Article

Høyreorienterte bevegelser

I mellomkrigstida dukket det opp flere høyreorienterte grupperinger innenfor borgerskapet. Disse grupperingene hadde det til felles at de ønsket en kamp mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen, forsvar av nasjonale verdier og fedrelandet og styrking av Forsvaret.

Unge menn i mørke uniformer i parade med ulike typer flagg, både norske og flagg med nazistiske symboler. I bakgrunnen står menn i uniformer, frakker og hatter med hendene opp og rett fram i nazi-hilsen. Svart-hvitt foto. — Ved siden av de mer vanlige partiorganer hadde Nasjonal Samling også egne halvmilitære tropper, Hirden, etter italiensk og tysk mønster. Her defilerer Hirden foran Vidkun Quisling på Karl Johans gate, 25. september 1942. Image: NTB scanpix / CC BY-NC-SA 4.0

Fedrelandslaget

Av de tidligere grupperingene var Fedrelandslaget. Fridtjov Nansen, bevegelsens "høvding", uttalte i 1928 at "(…) en nasjonal reisning måtte komme innenfra, fra folket selv, skal det gull heves som ligger dypt inne i folkesjelen". Styrking av den nasjonale egenarten ble en viktig kampsak i Fedrelandslaget i deres bestrebelser for å demme opp for den internasjonale kommunismen.

Portrett av en eldre mann med hvitt hår og bart. Han har frakk på seg. Mannen er Fridtjof Nansen. Svart-hvitt foto. — Fridtjof Nansen var den nasjonale bevegelsens "høvding" og en sterk symbolfigur. Image: Aftenposten / CC BY-NC-SA 4.0

Løsningen for Fedrelandslaget var å arbeide for et samarbeid mellom de borgerlige partiene, for å være bedre rustet mot "det kommunistiske Arbeiderpartiet". Lignende politiske holdninger fantes i Samfundshjelpen, Grønlandsbegevelsen og Bygdefolkets krisehjelp.

Motstand mot nasjonalt arbeid

Arbeiderbevegelsen hevdet at Fedrelandslaget var spiren til en fascistisk bevegelse, og kjempet mot den. Enkelte i Arbeiderpartiet så på alt nasjonalt arbeid som en kamp mot arbeiderne, og fordømte dette på det sterkeste.

Tranmæl skrev foraktelig om "borgerskapets karnevalpatriotisme og 17. mai som portvinenes og sherryhylenes dag."

Videoklipp, NRK: Martin Tranmæl på talerstolen

Den røde fare og borgerskapets partikrangel

Fedrelandslaget ble aldri et politisk parti. Vidkun Quisling forsøkte etter beste evne å utnytte bevegelsen til skape et høyreorientert parti. Ved Nansens død i 1930 så Quisling sitt snitt til å foreslå og danne et samlingsparti med folk fra alle lag av befolkningen. Nettopp forholdet til arbeiderne og hele befolkningen stoppet videre samarbeid mellom Quisling og Fedrelandslagets leder Joakim Lehmkuhl. Fedrelandslaget ønsket ikke en "sterk mann" etter Nansens død, og forble en nasjonalkonservativ bevegelse med synkende medlemstall og innflytelse frem til oppløsningen i 1940.

Nasjonal Samling

Nasjonal Samling ble dannet 17. mai 1933, kort tid etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland. Partiet ble ledet av Vidkun Quisling.

Nasjonal Samlings program bar preg av sterk nasjonalisme, der nasjonen ble sett på som en "organisk enhet". Målet var en nasjonal enhet uten klassemotsetninger, gjennom en revitalisering av "en åndelig og nasjonal reisning" mot det liberal-kapitalistiske demokrati, som ifølge NS hadde feilet.

To unge menn i nikkers og jakker står sammen med en dame med hatt og pels. En av de unge mennene har festet et skilt til brystet der det står Nasjonal Samling. Han holder noen løpesedler i hånden. Svart-hvitt foto. — Valgkamp for Nasjonal Samling. Image: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek / CC BY-NC-ND 4.0

Til forskjell fra de konservative mente Quisling og NS at Norge kunne trenge en fast hånd til å bekjempe kommunismen og økonomisk kaos. Quisling så på seg selv som "Norges Fører" som kunne lede landet ut av økonomisk og politisk kaos.

Nasjonal Samling ble aldri noen suksess på 30-tallet. Ved stortingsvalget i 1933 fikk partiet 2,2 prosent av stemmene. I andre halvdel av 30-tallet, i takt med utviklingen i Tyskland, ble antisemittismen mer framtredende i NS, og oppslutningen ble ytterligere svekket. Først ved hjelp av tyske okkupanter etter 9. april 1940 kom Nasjonal Samling til å spille en mer betydelig rolle i norsk politikk.

Kilde

Dahl, H. F. (1966): Norge mellom krigene 1920–40. Tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo