Kjønn og kjønnsidentitet
I dag har det blitt vanligere å snakke om flere forskjellige kjønnskategorier og flere måter å definere sin kjønnsidentitet på. For noen er dette helt normalt, mens andre vil synes at dette er ganske vanskelig.
Diskuter i små grupper:
- Hvor stor del av identiteten din handler om kjønn?
- Kategoriserer du/dere folk etter kjønn?
- Hva legger dere i begrepet «kjønnsidentitet»?
- Hvilke fordommer finnes mot mennesker som bryter kjønnsformene i deres miljø?
Kjønn og kjønnsidentitet
I denne podkastepisoden møter du to personer som har ulike kjønnsidentiteter, og som har ulike erfaringer med det å stå fram som annerledes. Anna Myge på 14 år sier hun er jente og har opplevd seg som...
Text version
Deltagere:
Berit Bomann – Programleder
Anna Myge – AM
Ask Berglund – AB
Programleder: Fra vi er små, blir vi plassert i båser ut fra hvilket kjønn vi er. Det er rett og slett kun ut fra hvordan vi ser ut mellom beina våre. I klesbutikkene henger det rosa klær og paljetter til jentene, mens gutter oppfordres til å være tøffe, gå i blått og grønt og ønske seg supermanndrakt. Og vi krysser av i skjemaer for om vi er kvinne eller mann.
Men hva om du ikke føler at du tilhører en så tydelig kategori? Hva om du ikke passer inn i disse boksene, og ikke synes du er jente eller gutt? At du synes du er både og, eller verken eller? Eller om du er født med en annen kropp enn det du føler deg som? Hvem er du da?
Jeg heter Berit Boman, og jeg har med meg to som vet en del om dette, Anna Myge på telefon og Ask Berglund her i studio.
Programleder: Hei, Anna.
AM: Hei.
Programleder: Du er fjorten og et halvt år og sikker på at du er jente, selv om du ble født gutt og fikk navnet Adrian av foreldrene dine.
AM: Ja.
Programleder: Når forsto du at du var jente, selv om du er født gutt?
AM: Jeg tror du vil få det samme svaret fra meg, som du ville fått om du spurte ei helt «normal» jente. For jeg har følt meg som ei jente hele livet mitt, og har aldri definert meg selv som en gutt.
Programleder: Vet du når omtrent du begynte å snakke om dette?
AM: Ja, jeg begynte å snakke om det allerede da jeg lærte å snakke. Da sa jeg for eksempel: «Mamma, jeg har lyst til å være ei jente, jeg føler meg som ei jente.» Og så videre. Og så utviklet det seg.
Programleder: Hvordan var det å oppdage at andre ikke så på deg som du selv gjorde?
AM: Jeg syntes det var litt rart. Jeg trodde jo jeg var ei helt «normal» jente. Så jeg tenkte det var litt spesielt at jeg var annerledes.
Programleder: Hvordan var oppveksten din?
AM: Den var relativt normal, med noen unntak da.
Programleder: Kan du nevne et unntak?
AM: Jeg går jo rundt med en tanke som kommer av og til, det at jeg ikke er ei «ekte» jente. Og så er det noen ting i livet jeg er nødt til å forandre på for at hverdagen min skal bli normal.
Programleder: Som hva da?
AM: For eksempel gymtimer, svømmetimer og lignende situasjoner kan være litt stressende i noen tilfeller.
Programleder: Hva sa du til familien din da du skjønte at du var jente?
AM: Jeg tror ikke det var jeg som sa det direkte, det var heller de som forsto det fra jeg var lita. Jeg begynte jo å si det allerede da jeg begynte å snakke.
Programleder: Hvordan tok de det, de rundt deg?
AM: De aller fleste var ganske positive til det at jeg var jente. Noen var litt mer kritiske.
Programleder: Hvem var det som var kritiske?
AM: Min bestefar for eksempel. Jeg vil ikke si at han var direkte negativ, men han syntes kanskje det var litt unormalt.
Programleder: Hva tenker han nå?
AM: Nå er alle i familien min helt ok med det. Alle tar meg for den jeg er.
Programleder: Hva var det som gjorde at bestefaren din klarte å slutte å tenke at det var unormalt?
AM: Det var nok både det at andre har snakket med han om dette temaet, og at han har blitt litt mer vant til å tenke at ja, det er normalt.
Programleder: Hvordan var du da du var liten?
AM: Jeg vil si at jeg var en ganske gjennomsnittlig unge.
Programleder: Hvordan er en gjennomsnittlig unge, Anna?
AM: Nei, jeg lekte jo med de lekene andre jenter lekte med. Jeg lekte sammen med de andre jentene.
Programleder: Hva likte du å leke med?
AM: Jeg lekte med dukker og jeg likte å kle meg ut som prinsesse. Jeg gjorde egentlig det andre jenter gjorde på den tida.
Programleder: Hva synes du har vært mest krevende med å være født i feil kropp?
AM: Det at jeg av og til går rundt med en sånn liten tanke inni hodet mitt, at jeg liksom ikke er ei helt ekte jente. Men innimellom dukker det jo opp andre krevende situasjoner også.
Programleder: Nå har du flyttet til Finnmark. Hvordan var det for deg å komme til et nytt sted?
AM: Jeg har jo flyttet en gang før, så jeg er vant til det. Men det gikk fint. Jeg begynte på ny skole, jeg fikk nye venner og folk viste forståelse for situasjonen min.
Programleder: Hva sa du da du ble kjent med nye venner? Måtte du si noe?
AM: Før jeg flyttet, viste læreren en video, Født i feil kropp. Av meg da, selvfølgelig.
Programleder: For du var med i TV-serien?
AM: Jeg var med i TV-serien ja. Og etter det er det ingen som har sagt noen ting. Alle har bare godtatt meg for den jeg er.
Programleder: Nå er du snart 15 år. Hva skjer videre?
AM: Akkurat nå går jeg på pubertetsblokkere. Det er noe som hindrer at jeg kommer i puberteten. Men når jeg blir 15 til 16 år, blir det nok å starte på hormoner.
Programleder: Hvordan ser du for deg framtida di, Anna?
AM: Nei, jeg tenker nok akkurat som alle andre. Jeg skal vokse opp, kanskje får jeg meg en samboer, og jeg skal få en jobb.
Programleder: Hva vil du bli da?
AM: Jeg har tenkt på mange forskjellige ting, men i det siste har jeg hatt mest lyst til å bli lærer.
Programleder: Hvilke fag?
AM: Jeg er ganske glad i matte og norsk, jeg liker å skrive tekster.
Programleder: Hvorfor tror du at vi plasserer folk i så tydelige kategorier?
AM: Jeg tror rett og slett at det er en slags vane, det er sånn vi alltid har gjort, og det er ingen som tar seg tid til å endre på måten de tenker på.
Programleder: Hvordan burde verden se ut, synes du?
AB: Jeg synes at verden ikke burde se på hvilket kjønn du har, eller hva slags religion eller etnisitet du har. Bare hvilken personlighet du har. Og at folk burde være mer respektfulle og tolerante.
Programleder: Hvordan vil du selv bli møtt av andre ungdommer?
AM: Jeg vil bli møtt som en normal person. Rett og slett.
Programleder: Norge er ett av få land i verden der en selv har lov til å bestemme hva en definerer seg som i passet. Hva står det i ditt pass?
AM: I mitt pass står det at jeg er kvinne, og det har det stått i noen år nå.
Programleder: Hvordan var det få lov til å få ført dette opp i passet?
AM: Det kjentes litt frigjørende, som en bekreftelse på at jeg var en kvinne.
Programleder: Du skal være med videre, men jeg har med meg Ask her i studio også. Hei, Ask.
AB: Hallo.
Programleder: Du Ask, hvis du kunne velge hva det skulle stå i passet ditt, hvilken kategori ville du da krysset av på?
AB: Jeg vil egentlig ikke at opplysninger om kjønn skal stå i passet. Jeg tenker at det ikke er nødvendig. Men om det skulle stått noe der, så skulle det vært noe som indikerer at jeg er verken kvinne eller mann.
Programleder: Vi har jo en kategori til, en som kalles hen, blir det riktig? Eller hva kaller jeg deg?
AB: Jeg pleier å si at jeg er ikke-binær. Det er det begrepet jeg bruker om meg selv. Hen er mer et pronomen jeg bruker.
Programleder: Nettopp. Hva betyr å være ikke-binær?
AB: Rett og slett at du befinner deg en eller annen plass mellom – eller utenfor – mann og dame. Folk som oppfatter seg selv som ikke-binære, kan legge mye forskjellig i begrepet. For min del er det bare det jeg sa, at jeg oppfatter meg som verken kvinne eller mann, men andre har også mer spesifikke beskrivelser og opplevelser knyttet til dette.
Programleder: Hva har du krysset av på i passet ditt?
AB: Nå som jeg ikke kan få endret beskrivelsen til noe som faktisk stemmer, står det bare det som det alltid har stått, at jeg er kvinne. Men det stemmer jo ikke. Og folk legger også merke til at det ikke stemmer.
Programleder: Hva tenker du om at folk blir definert ut fra kjønn, og ikke identitet?
AB: Jeg tenker at kjønn blir så sterkt vektlagt fordi kjønn fortsatt er en del av identiteten. Jeg tenker også at folk legger så mye mer i kjønn enn det som egentlig hører til der. Vi burde øve oss i å tenke at mennesker er sammensatt, og at vi ikke kan vite så veldig mye om en person bare fordi vi vet hva slags kjønn vedkommende har.
Programleder: Du har sagt ett eller annet sted at du mener at det finnes mange kjønnskategorier. Hvis vi må ha kategorier: Hvor mange kjønnskategorier tenker du det kan finnes?
AB: Jeg tror ikke det er mulig å svare på det spørsmålet, og det er heller ikke nødvendig. Folk har veldig mange ulike oppfatninger av kjønn, og de oppfatningene passer ikke inn i tre eller fem eller syv eller 1 900 kategorier. Vi har alle ulike forståelser av kjønn. Jeg håper at vi vil komme så langt i verden at det ikke noe behov lenger for å sortere mennesker på den måten, men at en ser at folk opplever seg selv og sitt eget kjønn på mange ulike måter.
Programleder: Når forsto du at du ikke passet inn i noen fastsatt kjønnskategori?
AB: For min del hendte det mye senere enn for Anna, for eksempel. Det kom vel til overflaten da jeg var rundt 14, 15 eller 16, for jeg visste ikke at det fantes andre muligheter enn å oppfatte seg som mann eller kvinne. Jeg visste at jeg var ei jente, og det var det som var mulig, helt til jeg fant ut at det fantes noe som het transperson. Og da tenkte jeg: «Åja, det finnes alternativer?»
Programleder: Hvordan fant du det ut?
AB: Jeg så en dokumentar som fikk meg til å tenke. Men nå visste jeg også at det var mulig å oppfatte seg som et annet kjønn enn en var blitt tildelt ved fødselen. Så da tenkte jeg: «Ok, men da er jeg mann, da.» Og så gikk det et par år der jeg tenkte at det stemmer jo ikke, det heller. Så den reisen der var litt vel komplisert. Men så kom jeg til et punkt der jeg landet i min egen identitet, og nå har jeg funnet hvilke ord og begreper jeg liker om meg selv. Det betyr ikke at identiteten min er fastsatt en gang for alle, jeg er åpen for at den kan endre seg etter hvert.
Programleder: Hvordan har du blitt møtt av de rundt deg underveis på denne reisen?
AB: Det har vært veldig varierende. Alt fra folk som er sånn «jaja, whatever» – noe jeg synes er en veldig digg reaksjon, selv om enkelte av dem kanskje ikke helt skjønner hva det handler om – og til folk som bare synes dette er vanskelig. Det har vært familiemedlemmer som har sagt at de ikke vet hvordan de skal forholde seg til meg. Og selv nå, vel seks år etter at jeg begynte å snakke om det, klarer de ikke å se meg som den jeg er. Det jo gjør vondt. Og så har jeg hatt en tendens til å stikke meg fram i mediene, og dermed har jeg fått ganske mye direkte dritt.
Programleder: Hvorfor tror du folk må reagere sånn?
AB: Jeg tror at folk ikke helt klarer å forholde seg til ting de ikke vet hva er. Da er det noen som reagerer med å bli sint, på et vis. Og noen føler seg kanskje også trua på en måte fordi folk som meg eksisterer og utfordrer hvordan de ser på seg selv i forhold til sitt eget kjønn.
Programleder: Kan du si litt mer om det?
AB: Jeg tenker for eksempel på kvinner som baserer veldig mye av sin kvinnelighet på sine kroppslige funksjoner, på at de kan bære frem barn og så videre. Og når folk som meg – og transfolk generelt – kommer og sier at kroppen ikke nødvendigvis er avgjørende for hvilket kjønn du er, så oppstår det jo en konflikt.
Programleder: Det er ikke alle kvinner som kan bære frem barn heller.
AB: Jeg kjenner ikke statistikken på det, men det er jo mange av dem som ikke kan det.
Programleder: Jeg sa ikke alderen din, hvor gammel er du?
AB: Jeg er 24 år.
Programleder: Og hvordan har du det nå?
AB: Nå har jeg det fint, livet er greit.
Programleder: Hvordan ønsker du å bli møtt av folk?
AB: Som sagt, jeg tenker den greieste reaksjonen er: «Åja, ok.» Hvilket kjønn jeg er, kan være relevant informasjon, men som regel er det ikke det. Jeg synes det er veldig fint når folk er likeglade, men jeg tenker også at det skal være rom for at folk kan få stille spørsmål. Jeg klarer fint å håndtere spørsmål, men det er jo ikke alle som kan det.
Programleder: Men hva er det rette spørsmålet å stille til deg, da? Det er ingen som spør meg om jeg er jente, liksom.
AB: Det fineste spørsmålet jeg kan få, er: «Hvordan vil du at jeg skal omtale deg?» Da sørger du for at jeg blir ivaretatt, uansett om jeg sier at jeg er dame eller mann eller noe annet.
Programleder: Du har jobbet en del for Skeiv Ungdom opp gjennom årene. Hva sliter ungdom som ikke passer inn i de vanlige kategoriene ofte med?
AB: Det er mye forskjellig, folk lever jo forskjellige liv. Noen tenker ikke på seg selv som spesiell eller annerledes, andre har blitt mobbet en del. Noen kjenner veldig på at de er annerledes, og den følelsen i seg selv kan være vanskelig å håndtere, helt uavhengig av reaksjonene fra andre. Det fins et stort spekter av ulike reaksjoner og problemer.
Programleder: Hvorfor er det slik at vi skal ha så tydelige kategorier på alt mulig?
AB: Jeg tror det delvis er menneskets behov for å sortere. Vi har et behov for å kategorisere fordi det gjør det enklere å forholde oss til verden rundt oss. Vi har jo masse informasjon vi skal håndtere. Men her har vi endt opp med kategorier som er for smale, rett og slett. Jeg tenker at det å kategorisere i seg selv ikke er noe negativt, men når kategoriene er for smale, er det rett og slett skadelig både for folk og for verden, tror jeg.
Programleder: Anna, når du hører Ask sin historie, hva tenker du da?
AM: For det første tenker jeg at Ask er veldig sterk som står fram med dette her, og for det andre kjenner jeg meg litt igjen i det om ikke å passe inn i den kategorien andre plasserer deg i.
Programleder: Så hvordan skal vi jobbe med å fjerne sånne fordommer da, dere? Anna, hva tenker du?
AM: Vi er rett og slett nødt til å forandre på tankegangen vår og tenke at vi alle er mennesker og relativt like, slik at vi møter andre med respekt og toleranse.
AB: Jeg synes Anna sitt svar er veldig fint på individnivå, men vi bør også jobbe med denne utfordringen på et samfunnsnivå. Jeg tenker det er vesentlig å heve kunnskapen om det ganske fantastiske mangfoldet som eksisterer. Folk reagerer mye mer positivt på ting de er kjent med. Hvis folk lærer fra tidlig alder at det fins flere alternativer enn å være gutt eller jente, blir det kanskje lettere for dem når de finner ut at de er annerledes. Og det blir lettere for andre å akseptere dem for den de er.
Programleder: Tusen takk for at dere var med, begge to.
Sitt gjerne sammen i de samme gruppene dere gjorde i forarbeidet.
- Anna har alltid tenkt på seg selv som jente, selv om foreldrene gav henne navnet Adrian. Hvilke reaksjoner møter Anna når hun forteller hvem hun er?
- Hvorfor er det viktig for Anna å ha støtte fra venner og familie rundt seg? Er det vanlig for ungdommer som definerer seg med ulike kjønnsidentiteter å møte støtte hos dem rundt seg?
- Anna forteller noe om hvordan hun ønsker å bli møtt. Hvordan ville du reagert hvis noen venner fortalte at de hadde en annen kjønnsidentitet enn du trodde? Er det forskjell på følelser og fornuft i en sånn situasjon?
- Ask definerer seg selv som ikke-binær. Hva mener hen med det?
- Hvorfor mener Ask at kjønn ikke skal stå i passet?
- Hvilke fordommer møter transpersoner og ikke-binære i samfunnet?
- Ask og Anna og har noen svar på hvordan vi kan unngå fordommer. Hva mener dere? Hva kan vi gjøre for å unngå fordommer når det kommer til kjønn og kjønnsidentitet? Hva kan samfunnet gjøre for at det skal bli færre fordommer?