pliktetikken – fortell om den.

EDB: Pliktetikken stammer fra Immanuel Kant, som var en tysk filosof på slutten av 1700-tallet. Teorien sier at det som er riktig å gjøre når du står i en situasjon og det er masse alternativer å velge mellom, er å gjøre det som du ønsker at alle i din situasjon skal gjøre. Det betyr at du skal kunne universalisere det; uansett hvem du er i situasjonen, skal du fortsatt ønske det samme. Hvis jeg for eksempel står overfor valget om å stjele i en butikk, skal jeg tenke: "Er dette noe jeg etter mye refleksjon ønsker og vil skal universaliseres av hele mitt hjerte og hele min hjerne?" Hadde jeg ønsket at jeg skulle stjele i butikken hvis jeg var butikkeieren? Mest sannsynlig ikke.

Programleder: Hvordan skal jeg tenke som pliktetiker hvis jeg skal jukse på en prøve?

EDB: Da skal du tenke: "Uansett hvem jeg er i denne situasjonen, er dette fortsatt noe jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre – altså jukse på en prøve?» Enten du var læreren, de som satte karakterer, vaktene eller eleven – uansett hvem du var, skulle du tenke: "Har jeg fortsatt lyst til å jukse? Hva om jeg var den som skulle ansette meg senere, ville jeg fortsatt ønsket det?" Mest sannsynlig ikke. Da sier vi at du ikke klarer å universalisere; du klarer ikke å få det til å være noe alle skulle gjort i den situasjonen – ikke bare du.Denne teorien er antiegoistisk. Du skal se en sak fra alles perspektiv og fortsatt ønske det, ville det, bli motivert av det og tenke at det er riktig. Pliktetikk er plikten til å universalisere handlingene som du skal motiveres ut fra.

Programleder: Det høres veldig greit ut nå, men det høres ikke så enkelt ut å leve etter, for du skal kunne tenke en del ...

EDB: Ja, det er rasjonelt og intellektuelt; det er ofte ikke noe du spontant kommer på. Men hvis du for eksempel er i et forhold, tenker du av og til på hvordan det vil oppleves fra den andre siden hvis du gjør noe.

Programleder: Ja, det bør man i hvert fall gjøre.

EDB: Det handler om regelen: "Du skal gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg." Det er det det handler om.

Programleder: Hva er forskjellen mellom etiske modeller og etikk i religioner? For der var du inne på den gylne regel.

EDB: Ja, det er en gyllen regel i for eksempel kristen tenkning – jeg tror det var Jesus som sa det. Det er en liknende idé som pliktetikken. De ti bud kan du se på som noen regler du skal følge: Er det regler som du kan universalisere, og som du kunne ønske at alle skulle gjøre i alle situasjoner? Da er det i henhold til pliktetikken.

Programleder: Den sier ikke noe om du er et snilt menneske eller ikke, du skal bare gjøre det.

EDB: Hvis det finnes en gud som har gitt disse reglene, er det formanende regler vi skal følge – og da blir vi gitt denne etikken. Men hvis det ikke finnes en gud, er dette universaliserbare regler vi skal komme frem til ved å reflektere. Vi innser at det blir selvmotsigende ikke å følge dem: "Jeg ønsker å jukse nå, men ønsker ikke at andre skal andre skal gjøre det." Det er selvmotsigende, ifølge denne etikken. Hvis reglene er gitt av Gud, er de på en måte gitt en gang for alle, og da er det bare å følge dem fordi det er han som er allmektig, allvitende og god.

Humanistisk tenkning handler mer om at det er opp til mennesket selv å ansvarliggjøres og komme frem til det som er rett. Det kan være at Gud har gitt moralen til oss, men vi må selv stå ansvarlig for å omfavne den og ta den til oss. Det er opp til mennesket å finne moralen til slutt.

I kristen tenkning er dyder veldig viktig; du skal for eksempel ikke lyve. Det er ikke bare en regel du skal følge; det gjør deg også til en god person. Dydsetikken er historisk sett veldig viktig. Den katolske kirke var for eksempel veldig inspirert av en som het Thomas Aquinas, en filosof og teolog som var en tolker av Aristoteles, som var opprinnelsen til dydsetikk. Hele den katolske kirke, og dermed hele den kristne tradisjonen, er derfor veldig inspirert av dydsetikken. Tradisjonen har også innslag av pliktetikken, for eksempel det at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Jeg vil tro at det er dydsetikken og pliktetikken som står sterkest i den kristne tradisjonen. Konsekvensetikken kom senere, først på 1800-tallet.

Programleder: Nå har vi disse tre etiske modellene. La oss prøve dem ut i praksis. La oss ta dilemma nummer en: Hvis du blir forelsket i bestevennens kjæreste, skal du ofre vennskapet for kjærligheten eller ofre kjærligheten for vennskapet?

EDB: Da tar vi først konsekvensetikk: Du skal ofre vennskapet for kjærligheten hvis det er den beste konsekvensen alt i alt, og du skal ofre kjærligheten for vennskapet hvis det er den beste konsekvensen alt i alt. Så det hele avhenger selvfølgelig av hva disse beste konsekvensene er, og hva de leder til.

Programleder: Og hvem er de beste konsekvensene for?

EDB: Ja, det må man si noe mer om: Hvilke konsekvenser er det, og for hvem? Hva slags konsekvenser er det – er det bare lykke og glede, eller er det bare nytelse? Hva skal med i denne kalkuleringen? Det er veldig komplisert. Noe av problemet er at disse teoriene aldri gir et krystallklart svar, men de gir rom for å reflektere over svaret.

Hvis jeg ditcher vennen min og blir sammen med kjæresten til vennen, har konsekvensetikeren dette spørsmålet: "Er det dette som er de beste konsekvensene alt i alt, for hele ditt liv og for flest mulig?" Det ødelegger vennskapet, og du blir den typen som ditcher venner. Er dette den beste konsekvensen, eller skal du ditche kjærligheten og beholde vennskapet? Står du da igjen med alt i alt bedre konsekvenser på lang sikt, eller ikke? Det er det det avhenger av.

Programleder: Men det handler om dine konsekvenser?

EDB: Det må ikke gjøre det. På en måte kan det være en egoistisk form for konsekvensetikk, og da tenker man hva de beste konsekvensene er for en selv.

Programleder: "Jeg synes ikke den vennen er en så god venn, og jeg er så forelsket at jeg ikke orker noe annet. Og kjæresten ville jo ikke forelsket seg i meg hvis vedkommende hadde det bra."

EDB: Det kommer an på hvilke konsekvenser man skal legge vekt på: "Skal jeg tenke på meg selv? Skal tenke på vennen min? Den jeg blir sammen med? Omgivelsene mine? Hele vennegjengen? Ryktet mitt?" Det er viktig å tenke gjennom hvilke konsekvenser som skal med.

Programleder: Det er en veldig vanskelig etisk modell å forholde seg til!

EDB: Det er det. En av hovedinnvendingene mot konsekvensetikken er at du aldri vet hva konsekvensene av handlingene dine egentlig er, så du vet aldri hva som er riktig. Men selv om du ikke vet det, betyr det ikke at det ikke er svaret på hva som er riktig.

Programleder: Hvis jeg var opptatt av å være en dydsetiker, ville det vært litt enklere å bruke det som en modell. Da ville jeg vel sagt at jeg ikke kan ofre vennskapet fordi jeg vil være et snilt menneske og ikke vil ødelegge for andre mennesker?

EDB: Jeg liker dette veldig godt i praksis fordi du kan sette deg tilbake og si: "Hva slags person ønsker jeg innerst inne egentlig å være? Ønsker jeg å være den som blir sammen med kjæresten til vennen min, eller ønsker jeg å være den som ofrer kjærligheten min for vennskapet?" Det er ikke veldig lett. Noen kan si at kjærligheten veier såpass mye tyngre; vennskap kommer og går, men er det evig sann kjærlighet, består den. Det vet man jo heller aldri om det er – plutselig er forholdet over etter et år, og da står du igjen uten venner og uten kjæreste. Det er veldig komplisert, men jeg synes det er lettere å stille meg selv spørsmålet om hva slags person jeg egentlig ønsker å være, enn hva konsekvensen av handlingen min vil være.

Programleder: La oss ta det samme dilemmaet med den litt kompliserte pliktetikken til Kant. Hvordan tenker jeg da?

EDB: Svaret er litt enklere fordi du da skal si: "Hvilke regler skal jeg etterleve nå? Skal jeg ditche vennen min for denne kjærligheten? Er det noe jeg skulle ønske kunne universaliseres for alle til enhver tid?" Det er det mest sannsynlig ikke – du vil ikke at dine venner skal ta kjæresten din når som helst.

Jeg tror pliktetikken gir deg svar om at du ikke burde ta kjæresten; du burde gå for vennskapet. Det kan diskuteres, men jeg tipper dydsetikken og pliktetikken faller ned på vennskapet, mens konsekvensetikken er litt mer åpen. Blir du lykkeligere med kjæresten uten vennen? Hvis det faktisk er tilfellet, bør du ifølge konsekvensetikken gå for kjæresten. En av innvendingene mot konsekvensetikken er at den ikke sier noe om måten du oppnår konsekvensene på. Ifølge konsekvensetikken i seg selv kan du gjerne drepe tre stykker hvis det får mye bedre konsekvenser.

Programleder: Det kommer vi tilbake til, men vi tar et dilemma til først. Hvor mye kan du juge til foreldrene dine? Jeg vil si en del ... Nei da, det vil jeg ikke!

EDB: Alle juger faktisk mye til foreldrene sine, men da er spørsmålet: Burde de juge til foreldrene sine?

Programleder: Burde de juge, og hvor går grensen for juging?

EDB: Pliktetikken til Kant – som er litt komplisert – er kjent for at du aldri skal juge. Det er alltid galt å juge fordi det ikke er noe du kan universalisere.

Programleder: Men hvis jeg sier at foreldrene mine ikke trenger å vite det, eller at det ikke er bra for dem å vite alt, er det mer dydsetikk, for da gjør det meg faktisk til et snilt menneske som tenker at jeg har lyst til å spare dem for noe?

EDB: En hvit løgn ...

Programleder: Ja, eller at de ikke trenger å vite alt fordi de blir bekymret. Jeg kan håndtere problemstillingen min.

EDB: Når du er på fest, forteller du foreldrene dine alt som skjer på festen. Det skaper unødvendig bekymring fordi du føler du har kontroll på det. De behøver ikke å ligge og være bekymret for deg nå, og du sparer dem ved å si at det ikke skjer noe dramatisk.

Programleder: Men konsekvensetikken slår inn hvis det viser seg at noen har ødelagt noe til mange tusen kroner, og foreldrene kommer hjem og begynner å ringe rundt. Da har du kanskje et problem.

EDB: Ja, konsekvensene kommer alltid og biter deg i halen.

Programleder: Nettopp!

EDB: Jeg tror faktisk pliktetikken er den som gir klarest svar på at du aldri skal juge. De andre handler mer om hva slags person du ønsker å være, for eksempel dydsetikken: "Av og til ønsker jeg å være den som skåner andre, så jeg holder igjen sannheten, eller jeg sier en bitte liten uskyldig løgn for å skåne dem." Den typen person virker mye mer fleksibel og god enn en som alltid bare er ærlig. Konsekvensetikken på sin side er litt sånn at det kommer an på konsekvensene: Jug når det har de beste konsekvensene, og vær ærlig når det har de beste konsekvensene. Dydsetikken er mer reflekterende.

Programleder: Ja, hvilken person du ønsker å være, er et enkelt spørsmål du kan stille deg til enhver tid.

EDB: Problemet med dydsetikken er at den ikke har noe objektivt kalkulert svar, sånn som konsekvensetikken av og til har, hvor du bare kan måle opp hva en handling leder til.

Programleder: La oss ta et komplisert etisk dilemma nå til slutt. Vi får selvstyrte busser, og dilemmaet er hvordan vi etisk skal styre dem. Hva programmerer man dem til, og ut fra hvilke prinsipper? Vær så god, Einar!

EDB: Det er gjort en svær internasjonal undersøkelse på det ved MIT-universitetet i USA. 40 land deltok, og de fikk masse svar på hvordan folk mener at man bør prioritere trafikkreglene. Hvis det for eksempel kom en gammel dame over veien, og de eneste alternativene var enten å kjøre over den gamle damen slik at hun døde, eller å kjøre inn i fjellveggen ved siden av slik at passasjerene døde. Hvordan ville du ha programmert bilen til å reagere? Folk over hele verden ble spurt om hvordan de ville ha prioritert hvis det gikk et lite barn over veien, en gammel person, en hund, en skoleklasse – når skal de inne i bilen ofres til fordel for det ene mennesket eller flere? Når bør du ofre alle de tre i bilen? Eller bør de som sitter i bilen, alltid prioriteres? Dette ble vektet og diskutert.

Programleder: Konsekvensetisk er det ganske enkelt: Hva er konsekvensen? Det er bedre at den gamle damen dør fordi konsekvensen er større ved at det er mange som dør i bilen.

EDB: Konsekvensetisk er det nesten bare å telle antall liv og kanskje vekte dem i alder. Kanskje en 15-åring veier tyngre enn en 95-åring når man skal prioritere, fordi den unge har mye mer igjen av livet. Men du skal ikke vekte alder for mye, for da kan det fort bli aldersdiskriminering. Du må vekte med hensyn til mengde liv igjen, men stort sett telle antall liv. Går det en skoleklasse over veien og det er én inne i bilen, sier konsekvensetikken at man ofrer den inne i bilen.

Programleder: Hva sier dydsetikken?EDB: Den er litt mer komplisert, for den stiller seg kanskje spørsmålet om hva slags trafikk eller hva slags samfunn vi egentlig ønsker å ha. Hva er de dydige personene? Hva er de dydige trafikkreglene? Hva er det dydige og rettferdige samfunnet? Det er mye mer komplisert, for den sier ikke klart at du alltid bare skal telle ett liv versus to liv. Dydsetikken har egentlig ikke noe godt svar, men det er rom for refleksjon.

Programleder: Hvis vi går til pliktetikken da?

EDB: Den sier at du skal kunne universalisere, slik at alle gjør det samme. Uansett hvem som sitter i bilen, bør de prioritere likt. Hvis jeg sitter i den, ønsker jeg selvfølgelig at den skal kjøre over en utenfor istedenfor meg selv. Men er det noe jeg vil universalisere slik at alle til enhver tid skal gjøre det samme? Hvis jeg var den utenfor på gata og du satt inne i bilen, ville jeg fortsatt ha ønsket at bilen skulle ofre den utenfor? Det er ikke gitt. Så der må man tenke: "Hva er det jeg ønsker og kan motiveres ut fra som kan universaliseres, og som kan være nøytralt uansett hvem jeg er i situasjonen?"

Programleder: Vi må vel kunne konkludere med at det ikke er så veldig lett å gjøre det etisk rette til enhver tid?

EDB: Nei, det er veldig vanskelig. Jeg klarer det aldri!

Programleder: Jeg synes det er vanskelig selv. Takk for at du kom, Einar!

Produsert av Både og for NDLA