Skip to content
Article

Klassekamp og borgerlig motstand

Etter en kortvarig økonomisk oppgang fram mot 1920, preges resten av mellomkrigstiden av økonomisk og politisk krise. Dette skapte store politiske motsetninger mellom den radikale arbeiderbevegelsen, og en nasjonalistisk borgerlig fløy.

Den økonomiske krisen gjorde at mange bønder på landsbygda «måtte gå fra gård og grunn», og byene var tidvis preget av store arbeidskonflikter. Troen på det parlamentariske demokratiet i Norge ble satt på alvorlig prøve i mellomkrigstiden.

Revolusjonær retorikk

Arbeiderpartiets landsmøtevedtak i 1918 og 1920 hadde revolusjonær språkbruk, og partiets innmelding i Komintern i 1920 viste at ledelsen i Arbeiderpartiet ønsket at det norske samfunnet skulle omformes til et sosialistisk samfunn. Stridighetene i arbeiderbevegelsen gjennom 20-tallet gjaldt hvilke metoder som skulle brukes og hvordan Arbeiderpartiet skulle forholde seg til det parlamentariske styresettet i Norge. Dette skapte motsetninger i arbeiderbevegelsen, etter hvert ble Arbeiderpartiet splittet. En gruppering gikk ut i 1921 og dannet Norges sosialdemokratiske parti , og i 1923 gikk en ny gruppering ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske parti i 1923.

Modernisering av jordbruket og deflasjon

Etter en kort økonomisk høykonjunktur rett etter krigen, på grunn av økt etterspørsel etter varer, ble resten av 20-årene preget av en vedvarende økonomisk nedgangstid.

Som følge av den korte oppgangstida rett etter krigen, investerte mange bønder i nye redskaper og landbruksmaskiner for å øke fortjenesten. Denne moderniseringen av landbruket skulle vise seg å være svært uheldig for mange bønder. Den påfølgende tida ble den norske valutaen stadig devaluert.

Deflasjon betyr et fall i prisene. I løpet av 13 år ble prisene redusert med 67 %. Dette rammet i sin tur andre næringer og bankvesenet. Kommunene og det offentlige ble også rammet, gjennom tapte skatteinntekter som skulle finansiert offentlige tilbud. Dette gjorde lånene for bøndene svært ugunstige, siden prisene på landbruksproduktene stadig sank. Lånene forble de samme, men bøndene fikk stadig større problemer med å betjene dem. Resultatet ble en rekke tvangssalg av bondeeiendommer. I mellomkrigstida skal i alt 50 000 gårder ha vært lagt ut for tvangssalg.

Arbeidsløshet

Den økonomiske krisen gikk i bølger, og for hver krisebølge sank etterspørselen. Bedrifter måtte stenge eller innskrenke, og produksjonen gikk ned. Krisen og produksjonsnedgangen rammet industrien og arbeiderne. I en tid uten arbeidsledighetstrygd og klare rammer for lønnsforhandlinger, ble tiden preget av store motsetninger mellom bedriftseierne og arbeiderklassen. Streik og lockout ble flittig tatt bruk, og kampen mot streikebrytere ble et hovedanliggende for den organiserte arbeiderbevegelsen.

Konflikten rammet ikke bare arbeiderne, men også familiene deres. Tapt inntekt gjorde at barnefamilier sultet og led nød. Som hovedforsørger uten inntekt søkte i tillegg mange arbeidsløse til alkoholen, og slik sett ble den økonomiske krisen også et større sosialt problem for de arbeidsløse og deres familier.

Borgerlig front

De borgerlige partiene satt med regjeringsmakten i store deler av mellomkrigstida. Blant disse partiene var det en utbredt oppfatning at markedet regulerte seg selv, og de valgte derfor få statlige tiltak mot den økonomiske krisen. Gjennom mellomkrigstida mente mange i det norske borgerskapet at Arbeiderpartiet var en revolusjonær trussel. Dette førte også til organisering på høyresiden, med Fedrelandslaget som den fremste agitatoren mot den «internasjonale kommunistiske fare». Sentralt i denne konflikten var hvordan Arbeiderpartiet forholdt seg til nasjonale spørsmål. Arbeiderpartiets fokus på klassekampen framfor nasjonen styrket disse motsetningene. Lenge var nasjonale spørsmål for arbeiderbevegelsen synonymt med et borgerlig forsvar av overklassens interesser.

Hornsrud-regjeringen

Samarbeidet på borgerlig side var heller ikke stabilt, der ulike næringsinteresser var den største hindringen for å skape stabile regjeringer. I 1928 oppstod det en regjeringskrise, og for første gang i historien kom Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon.

Arbeiderpartiets første regjering kom ikke til å sitte i mer enn 18 dager, men kongens praktisering av parlamentarismens spilleregler også overfor sosialistene har i ettertid vært bedømt som klok. Ved inngangen til 1930-tallet var motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderbevegelsen fortsatt store. Endringer i Arbeiderpartiets syn på nasjonen og det parlamentariske systemet skjedde først etter den store verdenskrisen som oppsto i kjølvannet av krakket på Wall Street-børsen i 1929.

Related content

Subject material
Verdenskrig og radikalisering

Det var politisk strid før og under første verdenskrig om arbeiderbevegelsens metoder for å skape et sosialistisk samfunn.