Livssynshumanisme

FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 har fått tilslutning fra ulike kulturer, religioner og livssyn. Den har også inspirert til å formulere et moderne etisk livssyn uavhengig av religion. Internasjonalt brukes betegnelsen humanism eller secular humanism. I Norge sier vi livssynshumanisme, humanetikk eller bare humanisme.

«Mennesket i sentrum» er et perspektiv vi kan finne i både religiøse og ikke-religiøse livssyn. Men når humanismen tar form som livssynshumanisme, blir den en mer avgrenset ikke-religiøs posisjon. Den blir et ståsted i livssynslandskapet som vektlegger menneskets ukrenkelige verdi, samtidig som man avviser troen på en virkelighet over denne verden.

I Norge er livssynshumanismen knyttet til organisasjonen Human-Etisk Forbund (HEF), som er medlem av Humanists International (International Humanist and Ethical Union, IHEU). IHEU ble grunnlagt i 1952 med UNESCO-direktør Julian Huxley som første president, og med følgende minimumserklæring:

«Humanismen er et demokratisk, ikke-teistisk og etisk livssyn som fremholder menneskets rett til og ansvar for å forme og gi mening til sitt eget liv. Humanismen avviser overnaturlige oppfatninger av virkeligheten.»

1952 vedtok IHEU en formulering av humanismens grunnleggende prinsipper, Amsterdam-erklæringen, som ble revidert ved 50-årsjubileet i 2002. Fra 2019 bruker organisasjonen navnet Humanists International.

Filosofen Richard Norman, som med boka Humanisme (2007) i dag framstår som livssynshumanismens toneangivende tenker, sier at slik han vil bruke ordet, er humanisme «et forsøk på å tenke over hvordan vi bør leve uten religion».

Levi Fragell, tidligere generalsekretær i HEF og president i IHEU, peker på at «fra første stund har IHEU vært splittet mellom dem som anser kampen mot religion og tilsvarende irrasjonelle fenomener som hovedsaken, og dem som mener at det viktigste er å framholde humanismens positive menneskesyn, menneskerettigheter og ansvaret for å skape en bedre verden.» (Verdier og verdighet, s 162). Det siste er tydelig i de nyere nordiske humanistmanifestene.

Livssynshumanismen har røtter i 1700-tallets opplysningsfilosofi og 1800-tallets naturvitenskapelige og religionskritiske tenkning, men også lenger tilbake. I boka Det humanistiske livssyn peker filosofen Corliss Lamont på en rekke ulike historiske impulser som

• fritenkere, rasjonalister o.l.
• etiske bidrag fra ulike religioner og livssyn
• naturalistisk filosofi
• naturvitenskap og naturvitenskapelige metoder
• demokrati og borgerrettigheter
• materialistisk filosofi
• renessansehumanismen
• litteratur og kunst

Lamonts momenter er mangfoldige, men trekker i samme retning: et livssyn med en virkelighetsforståelse (naturvitenskapelig), et menneskesyn (fornuft og fri tanke) og en etikk (bidrag fra religioner/livssyn, demokrati og rettighetstenkning).

Troen på at mennesket er grunnleggende godt, er også blitt utfordret. Ifølge Richard Norman er humanismen optimistisk, men etter holocaust må den også bli nøktern og skeptisk. Humanitet er noe som kan gå tapt, og som må opprettholdes aktivt. Å avvise religion betyr ikke å glorifisere humaniteten. Grusomheter er også blitt utført i verdslige ideologiers navn:

«I kjølvannet av Darwin, Marx og Freud vet vi hvor sterke de irrasjonelle kreftene i biologiske instinkter, kollektive ideologier og fortrengte begjær kan være. Likevel gjenstår det faktum at vi også har en spesifikt menneskelig evne til rasjonell tenkning og handling, og at vi bør bruke denne så godt vi kan sammen med vår like så menneskelige evne til kjærlighet, omsorg og medfølelse, til å stå imot den grusomheten og umenneskeligheten som førte til konsentrasjonsleirene.» (Humanisme, s. 30.)

Blant livssynshumanismens viktigste inspiratorer på 1900-tallet er briten Bertrand Russell (1872–1970), filosof, pasifist og menneskerettighetsforkjemper. Russell står i en naturalistisk humanismetradisjon, som bygger på naturvitenskapelig erfaring og avviser religiøs spekulasjon. Han har bidratt til å forme den såkalte analytiske filosofien, som vektlegger matematikk og logikk som grunnlag for erkjennelse.

Men livssynshumanismen har også hentet impulser fra en annen retning, den franske eksistensialismen. Jean-Paul Sartre (1905–1980) var opptatt av menneskets frie valg og så ateismen som en konsekvens av at det ikke fantes et ferdig menneskebilde gitt av Gud. (Se Humanisme og filosofi: nyere tid.)

I seinere år er forholdet mellom humanisme og naturalisme blitt interessant belyst i forbindelse med forskeren Richard Dawkins. Han står sentralt i livssynshumanismen på grunn av sin religionskritikk; religion kan true menneskerettighetene. Men Dawkins er primært biolog, og i boka Det egoistiske genet (1976, på norsk 2002) framstiller han genene som livets egentlige aktører; mennesket er bare et sted genene trenger for å overleve. (Altså som å si at høna bare er noe egget trenger for å lage nye egg.) Slik sett blir Dawkins en anti-humanist; han setter genene og ikke mennesket i sentrum. Men han fastholder likevel at mennesket har frihet.

Dawkins provoserte også mange livssynshumanister da han i 2014 kalte det umoralsk ikke å abortere et foster med Downs syndrom. Kritikerne mente han sto for en naturalistisk nyttetenkning som måtte korrigeres av en humanistisk idé om likt menneskeverd for alle.