Romansk stilhistorie

Jord var grunnlaget for rikdom i middelalderens føydalsystem. Kirka var en stor jordeier. I tillegg var gaver fra troende en viktig inntekt for kirka. Mange pilegrimer reiste til hellige steder, som Roma i Italia og Santiago de Compostela i Nord-Spania. Der oppsøkte de hellige gjenstander i kirkene.

Relikvier er kroppsdeler eller gjenstander som har tilhørt hellige personer. Mange mente relikviene hadde helbredende kraft. Det ble viktig for kirkene å oppbevare dem trygt, samtidig som de skulle være tilgjengelige for pilegrimer. Relikviene ble lagt i helgenskrin. Ved disse skrinene kom det inn offergaver. Inntekten gjorde at en kunne bygge nye kirker og bygge om på gamle. Kirka ble på denne måten kunstens største beskytter. Kirkebyggene ble utsmykket med malerier og tekstiler, og de ble utstyrt med altere, lysestaker og korgitter av tre eller jern.

Baldisholteppet

Det finnes få bevarte tekstiler i Europa som er datert før 1200, og Baldisholteppet (1040–1190) er det eneste i Norden. Det er et romansk veggteppe som er vevd i gobelinteknikk. Teppet ble funnet i 1879 da Baldishol kirke på Nes i Hedmark ble revet. Kunstneren er ukjent. Fra 2022 er det utstilt som et av hovedverkene i Nasjonalmuseet.

Det ble bygget to typer kirker: basilikatypen, med sideskip og tretak, og martyriontypen, som hadde hvelvet tak og var mye mindre.

Basilikatypen var tatt i bruk av de første kristne i Roma, og den holdt seg stort sett uforandret i det sentrale Italia og opp til gotikkens tid.

Martyrionkirken er ikke så lett gjenkjennelig som basilikatypen, men utbredelsen svarer til Romerrikets utbredelse på 400-tallet. Det ble gjerne brukt mindre steiner fra distriktet, murstein eller tilskårne steinblokker. Dette gjorde at mureren ble mer en steinhåndverker enn en billedhugger.

I Norge har vi bevart en spesiell type romanske kirkebygg i tre: stavkirkene. Stavkirkene representerer den mest avanserte typen trekonstruksjoner som var utbredt i Nord-Europa i middelalderen.

Av et antall på cirka 1300 stavkirker finnes det få igjen – i Norge er det 28. Den eldste og mest spesielle av dem er Urnes stavkirke. Den er bygd i Luster i Sogn i 1130-åra. Den har en ren romansk stil med buer på søyler og bygningsdekor utviklet i Europa tidlig på 1100-tallet, tilpasset norske håndverkstradisjoner. I 1979 ble Urnes stavkirke satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder.

Vi har et eneste eksempel på en romansk steinkirke av basilikatypen i Gamle Aker kirke i Oslo. Den romanske stilarten kalles også rundbuestil.

Også det romanske gullsmedhåndverket var først knyttet til kirkas behov, men kunnskapene ble gradvis overført til verdslige gullsmeder.

Håndverksmestere gikk sammen i laug for å ta vare på faglige, politiske og økonomiske interesser. Gullsmedene i London etablerte et laug i 1180. Her var juveleren og gullsmeden samme person. Bruken av smykker må ha økt mot slutten av den romanske stilperioden. Fortsatt var gull det mest prestisjefylte materialet, men korsfarerne brakte med seg mye nytt materiale til smykker fra Konstantinopel. Edelsteiner ble ikke bare brukt på grunn av skjønnheten sin. På den tiden trodde de gjerne at ulike edelsteiner også kunne beskytte den som bar dem mot forskjellige sykdommer og andre skader. Pyntegjenstandene kunne også ha en praktisk nytte, som belter, brosjer og signetringer.

Møblene som ble laget i den romanske perioden, var mest for kirka og overklassen. De fattige klarte seg med ei svært enkelt sammenspikret seng eller bare et leie av halm på gulvet. De hadde ei kiste til å lagre eiendelene sine i og en planke, holdt oppe av tre støttebein, som kunne brukes som spisebord.

Det var helst tømmermannen som lagde bord og benker. De få stolene som fantes i privat eie, var bygd opp av dreide stolper eller stokker. De hadde altså dreiebenker på denne tida. Kirkemøblene, derimot, var svært forseggjorte og dekorert med utskjæringer eller malerier etter mønster av romerske møbler. Buer og kurver var det dominerende designet. I utskjæringene ble det brukt enkle dyre- og plantefigurer. Stolryggene kunne ofte avspeile kirkefasaden med sine to tårn. Men menigheten hadde ikke noe å sitte på – de stod under de lange gudstjenestene.

Den romanske stilperioden var samtidig med vikingtida, og de viktigste møblene vi kjenner fra Norden, er stoler og kister av tre. I Oseberg- og Gokstad-skipene fantes både stoler, senger og koster.

Kistene ser forbausende moderne ut med bolter og hengelås. En vanlig stol hadde tre bein og et ”D”-formet sete. Det mest vanlige synes å være at to av beina var plassert i hvert sitt hjørne i forkant, og det tredje midt på buen i bakkant.

I Norge var ull og vadmel de mest vanlige tekstilene for å lage klær. Importerte stoffer fra utlandet var bare for de rike. Mennene hadde vanligvis en kort kjortel og langbukse når de arbeidet. Dersom de brukte en lang kjortel, hadde de lange strømper under, gjerne sammen med ei kort underbukse.

Folk flest brukte ullvotter og ei hette som gikk ned over skuldrene. Mektige menn bar i tillegg ei farget kappe og hansker. Også kvinnene hadde ei kort underbukse og strømper. Utenpå brukte kvinnene en kjortel. Dersom den var rett i snittet, brukte man belte. Ytterst bar kvinnene ei kappe. På hodet kunne kvinnene ha et skaut eller hodelin.