Personskildring

Disse fagbegrepene blir brukt i teksten:

Skjønnlitteratur

Skjønnlitteratur er litteratur som er diktet opp, ikke sann. Det motsatte av skjønnlitteratur er sakprosa, som skal være sann og handler om virkeligheten. Eksempler på skjønnlitteratur er roman, novelle og drama.

Karakter

En karakter er en person i romaner, noveller og andre tekster i litteraturen. En kjent karakter i norske eventyr er for eksempel Espen Askeladd.

Forfatter

En forfatter er en person som lever av å skrive tekster.

Skildring

En skildring er en beskrivelse. For eksempel kan en forfatter lage skildringer av personer eller steder.

Når personer blir beskrevet direkte i skjønnlitteratur, forteller forfatteren oss hvordan de ser ut og hvilke egenskaper de har. For eksempel beskriver J.R.R. Tolkien hobbitene slik i boka Hobbiten :

Hobbitene er (eller var) et lite folk, omtrent halvparten så høye som oss, og mindre enn de skjeggete dvergene. Hobbiter har ikke skjegg. Det er lite eller ingenting av trolldom ved dem, bortsett fra den vanlige hverdagslige sorten som hjelper dem å forsvinne stille og raskt når svære, dumme folk som deg eller meg kommer tumlende fram og bråker som elefanter så de kan høre det en fjerdingmil unna. De (...) har lange, flinke, brune fingrer, godmodige ansikter og ler dypt og fyldig (særlig etter middag, som de spiser to ganger om dagen så sant de kan). (Tolkien, 1972, s. 2)

I tillegg til direkte beskrivelse kan vi lære om personer gjennom det de sier, gjør, og hvordan de oppfører seg. Dette kalles indirekte personskildring. Ofte bruker forfattere en blanding av direkte og indirekte skildring.

Les den første sida av J.K. Rowlings Harry Potter og Mysterikammeret. Hvilket inntrykk får du av familien Dumling?

Det var en krangel ved frokostbordet i Hekkevegen 4, og det var ikke første gang. Herr Wiktor Dumling hadde nemlig blitt vekket av høye, tutende lyder fra rommet til nevøen, Harry. "Det er tredje gang denne uka!" brølte han over bordet. "Hvis du ikke kan holde styr på denne ugla, så skal den vekk!" Harry prøvde enda en gang å forklare. "Hun kjeder seg bare," sa han. "Hun er vant til å fly ute. Hvis jeg bare fikk slippe henne ut om natten, så..." "Ser jeg dum ut, eller?" snerret onkel Wiktor, med en bit speilegg dinglende fra den svære barten. "Tror du ikke jeg vet hva som skjer hvis den ugla slipper ut?" Han vekslet et mørkt blikk med sin kone, Petunia. "Dudleif får nok å spise, ikke sant, gutten min?" Harry prøvde å komme med flere argumenter, men ordene druknet i et lang høyt rap fra herr og fru Dumlings sønn, Dudleif. (Rowling, 2015, s. 1.)

Tenkte du at Herr Dumling virket dum og slem, mens Dudleif var litt ekkel og bortskjemt? Det vil nok mange være enige i. Men forfatteren skriver ikke dette direkte i teksten. I stedet er det måten Dumlingene oppfører seg på, som får deg til å føle dette. Onkel Wiktor roper, han har speilegg i barten, og Dudleif raper høyt.

Dette er typisk for den indirekte personskildringen. Vi karakteriserer personene ut fra

• oppførselen deres (hva de gjør)

• utseendet deres (hvordan de ser ut)

• replikkene deres (hva de sier)