Et sterkere vi

Et sterkere vi

Jeg har alltid følt meg norsk, og jeg har gjort alt jeg kan for å blende inn. Jeg verken savnet eller tenkte særlig over at det ikke var noen som så ut som meg på TV. Jeg engasjerte meg i mye annet: klasseskiller, antirasisme, feminisme, Israel/Palestina-konflikten, lista var lang. Alt dette kunne selvfølgelig forandres på, tenkte jeg, men jeg stilte aldri spørsmål ved hvorfor det stort sett bare var historiene til Camilla og Eirik vi så på TV, eller hørte de norske låtene til på radio.

Jeg var aldri spesielt opptatt av mangelen på mangfold i media som sak – enten det gjaldt kvinner eller flerkulturelle. Det var en annen tid, og mediekritikk var kanskje mye å forvente av ei 15 år gammel jente. Når jeg ser tilbake på det, savnet jeg kanskje mangfoldet mer enn jeg trodde.

For når jeg først så noen i norsk populærkultur som ligna på meg, ble jeg oppslukt, hørte ekstra godt etter. Jeg husker jeg ville vite hvor Maria Mena egentlig var fra, og jeg syntes det var så kult at Magdi i Karpe også var fra Egypt, som meg. Jeg pugga alle tekstene, sang med og kunne relatere meg. Og så husker jeg Aisha Afif, programleder på P3, hun hadde palestinaskjerf og så kul ut. Jeg ble umiddelbart nysgjerrig. Så noe må det jo ha vært – selv om jeg ikke så sammenhengen den gangen.

Nå skjønner jeg mer av hva det handlet om. Vi har jo alle et behov for å bli speila i en fase i livet hvor vi skal finne ut hvem vi er, se noen som har opplevd eller opplever de samme problemene i hverdagen som oss, som skjønner hvordan det er å leve med to kulturer – eller som i det minste ligner litt på oss selv. Jeg lette vel egentlig ganske febrilsk etter dette, uten å skjønne det selv.

Mangfold i media ble ikke viktig for meg før jeg forstod at det kunne være annerledes, at noen med makt og posisjon faktisk ville at det skulle være annerledes, og at de hadde strategier for å få dette til. Det var nærmest en aha-opplevelse. Å ja, dere vil ikke at det skal være sånn? Det er ikke bare Camillaer og Eiriker vi skal se. Selv om jeg senere skulle skjønne at det må mer til enn villige ledere og store ord. Man må ville det på ekte, og jeg tror man må ha sett det og følt det på kroppen for å klare å omsette ord til handling.

Jeg står ikke fremst i kronikk-køen og klager på mangel på representasjon (i hvert fall ikke ennå). Jeg sneik meg inn bakveien på NRK (les: kvotert inn, gjennom et stipendiatprogram som heter NRK-FleRe) og er bevisst disse tingene. Nå jobber jeg i P3 og lager TV-serier for unge folk. Det er ikke noe jeg heller vil enn at seriene våre skal bety noe, bringe unge i Norge nærmere hverandre, gjøre at vi ser forbi forskjeller.

Jeg var produsent for dramaserien "17" om norsk-somaliske Abdi fra Stovner. Et par måneder før premiere skulle vi vise et grovklipp på de første fem episodene av serien for en gruppe ungdommer. Det var fire etnisk norske og fire med flerkulturell bakgrunn som skulle se, kun to stykker kjente hverandre fra før. Da de skulle sette seg rundt det ovale bordet i et generisk møterom i Oslo sentrum, ble de med flerkulturell bakgrunn sittende sammen på den ene siden og de norske sammen på den andre siden av bordet. Slik jeg så det, var det ingen annen åpenbar grunn til at de satte seg slik utenom at det var det mest naturlige for dem. Kanskje en ubevisst trygghetssøking?

Jeg håper "17" betyr noe for unge folk der ute. Jeg håper faktisk at serier som "17" bidrar til at neste gang åtte ungdommer med ulik bakgrunn skal sette seg ned rundt samme bord, at de ikke segregerer seg selv, at det ikke spiller noen rolle hvor de sitter. Enten det er gjennom Abdi, Gunhild, Leo eller Line, er det utrolig viktig å fortelle historier som noen kan kjenne seg igjen i – vise noen folk som andre kan se opp til og lære av – skjønne at vi ikke er så forskjellige.

Det hjelper ikke med verdens beste mål og store ord, hvis vi ikke virkelig vil dette og klarer å se verdien av det, det må jobbes for. Vi har alle et felles ansvar for mangfold i populærkulturen, og vi får det ikke til hvis ikke flere jobber for samme sak. Det handler om at du som kvinne skriver den kronikken om ditt brennende engasjement, eller at du med en annen bakgrunn tør å drømme stort og satse – og kanskje bli et forbilde. Da trenger du en lærer som heier og ser deg, eller en storesøster som klapper deg på skulderen når du gjør det bra. Det handler om at vi som jobber bak kamera og avisoverskriftene, leter etter andre kilder og historier og skaper flere typer forbilder enn Camillaer og Eiriker. For vi må jo ikke glemme at forbilder skaper nye forbilder.

Jeg tror dette bare vil berike Norge, det vil skape et sterkere vi og et oss, og jeg tror man til syvende og sist vil skjønne seg selv og andre litt bedre.

(Ibrahim, 2019, s. 110–111)