Skip to content
Article

Hvordan oppsto norske dialekter?

Er det ikke rart at vi snakker norsk på så mange måter, men likevel kaller det norsk? Vi skal se nærmere på når og hvordan dialektene våre oppsto.

Hvordan oppstår dialekter?

Hermegås

I møte med andre språk eller dialekter fanger vi opp tonefall, ord og uttrykksmåter, og så "hermer" vi kanskje litt for at kommunikasjonen skal gli godt. Dette har du kanskje erfart selv også? Men det skal mer til for å forandre en dialekt enn at du treffer en venn fra en annen landsdel. Er dere veldig mye sammen i mange år, vil dere derimot kanskje utvikle felles språktrekk.

Manglende språkkontakt skaper forskjeller

Slik har også norske dialekter oppstått. Nordmenn som bodde nært hverandre, eller som av andre grunner hadde hyppig og langvarig kontakt med hverandre, utvikla et felles språk – en dialekt. Men landet var tynt befolka, avstandene var store, og reising var både dyrt, vanskelig og tidkrevende. Mange nordmenn var derfor sjelden eller aldri i kontakt med hverandre, og språket utvikla seg på forskjellige måter forskjellige plasser i landet.

Det er altså manglende språkkontakt mellom menneskegrupper som fører til at dialekter oppstår. Endrer språkkontakten seg derimot, endrer også dialektene seg.

Alle norske dialekters mor

Vi kan anta at det alltid har vært en form for dialekter i Norge og Norden. Vi kan se spor etter dialektforskjeller i Norden helt tilbake til perioden 500–700 evt. Det var den tida språket i Norge gikk fra urnordisk til norrønt. Dialektskillene gikk særlig mellom østnordisk (dagens Danmark og Sverige) og vestnordisk (dagens Norge).

Norrønt er språket vi snakka i Norge i vikingtida (ca. 800–1050). Mye tyder på at talespråkforskjellene økte her i landet i løpet av denne perioden. For eksempel viser de gammelnorske håndskriftene at skrivere fra ulike deler av landet stava ord forskjellig. Slik skriftspråklig variasjon finner vi lite av i tekster fra før år 800. Siden skriftspråket ikke var normert på den tida, tyder det på at talespråket i de ulike landsdelene ikke var ensarta, og at forskjellene var i ferd med å bli større.

Dagens norske dialekter tar form

I løpet av firehundreårsperioden mellom 1100 og 1500 gikk språket i Norge fra norrønt (ca. 700–1350), via mellomnorsk (ca. 1350–1500) til det vi kan kalle moderne norsk (ca. 1500–i dag). Dialektforskjellene ble større i løpet av denne perioden, og på 1500-tallet hadde talemålet i Norge fått omtrent den forma som vi finner i de tradisjonelle dialektene i dag.

Hvorfor skjedde det?

I perioden mellom 1100 og 1500 bidro økt handel, ny teknologi og utviklinga av en skriftkultur til økt velstand og dermed til sterk befolkningsvekst. Når befolkninga økte, endra samfunnet seg på flere områder som påvirka språket.

For det første bosatte nordmennene seg på nye steder, slik at det oppsto nye språksamfunn der dialektene kunne utvikle seg. Vi må huske at det var mye vanskeligere og mer tidkrevende å reise i middelalderen enn i moderne tid, så dialektene utvikla seg på ulike måter og i ulikt tempo.

For det andre endra nye ferdselsveier kontaktmønsteret mellom nordmennene, slik at dialektgrensene endra seg. For det tredje kom stadig flere folk til de voksende tettstedene og byene. De tok med seg sine dialekter, og i byene utvikla det seg nye språktrekk.

Flere endringer i talespråket mellom 1100 og 1500

1100–1300:

  • Monoftongering av diftonger, for eksempel au > ø og ei > e: graut > grøt, stein > sten. Det kom antakelig fra nordtysk via Danmark og Sverige til Norge. Dialektene på Vestlandet har beholdt diftongene, mens de er blitt monoftongert på store deler av Øst-Norge.

  • ja- > je-, slik at fjall, hjarta, jamn ble til fjell, hjerte og jevn. Det ble ikke gjennomført overalt, og derfor finner vi uttalene hjarte og jamn i dialekter fremdeles.

  • Tjukk l i ord som (vepse)bol og bord utvikler seg på Østlandet.

1300–1500:

  • Vokalene a og u i endestavelser ble til e: å bita, ei klokka > å bite, ei klokke. Dette ble ulikt gjennomført i dialektene, og derfor er det forskjeller i talespråket i dag.

  • Det gamle kasussystemet med egne bøyingsformer for nominativ, akkusativ, dativ og genitiv gikk i oppløsning. Det ble etter hvert erstatta med fast leddstilling og bruk av preposisjoner. Mange dialekter holdt på kasussystemet lenge, faktisk helt fram til vår tid, selv om det er sjelden i dag. I Hedmark kan det for eksempel hete Hu står i dusja (dativ), men Hu går i dusjen (akkusativ).

  • Verbbøyinga ble sterkt forenkla. For eksempel forsvant gradvis flertallsbøyinga, selv om den holdt seg lenge i mange dialekter. Fremdeles kan noen si eg tek og eg tok (entall presens og preteritum), men me taka og me toko (flertall presens og preteritum)

  • -t forsvant i uttalen av mange ord: húsit > huse, annat > anna, opit > opi/ope, þat > de, kastat > kasta. Vi skriver fremdeles t-en i pronomenet "det" og i bestemt form av intetkjønnssubstantiv.

Den norske geografien har vært viktig

De geografiske forholda i Norge, med fjell, skog, vidde og store avstander, har hindra kontakt mellom folk. Blant fjell og daler har ikke dialektene endra seg i like stor grad som i flatere områder der kontakten med folk utenfra har vært større.

For eksempel har dialektene på det flate Østlandet mange fellestrekk på grunn av enkle reiseveier, mens dialekten i Setesdal i indre Agder har mange særegne trekk fordi setesdølene tradisjonelt har hatt mindre kontakt med andre dialekter. Tradisjonell setesdalsdialekt likner derfor også mer på talespråket i Norge for 500 år siden enn det talespråket på for eksempel Østlandet gjør.

Det er heller ikke så rart at dialektene på Østlandet er ganske annerledes enn dialektene på Vestlandet, eller at dialektene på Vestlandet likner mer på dialektene i Nord-Norge enn i Trøndelag. I middelalderen og helt fram til forrige århundre var det relativt lite kontakt mellom Østlandet på den ene sida og Sørlandet eller Vestlandet på den andre. Østlendingene var hyppigst i kontakt med trønderne, mens vestlendingene lenge tok sjøveien til Nord-Norge, forbi Trøndelag. For mens hav, sjø og fjord i dag kanskje hindrer kontakt, var det motsatt i eldre tider. Da var sjøveien gjerne enklere enn landveien.

Tenk over:

Hvordan er geografien der du bor? Hva slags innvirkning kan den ha hatt på dialektene i området?

En reise i Norge er en reise i tid

I videoklippet under reiser programlederen Yasmin Syed og språkforskeren Martin Skjekkeland fra Søgne ved kysten til Valle i innlandet. Reisen er ikke bare en geografisk reise, men på mange måter også en tidsreise:

1800-tallet: Dialektene og nasjonsbygginga

Da Norge ble selvstendig i 1814, var skriftspråket dansk, men talespråket var fremdeles norsk. Utover på 1800-tallet fikk de norske dialektene høyere status, godt hjulpet av nasjonalismebølgen etter frigjøringa fra Danmark og den nasjonalromantiske ideologien som etter hvert kom til Norge fra Tyskland. Bondens dialekt representerte norsk kultur og ble et sentralt symbol i arbeidet med å finne og dyrke det ekte norske. Mot slutten av århundret beslutta dessuten norske myndigheter at elevene i norsk skole kunne få opplæring på dialekten sin.

1800-tallets hendelser er sentrale årsaker til at dialektene våre er såpass godt bevart og fremdeles har høy status samfunnet.

1900-tallet: Samfunn i endring, dialekter i endring

Tidlig på 1900-tallet hadde industrialiseringa fått fotfeste i Norge, og rundt midten av århundret skjøt den teknologiske utviklinga virkelig fart. Alle leste aviser og magasiner, og radio og TV ble etter hvert allemannseie. Økonomien blomstra, velstanden økte, og samfunnet ble i økende grad sentralisert. Dermed flytta folk på seg i større grad.

Folkeflyttinga og samfunnsutviklinga ellers førte landsdeler og dialekter nærmere sammen, og mange dialekter gikk gjennom ganske store endringer på kort tid. I tillegg økte presset på talespråket fra bokmål og engelsk. Denne utviklinga har fortsatt fram til vår tid, og det har ført til at mange lokale dialekter er svært forandra eller rett og slett har forsvunnet.

Nye samfunn, nye dialekter

Også i nyere tid er det eksempler på at nye dialekter oppstår. På Vestlandet og i Nord-Norge vokste det på 1900-tallet fram nye industrisamfunn som etter hvert ble til små bygdebyer. Hit kom arbeidere og funksjonærer med familier fra alle kanter av landet for å arbeide, og de skapte en særprega dialekt som brøt med talemålet i de omkringliggende bygdene.

Odda i Hardanger og Høyanger i Sogn er to eksempler på slike industrisamfunn som har fått sin egen dialekt. Det lokale talemålet på disse stedene er oppblanda med dialekttrekk fra andre landsdeler.

Hør den spesielle høyangerdialekten i klippet under:

Tenk over:

Tror du det vil kunne oppstå nye norske dialekter også i framtida? Diskuter gjerne med noen andre, og prøv å begrunne svaret ditt.

Dialektframtida

Det er altså mangelen på språkkontakt som gjør at dialekter oppstår. Godt hjulpet av den norske geografien lå forholdene til rette for at det norske talespråket utvikla seg i ulike retninger da samfunnet endra seg utover i middelalderen. I dag er språkkontakten mellom by og bygd og på tvers av regioner og landsdeler mye større enn noen gang. Hvilke konsekvenser vil det få for norsk språk og for dialektene våre?

Kilder

Almenningen, O., Roksvold, T. A., Sandøy, H. & Vikør, L. S. (Red.). (1981). Språk og samfunn gjennom tusen år. Ei norsk språkhistorie. 5. utgave 1992. Universitetsforlaget. Oslo.

Nordbø, B. (2009). Norrønt. Store norske leksikon. Henta desember 2021 fra https://snl.no/norrønt

Skjekkeland, M. (2010). Dialektlandet. Portal forlag. Kristiansand.

Wikipedia (u.å.) Dativ. Henta desember 2021 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Dativ