Menneskets forhold til naturen
Selv om mennesket til alle tider har utnyttet naturens ressurser for å kunne leve i og av omgivelsene sine, har vi historisk stort sett forvaltet naturen på en bærekraftig måte. Men teknologisk utvikling, modernisering og industrialisering har over tid ført til naturødeleggelser.
Miljøutfordringene i våre dager er mange: reduksjon i artsmangfold, et forbruk jorda vår ikke tåler på sikt og global oppvarming som fører til klimaendringer. Vår bevissthet om disse problemene har økt gradvis.
Den aller første advarselen om menneskeskapt global oppvarming fikk vi i 1896. Da hevdet den svenske kjemiprofessoren Svante Arrhenius at CO2 er en drivhusgass som kan heve gjennomsnittstemperaturen på jorda. Allerede på 1930-tallet pekte forskere på fenomenet, men det skulle likevel ta tid før dette ble allmennkunnskap. De fleste mener nå at global oppvarming er et menneskeskapt problem.
Klimautfordringen er i dag en av de største etiske utfordringene vi mennesker står overfor. Siden mange klimautfordringer er menneskeskapte, har vi, både som individer og fellesskap, mulighet til å iverksette tiltak som motvirker en ytterligere negativ utvikling. Men hva kan gjøres? Hvilke tiltak kan vi iverksette? Og er vi motivert for å gjennomføre dem?
Se gjerne rollespillet: Klimatoppmøte i skolen
Det står lite i Bibelen om miljøvern og bærekraftig utvikling, siden dette er begreper som er knyttet til dagens samfunnsdebatt. Men det er et grunnsyn i den kristne tro at Gud har skapt verden, med alle dens skapninger.
”Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.” (Salme 24,1)
Det er også en grunnleggende tanke at mennesket skal forvalte dette skaperverket.
”Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen.” (1. Mosebok, kapittel 2.15.)
En kristen etikk innebærer altså en respekt for alt liv, for hele skaperverket. Lignende forestillinger kommer til uttrykk i andre religioner med utspring i Midtøsten, som jødedom og Islam. Også her har mennesket et særskilt ansvar for naturen.
I buddhismen er mennesket derimot likestilt med alt levende. Det finnes ingen grenser mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige, eller mellom det åndelige og materielle. Virkeligheten forstås som ett hele.
Overfor alt levende bør man utvikle holdningen: ‘Dette er min mor, min far, min sønn, min datter, ja dette er meg selv. Som jeg selv ikke ønsker å ha det vondt, å lide, slik er det med alle andre levende vesener. (Prajnaparamita-sutra).
Buddhismens tanke om at alt henger sammen med alt, at din bevissthet, luften du puster inn og vannet du drikker, eksisterer i en evig syklus og sammenheng, gjør at naturen er en del av våre liv, integrert i oss og rundt oss.
I animistiske religioner oppfattes naturen som magisk og hellig. Slike forestillinger finner vi hos urfolk som samer, indianere, inuitter og maorier. Mennesket lever tett på naturen og har ansvar for både å verne om det hellige og for å verge seg mot naturens magiske krefter ved hjelp av religiøse ritualer.
På grunn av de siste tiårenes fokus på miljøutfordringene dukket økosofien opp. Økosofi er filosofiske tanker der man mener økologisk mangfold og likevekt tilhører menneskehetens grunnverdier. Mennesket er en del av naturen, og all natur bør behandles slik at mangfoldet respekteres og tas vare på.
Etikkens begrep om naturrett bør, ifølge økosofien, gjelde all natur. Det er altså ikke bare mennesker som har medfødte rettigheter, men alt liv i naturen har rett til å eksistere og utvikle seg. Økosofien stiller derfor krav til oss mennesker om å ivareta mangfold og likevekt i naturen.