Podkast: Kroppspress

Deltakere:Jonis Josef – ProgramlederKariAnne Vrabel – Førsteamanuensis i klinisk psykologi ved UiO

Programleder: Hallo, hallo! Jeg heter Jonis Josef, og i dag skal vi snakke om kroppspress. Hva er det for noe? Er det nytt, er det gammelt, og hva er det egentlig? Når jeg ser en mann med "sixpack" på en Dressmann-reklame og får lyst til å se sånn ut, er det kroppspress? Jeg vet ikke, men jeg skal finne ut av det sammen med KariAnne Vrabel, som jobber på Universitetet i Oslo. Hun er førsteamanuensis ved avdeling for klinisk psykologi og har flere doktorgrader. Hun forsker og kan sakene sine. Jeg gleder meg til å bli klok på et fenomen som forvirrer meg. Du hører på "Hva vet jeg?" med meg, Jonis Josef.

Da sitter jeg her med KariAnne Vrabel. I dag skal vi snakke litt om kroppspress. Hva er din bakgrunn, og hvorfor skal jeg snakke med akkurat deg om dette?

KAV: Det er et godt spørsmål. Jeg er psykolog og forsker og har jobbet mye med spiseforstyrrelser – både som terapeut og forsker. Gjennom det har jeg blitt opptatt av kroppsmisnøye og selvfølelse, og jeg har lært en del om dette.

Programleder: Du høres ut som den perfekte personen å snakke om kroppspress med. Hva er kroppspress, da?

KAV: Det ligger litt i ordet. Du føler deg pressa på en eller annen måte til at kroppen din skal se ut på bestemte måter.

Programleder: Er ikke det en bra ting?

KAV: Ikke når idealene er snevre, og det er veldig bestemt hvordan du skal se ut. Det holder ikke å være litt slank for eksempel, du må være ganske tynn og samtidig se litt sterk ut – faktorer som gjør at idealet blir uoppnåelig. Da begynner det å bli problematisk.

Programleder: Jeg har ikke den perfekte kroppen selv, men når jeg ser en Dressmann-reklame med modeller med "sixpack" og store brystkasser, tenker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp. Men jeg føler meg ikke presset til det.

KAV: Nei, og det er spennende, for hvorfor føler noen seg pressa, og andre ikke? Hvis jeg skal gjette hvorfor, så tror jeg at du er en sånn som synes du er et helt ok menneske, du får til ting …

Programleder: Jeg synes jeg er et fantastisk menneske, jeg.

KAV: Ikke bare ok, men et helt fantastisk menneske, ja! Da er du ganske motstandsdyktig mot Dressmann-reklamene. Det er kjempefint! Men hvis du derimot går med en opplevelse av litt utilstrekkelighet, hvis du ikke er helt fornøyd, verken med hva du får til eller med kroppen din, da kan du bli veldig sårbar for den type reklame. Eller Instagram-feed, bilder eller hva det måtte være.

Programleder: Jeg er en somalisk mann, og i Somalia er den slags kroppspress en ganske fjern tanke. Idealene der er helt annerledes. Hvis du for eksempel er litt tjukk, så tenker folk at du har det bra, du får det bra til. Er kroppspress et i-landsproblem?

KAV: Ikke nødvendigvis. Men idealene ser kanskje annerledes ut i Somalia enn i Norge. Kroppspress er ikke nødvendigvis bare et i-landsproblem eller noe som eksisterer bare i den tida vi lever i nå. Menneskene har alltid vært opptatt av hvordan de skal se ut, hva slags idealer som fins. Du nevner at det i din kultur betyr at det går bra med deg om du er litt stor. Sånn var det før også i andre kulturer og perioder. I romertida skulle man helst være litt stor, og ikke minst blek. Romerne brukte kjemikalier, de smurte bly på huden for å se bleke ut, for det signaliserte velstand.

Programleder: Det gjør faktisk mange i Afrika også. Det handler om skjønnhetsidealer – og det er jo kroppspress, det også.

KAV: Ja, ikke sant! Og hvorfor smører man ansiktet med et skadelig middel? Det må være fordi det er et ideal der ute som man vil leve opp til.

Programleder: Det er litt morsomt å tenke på at jeg står og ser meg i speilet og er litt skuffet over at jeg ikke har stor mage …

KAV: Ja, det er ganske annerledes enn hva en helhvit gutt fra Norge står og kjenner på, vil jeg tro.

Programleder: Jeg har alltid tenkt på kroppspress som at man furter over at man ikke har "sixpack", for eksempel. Men jeg er en mørk mann i Norge, og jeg husker at da jeg var yngre, var alle reklamene rettet mot hvite mennesker og hvitt hår. Jeg husker at jeg hatet krøllene mine, og var sikker på at jentene ikke var forelsket i meg fordi jeg ikke hadde håret til Truls og Simen. Det er jo også en form for kroppspress, eller?

KAV: Ja, og dette er interessant. Det er akkurat det som skjer når du blir utsatt for kroppspress, at du ser et bilde eller noe du synes er fint, og blir eksponert mye for det. Så begynner du å kikke på deg selv for å se om du kan gjenfinne dette i deg selv. Og jo mindre du er i stand til å gjenfinne det, jo større kan presset bli. Du forteller at du så hvite mennesker med langt, hvitt hår, og du fant sikkert ikke et eneste bilde der du kunne kjenne igjen krøllene dine? Da er avstanden mellom idealet i samfunnet og det som du selv går og bærer på, ganske stor. Da kan misnøyen komme.

Programleder: Min løsning ble å finne en stolthet i hvordan jeg så ut. Hva er løsningen for unge mennesker som opplever kroppspress i dag? De opplever press i enda større skala enn vi gjorde, kanskje, gjennom sosiale medier, gjennom Instagram. Hva er løsningen for dem?

KAV: Svaret på dette er langt. Men før jeg svarer, vil jeg gjerne vite hvordan du klarte det?

Programleder: Ja, jeg hadde jo ingen rollemodeller som så ut som meg. Det var med på å forsterke dissonansen (= det manglende samsvaret) mellom idealet og meg selv. Jeg spiller mye fotball, og plutselig kom det noen fotballspillere som så ut som meg. Og så kom det noen rappere som så ut som meg. Fresh Prince of Bel Air – Will Smith – ser ut som meg! Jeg ble helt oppslukt av det og begynte jeg å strekke meg mot det. Før jeg visste ordet av det, fant både jeg og de andre som var mørke i huden, en slags stolthet i det. En kan si at dissonansen ble etter hvert vår styrke. Det er mange ganger jeg fortsatt merker at barnet i meg kommer fram og jeg lurer på hvorfor jeg ikke ser sånn og sånn ut. Men plutselig kommer stoltheten tilbake, og jeg tenker at vi er ganske heldige når vi ser sånn ut. Spesielt jo eldre jeg blir, og jo mer jeg lærer om min historie og om inspirerende mennesker som ser ut som meg. Alt dette gir meg en stolthet over hvordan jeg ser ut, og jeg er veldig takknemlig for det.

KAV: Du begynte å se etter andre ting enn det du ble eksponert for. Du sier noe veldig viktig der. Man kan gjerne gå gjennom Instagram-kontoen sin og se hvem man følger. Hva slags kropper har de? Verden består av mennesker i alle mulige former, fasonger og farger. Du begynte å se utover det du ble eksponert for hele tida, og fant idealer utenfor det. Der fant du en løsning. Og det er viktig å være bevisst på hvem du følger.

Programleder: Er det sånn at unge er spesielt mottakelige for kroppspress?

KAV: Ja. Svaret er så enkelt som ja. Når du er ung, er kroppen din stadig i utvikling. Den er ikke helt på plass enda, den vokser i ulik retning og i ulikt tempo, så du skal finne deg selv litt. Når du driver med det prosjektet, er du mer oppmerksom på hva som finnes i verden rundt, hva du kan sammenlikne deg med. I tillegg skal du finne din plass og din vei inn i voksenlivet, og det kan være ganske krevende. Både kroppen og identiteten – hvem du er – skal på plass, og da er du mer sårbar med tanke på det som skjer rundt deg.

Programleder: Er det noen forskjell på hvordan gutter og jenter opplever kroppspress?

KAV: Ja, det er det. Studier viser at jenter opplever langt sterkere kroppspress enn gutter gjør, og også langt mer kroppsmisnøye. Normene er nok enda trangere for jentene enn for guttene. Derfor strever de nok mer enn guttene. Det har vært forsket lite på gutter her, men forskningen har begynt å komme. Det er en periode i guttenes liv der de også opplever strenge kriterier og normer, at de skal ha "sixpack" osv. Da bruker enkelte mye kostholdstilskudd, anabole steroider og så videre. Kroppen skal vises fram. Så guttene kommer diltende etter.

Programleder: Er kroppspress og kroppsmisnøye det samme?

KAV: Ja og nei. Kroppspress er det du føler på der ute, kravet om at kroppen din skal se ut på helt bestemte måter. Mens misnøyen er det som kommer etter du har vært utsatt for dette presset. Du finner ikke igjen i deg selv det du ser på bildene, og når avstanden mellom det du ser der ute og hvordan du selv føler deg, blir stor, da kommer misnøyen. Så, presset kommer utenfra, misnøyen er indre opplevelse du får etter at kroppspresset har vært ganske stort.

Programleder: Hvordan korrelerer (samsvarer) selvfølelsen med dette?

KAV: Veldig høyt. Ingen eksisterer i verden uten en kropp. Det er med kroppen du sanser, opplever ting, kjenner på følelser, fanger opp livet. Derfor henger den kroppsopplevelsen du har, veldig tett sammen med din opplevelse av et selv. Har du det godt i kroppen din, har du det godt med deg selv. Er det besværlig og vondt å være i kroppen, har du sannsynligvis også en lavere selvfølelse.

Programleder: Hva kan konsekvensene av kontinuerlig kroppspress være?

KAV: De kan være ganske alvorlige. Jo mer press du kjenner på, jo større avstand det er mellom deg og idealene, jo mer utilfreds kan du kjenne deg. Og jo mer utilfreds du kjenner deg, jo vanskeligere kan det være for deg å nyte øyeblikket, og fokuset i livet kan bli veldig snevert. Du kan bli ganske nedstemt, og livet ditt kan etter hvert bli dårligere. Du sitter for eksempel på et sted med venner og skal ha det gøy, men egentlig kjenner du bare på hvordan kroppen din er, liksom. Jo lenger framme i pannebrasken kroppen din er, jo dårligere får du det. Dette fokuset kan ta over livet ditt.

Programleder: Det kom en lov om retusjering for noen år siden. Hva handlet den om?

KAV: Den slo fast at det ikke er lov å retusjere reklame. Man kan ikke pumpe opp pupper eller muskler – mennesker skal se ut som de ser ut. Det er veldig fint. Og så har det kommet noen reguleringer for blogging, for eksempel. Før var det fritt fram, men nå må du være tydelig på hva som er reklame, for eksempel.

Programleder: Hva slags andre løsninger har myndighetene sett på? Og hva prøver kroppsaktivistene å få gjennom nå?

KAV: Det å bli et motsvar, for eksempel. Det fins såkalte kroppspositivister som går ut i mediene og viser fram kroppen i sin naturlige størrelse og form, som en motsetning til de veldig strenge normene og idealene vi har.

Programleder: Er det sunt, da? Kroppspress er en negativ ting hvis det er en belastning for hjernen. På den andre siden: Å ha en sunn kropp er jo ønskelig, man skal jo ikke oppfordre folk til å bli overvektige. Så hva er balansen der?

KAV: Det er et av de store helsepolitiske problemene. Vi skal forebygge spiseforstyrrelser eller overvektsproblematikk gjennom helsekampanjer og andre tiltak, men vi skal heller ikke bidra til kroppspress. Det er et "djevelens paradoks". Det er vanskelig.

Programleder: Jeg så en stand up-spesial her om dagen. Der sa komikeren at den eneste forskjellen på folk nå er at vi er fanget i ulike algoritmer.

KAV: Det du snakker om der, er det vi kaller for et ekkokammer – det at du er i et rom der alt du ser, er bare det du har søkt. Jeg er jo litt eldre enn deg, og det som skjer med huden for kvinner i min alder, er at den blir litt rynkete. Det jeg får opp på Snapchat da, er reklame fra SkinLab, som vil prakke på meg et pulver med kollagen. Jeg vil ikke ha det, for jeg vet at det ikke funker, men problemet er at "forbedringsindustrien" tjener godt på at vi ikke alltid føler oss bra. Så får de flere likes, flere kjøper produktene, men så er de også avhengige av at jeg ikke får færre rynker – for om produktene deres hadde funka, hadde ikke denne bransjen hatt noe levebrød.

KAV: Det vi vet funker, er en slags undervisningspakke som blir kalt "Media Literacy". Vi underviser blant annet om algoritmen som snakker. Elevene lærer også at det eksisterer et ekkokammer, og at alle de som ønsker å tilby oss produkter for at vi skal få det mye bedre, er helt avhengige av at vi ikke får det bedre. Det å lære å være kritisk til produsentenes motiver, det tror jeg er lurt.

Programleder: Jeg tenker to ting er viktige: Representasjon, spesielt i min bransje, i tv, filmer og på underholdningsscener. Du kan se ut som du vil, og være en god, viktig og likendes karakter. Gå bort fra at alle må være sexy hele tida. Og så skjønner jeg ikke hvorfor det er sosialt akseptert å legge ut bilder av "sixpacken" sin på sosiale medier. Det er kleint! Vi burde få en felles forståelse av at det er kleint å legge ut rumpebilder på Instagram. Man burde latterliggjøre det. Hvis samfunnet hadde gjort dette, tror jeg vi hadde løst problemet, da kunne vi ledd av det og ikke brydd oss. Da slipper vi å være kroppspositive også, for vi kan heller drite i hele greiene!

KAV: Enig! Hvorfor skal man ha personer som står fram, som har suksess, bare fordi de er opptatt av å se digge ut? Det er som om vi da flytter alt som har med suksess, suverenitet og mestring å gjøre over på kropp – som i utgangspunktet ikke er så lett å gjøre noe med. Fra naturens side er du født med den fargen du har, det samme er jeg – vi får ikke gjort noe med det. Vi er også født med en genetisk disposisjon til at kroppen vår skal se ut på bestemte måter.

Programleder: Ja, og det er veldig viktig! Da jeg lærte og skjønte det, forklarte det mye. Jeg har venner som er brødre, og de har spist det samme i oppveksten. Han ene er kjempestor, og han andre er ikke det. Og det er genetikk som forklarer det.

Programleder: Hva slags tips vil du gi til unge mennesker i dag, til dem som sitter på telefonen sin og er på vei til å utvikle kroppsmisnøye, eller som har utviklet det?

KAV: Det fins ingen "quick fix", men jeg kan komme med noen punkter.

1) Gå gjennom kontoene du følger, og vær kritisk. Tenk over hvem du følger, og om du blir glad og får mer energi av å følge dem.

2) Hvor lang tid bruker du på disse kontoene? Jo mer tid man bruker på dem, jo mer utsatt kan man være for å kjenne på kroppspress og misnøye.

3) Tenk litt over hva slags venner du har. Venner er også kjempeviktige påvirkere. Vi er flokkdyr og vil gjerne være like dem vi er venner med, fordi vi verdsetter dem. Hvis det er venner som får deg til å føle deg bra, og som gir deg energi – pass på å beholde dem. Om du føler deg utilfreds fordi det er mye kroppsfokus i vennekretsen din, så vær oppmerksom på det.

4) Hvis du kjenner at du får store problemer, at det går ut over deg i det daglige fordi du har fokus på kroppen din i alle mulige situasjoner, er det kanskje fornuftig å snakke med noen. Snakk gjerne med en helsesøster eller en venn først. Om det går så mye ut over livskvaliteten din at livet blir vanskelig, bør du snakke med psykolog eller gå på BUP. Det er mange måter å få hjelp på.

Programleder: Da skal jeg oppsummere: Kroppspress er et eksternt press, et ideal som ikke samsvarer med hvordan du ser deg selv, og den dissonansen (det manglende samsvaret) er med på å skape et kroppspress. Det kan føre til et dårlig liv dersom tanker om kroppen din ligger fremst i pannebrasken din hele tida. Andre konsekvenser kan være spiseforstyrrelser. Jenter er dessverre overrepresenterte her, men guttene kommer etter. Kroppspress og kroppsidealer har alltid vært der. Vi snakket om at idealet i Romerriket var å ha en stor mage, for eksempel. I Vesten har vi hatt idealer som har vært uoppnåelig for mange, og retusjerte bilder av kvinner understreker dette. Vi har fått på plass noen lover for å bedre situasjonen. Det er for eksempel ikke lov til å retusjere bilder i reklamen lenger, og bloggere har blitt pålagt å merke annonser. I tillegg har vi kroppsaktivisme. Et annet problem, som er vanskeligere å regulere, er ekkokamrene som folk befinner seg i. Vi bruker stadig mer tid på mobilen, og der blir vi bombardert med vakre mennesker. Det forsterker følelsen av gapet mellom oss selv og idealet. Det er mange løsninger om en vil bli kvitt kroppsmisnøye. Min løsning var å finne stolthet i hvordan jeg ser ut. Noe av det viktigste en ung person kan gjøre i dag, er å ta en runde med seg selv: Hvem følger jeg i sosiale medier, og hva slags informasjon tar jeg inn? Kan jeg endre dette? Hva kan jeg gjøre for å føle meg bedre? Var det en god konklusjon?

KAV: Det var en veldig presis oppsummering. Den kan jeg stå for!

Programleder: Da sier vi takk til KariAnne Vrabel!