Skip to content
Article

Religiøs identitet

For noen kan religion være det å søke et fellesskap, ved å tilhøre en menighet eller et religiøst samfunn. For andre kan deres religiøse tro være et dypt personlig anliggende, noe som bunner i en personlig overbevisning og som definerer deg som person.

Religiøst mangfold er et trekk ved alle moderne, flerkulturelle samfunn. Mange politikere og filosofer har hevdet at religionene ville forsvinne av seg selv etter hvert som folk ble mer kunnskapsrike og opplyste. I de tidligere østblokklandene og i Sovjetstaten ble religionsutøvelse forbudt i det offentlige rom.

Religion som splitter

Men religionene har ikke forsvunnet verken i øst eller vest. Tvert imot har de blitt brukt til å mobilisere mennesker til uro og opptøyer slik vi så i forbindelse med striden om Muhammed-tegningene da flagg og ambassader ble brent og de voldsomme protestene mot filmen Innocence of Muslims. Mange hevder at religionene er blitt selve symbolet på store sivilisasjoner som vestlige, muslimske, hinduer, ortodokse og andre.

Den amerikanske statsviteren Samuel Huntington, har publisert en bok om sivilisasjonenes sammenstøt (1996). I denne boken blir religiøs identitet en forklaring på motsetninger mellom grupperinger som omfatter millioner og til og med en eller to milliarder mennesker.

I boken settes vestlig, muslimsk og hinduistisk sivilisasjon opp mot hverandre. Huntington hevder at dagens og fremtidige konflikter må forstås ut fra religiøse og kulturelle verdensbilder som «clasher». Men her vil vi hevde at det blir feil hvis alle andre identiteter og kategorier underlegges de religiøse.

  • Har vi bare EN identitet?
  • Er den religiøse identiteten den viktigste?

Flere identiteter

Den indiskfødte nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, går hardt imot Huntingtons forklaring. Sen hevder, på samme måte som vi har gjort i tidligere artikler at identitet er pluralistisk; identitet er sammensatt av mange identiteter. Mennesker kan velge hvordan de vil prioritere blant sine mange identiteter og hvilke deler av sin identitet de ønsker å gjøre gjeldende i bestemte situasjoner.

Ved å tilskrive religiøs identitet: kristen, hinduistisk, muslimsk, og så videre, som om det var den viktigste identitet personer har, undergraver Huntington det mangfoldige ved våre identiteter og den valgfrihet vi har i forhold til hvilke identiteter vi gjør gjeldende i ulike relasjoner.

Amartya Sens bakgrunn fra India gjør hans argumenter ekstra interessante. Da den britiske kolonien ble oppløst i 1949, ble folk sortert etter religion. India ble delt mellom muslimer og hinduer slik at muslimene skulle bo i henholdsvis Vest- og Øst-Pakistan (Siden 1971 Pakistan og Bangladesh), mens hinduene skulle bo i India. Splittelsen på grunn av religiøs identifikasjon førte til at mange tusener mennesker mistet livet i opptøyene som fulgte.

Eksempel

Fra sin oppvekst forteller Amartya Sen en episode som understreker hans poeng. Familien hans, som er hinduer, bodde i Bengal. Under opptøyene sjanglet en muslim som var dødelig såret med et knivstikk, gjennom porten til hagen der familien bodde og ba om vann. Amartya var da elleve år. Han ropte på sine foreldre, og de brakte mannen til sykehus.

Familien Sen nølte ikke med å hjelpe mannen selv om de tilhørte forskjellige religioner. Deres religiøse identitet var ikke endimensjonal. For familien Sen var de alle bengalere, de snakket alle det samme språk og delte felles historie og kultur. De følte at det ikke var riktig å sortere mennesker på bakgrunn av bare én identitet: religion.

Viktig å se på flere identitetsmarkører

Eksemplet kan brukes til å mane til forsiktighet når det gjelder å fokusere ensidig på en eller noen få identitetsmarkører. Advarselen er høyst relevant i dagens verden. Vi leser om at mens de kristne utgjorde 25 prosent i Palestina rett etter verdenskrigen, er de i dag redusert til 2,5 prosent. De er på mange måter blitt forfulgt av jøder og muslimer og har flyktet til andre land. Mange av de kristne familiene har røtter i Palestina tilbake til tiden omkring Jesu fødsel.

I Vest-Europa og i Norge fokuseres det ofte på muslimske minoriteter. Det blir veldig lett å generalisere ut fra religiøs tilknytning. Det hevdes at muslimer er kvinneundertrykkende, at de er i flertall når det gjelder forbrytelser i samfunnet, at de ikke anerkjenner norsk lov, men vil for eksempel ha innført muslimsk sharia-lov.

Men våre muslimske landsmenn er også menn og kvinner, tilhører ulike aldersgrupper, de er fotballspillere og -dommere, musikkelskere, politisk engasjerte, forbrukere og medlemmer av mange ulike yrkesgrupper. Som andre nordmenn har de ulike tilknytninger og gjennom sine valg konstruerer de sin identitet på bakgrunn av ulike tilhørigheter og gruppeidentiteter. De har mange ulike interesser og ulik grad av integrasjon i det norske samfunnet.

I Norge er vi vant med at religion er tro, men for mange minoriteter er religion først og fremst en identitet. Identitet krever ikke tro. Det er noe man er gjennom sin fødsel, på samme måte som man er norsk gjennom sin relasjon til foreldrene.