Natursyn i kristendommen, islam og jødedommen

Kristendommen, jødedommen og islam deler troen på at Gud alene har skapt jorden og alle levende vesener. Ifølge de tre religionene har også Gud gitt mennesket en spesiell posisjon i skaperverket og et spesielt ansvar for å ta vare på jorden og andre levende vesener. Dette kalles forvalteransvaret.

Ifølge forvalteransvaret har mennesket en plikt overfor Gud til å ta vare på naturen, og menneskene står ansvarlig overfor Gud for måten de behandler den på.

Det finnes mange forskjellige tolkninger av forvalteransvaret både mellom og innenfor de ulike religionene. På den ene siden kan forvalteransvaret tolkes i antroposentrisk retning. Det vil si at Gud skapte naturen for mennesket, og han gav mennesket herredømme over jorden for at vi skulle bestemme over den.

På den andre siden kan forvalteransvaret tolkes i mer biosentrisk og økosentrisk retning. Det vil si at at naturen, både levende vesener og økosystemer, har en verdi i seg selv som deler av Guds skaperverk. Menneskets oppgave ut fra dette perspektivet er ikke å bestemme over naturen, men å beskytte og passe på den.

Innenfor kristendommen har menneskets forhold til naturen blitt preget av to ulike bibelske forestillinger. På den ene siden har mennesket en særstilling fordi det er skapt i Guds bilde og har fått i oppdrag å forvalte skaperverket av Gud.

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden." (1. Mos. 1,27–28)

På den andre siden er mennesket skapt av jorden og en integrert del av skaperverket. Mennesket står derfor ikke bare over skaperverket – det er også en del av det.

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. (1. Mos. 2,7)

I likhet med fuglene og dyrene er mennesket skapt av jorden og tilhører derfor den samme helheten. Det forvalteransvaret Gud har gitt mennesket, gir det ikke tillatelse til å ødelegge naturen, men et særskilt ansvar for å beskytte den.

Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den. (1. Mos. 2,15)

Mens noen kristne har sett på mennesket som en herre over naturen, har andre derfor sett på mennesket mer som en gartner med et særskilt ansvar overfor medskapningene sine og den naturen de selv er en del av.

I kristendommen kan tre ulike bibelske perspektiver være med på å begrunne hvorfor naturen har en egenverdi uavhengig av mennesket:

• Naturen er skapt av Gud, uavhengig av mennesker, og har derfor en egen verdi.

• Hele skaperverket deltar i lovprisningen av Gud, og ikke bare mennesket. I salme 148 i Salmenes bok deltar både sola, stjernene, fjellene, fuglene og fiskene i lovsangen for Gud.

• Alle deler av skaperverket skal delta i frelsen. I det nye testamentet i Bibelen står det at alt det skapte til slutt skal bli frigjort (Rom. 8, 19–21).

Ifølge islam er mennesket og naturen en del av den samme helheten. Hele naturen deltar i tilbedelsen av Allah, og det er menneskets oppgave å vise ærbødighet for hele skaperverket.

Sannelig, skapelsen av himlene og jorden er større verk enn skapelsen av menneskene. Men folk flest vet det ikke. (Sure 40,57)

På samme måte som mennesket utgjør også fugler og dyr sine egne samfunn. Som en del av skaperverket har de en egen verdi og krav på respekt fra mennesket.

Det finnes ikke dyr på jorden eller fugl på vingen uten at de utgjør samfunn, som dere. Vi har ikke oversett noe i Boken. Og så samles de hos sin Herre.(Sure 6,38)

Ifølge Koranen ble ikke Adam og Eva sendt ut av Eden for å straffes, men for å utføre en oppgave. Islam legger til grunn at mennesket er en khalifa, en forvalter eller stedfortreder, med et spesielt ansvar for å ta vare på jorden.

Innenfor islam har det blitt diskutert hva det betyr at mennesket er en forvalter, en khalifa. Den islamske miljøbevegelsen har vektlagt mennesketes ansvar for ikke å ødelegge naturen og brukt de hellige tekstene for å vise hvilke plikter mennesker har.

I Koranen står det blant annet at det er forbudt å mishandle dyr og ødelegge naturen. I en kjent fortelling forsvarer Muhammed en kamel som blir mishandlet av eieren. Islam har også tradisjon for å skape naturområder som er beskyttet fra menneskelig inngripen (hama). Denne tradisjonen føres tilbake til Muhammed. Koranens advarsler mot sløsing har blitt brukt som en advarsel mot dagens forbruksvekst.

Det er Han som har latt vokse frem haver med og uten vintrær på rekker, palmer og vekster med forskjellige slags frukter, oliven og granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er på innhøstingsdagen, men sløs ikke! Han liker ikke sløsere! (Sure 6,141)

Grunnlaget for jødedommen er troen på at Gud alene har skapt jorden. Jorden og det som lever der, er derfor i utgangspunktet godt.

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! (1. Mos. 1.31)

På den ene siden er mennesket skapt i Guds bilde, på den andre siden er mennesket skapt av jorden. Selv om mennesket har fått en opphøyet posisjon, kan det ikke gjøre som det vil med skaperverket. Naturen tilhører ikke mennesket, men Gud. Å vise ærbødighet overfor naturen er derfor å vise ærbødighet for det Gud har skapt.

Et sentralt punkt i jødedommen er at Gud opprettet en pakt med det jødiske folket. Denne pakten inneholder både plikter og rettigheter. Disse pliktene er også knyttet til naturen, og så lenge jødene overholder pakten, vil landet blomstre (3. Mosebok, 26.32–33, 5. Mosebok 11.13–21).

Om dere adlyder mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, vil jeg la landet få regn i rett tid, både høstregn og vårregn, så du kan høste inn korn, ny vin og fin olje. Jeg vil la gresset vokse på marken for buskapen din, og du skal få spise deg mett. (5. Mosebok 11, 13–15)

Innenfor den jødiske miljøbevegelsen er det bygd videre på det jødiske idealet tikkun olam, som betyr å reparere verden. Ifølge dette idealet har mennesket et ansvar for å reparere det som er galt med verden, og det har blitt utvidet fra å gjelde sosial rettferdighet til det å ta et ansvar for miljøet. Dette knyttes videre til ansvaret for å ikke ødelegge naturen unødvendig (bal taschit), som blant annet omtales i 5. Mosebok:

Når du er i krig med en by og må beleire den i lang tid før du kan innta den, skal du ikke ødelegge trærne der ved å bruke øks på dem. Du kan spise av dem, men du må ikke hugge dem ned. (5. Mosebok 20,19)

En måte miljøansvaret kommer til utrykk på i jødedommen, er gjennom bevegelsen Øko-koshrut. De jødiske kostholdsregelene er utvidet for å ta hensyn til de økologiske konsekvensene av matproduksjon.

Men forpliktelsene overfor naturen innenfor jødedommen innebærer ikke en tilbedelse av naturen som noe hellig eller guddommelig. Det vil for mange jøder kunne tolkes som en form for avgudsdyrkelse. Ærbødigheten overfor naturen er først og fremst en ærbødighet overfor Guds skaperverk. Innenfor enkelte deler av jødedommen har beundringen for naturen også blitt sett på som en distraksjon fra studiet av Guds vilje, slik den er åpenbart i de hellige tekstene.

Forestillingen om at Gud har gitt mennesket et forvalteransvar, som vi finner i kristendommen, islam og jødedommen, har blitt utsatt for ulike former for religionskritikk.

En kritikk er at forvalteransvaret gir mennesket makt og herredømme over naturen og andre levende vesener. Dette har bidratt til å legitimere menneskets ødeleggelse av naturen og dagens klimaproblemer.

En annen kritikk er at forestillingen om en gud som står utenfor naturen, kan føre til at naturen får mindre verdi. Dette i motsetning til for eksempel panteismen, der Gud er en del av naturen.

En tredje form for kritikk av forvalteransvaret er at det fremmer en styrende holdning overfor naturen. I stedet for å la naturen være som den er, vil vi ved hjelp av ulike teknologiske løsninger forsøke å styre og kontrollere naturen på samme måte som vi konstruerer og styrer en maskin.

Men de som forsvarer forvalteransvaret, har hevdet at det ikke er en motsetning mellom det å forvalte naturen og det å anerkjenne naturens egen verdi. Forvalteransvaret gir heller ikke mennesket herredømme over naturen, men et ansvar for å respektere og ta vare på den. Det har også blitt hevdet at troen på en skapergud gir de troende en grunn til å beskytte og ta vare på jorden.

Attfiel, R. (2018). Environmental ethics. A very short introduction. Oxford.

Bagir, Z.A. & Martiam, N. ( 2017) Islam: Norms and Practices. Yale forum on religion and ecology. Hentet fra https://fore.yale.edu/World-Religions/Islam/Overview-Essay

Bøe, M.H. & Kalvig, A. (2020). Mennesker, meninger, makter. En introduksjon til religionsvitenkap. Cappelen Damm Akademiske.

Groth, B. (2011). Jødedommen. Pax forlag.

Kvalvaag, R.W. ( 2020). Menneske, natur og religion hos www.ndla.no. I Religon og livssyn årgang 32, 2020/1

Roald, A.S. (2012). Islam. Pax forlag.

Thorbjørnsen, S.O. & Heiene, G. (2021). Kristen etikk. En innføring. (2. utg.). Universitetsforlaget.

Tirosh-Samuelson, H. (2001). Nature in the sources of Judaism. Daedalus. Vol. 130, No. 4. https://www.jstor.org/stable/20027720