Marjorie Prime
Marjorie Prime er en amerikansk spillefilm fra 2017, regissert av Michael Almereyda. Handlingen i filmen er basert på et teaterstykke med samme navn og utspiller seg i en tid da kunstig intelligens og bruken av hologrammer, en form for fotografi som viser motivet tredimensjonalt, er en del av hverdagen.
I starten av filmen blir vi kjent med 85 år gamle Marjorie i den siste tida av livet hennes. Hun har begynt å utvikle alzheimer og glemmer stadig mer.
Datteren Tess og svigersønnen Jon har skaffet henne et dataprogram som heter Prime. Gjennom dataprogrammet får Marjorie besøk av et hologram (i filmen kalt primærkopi) av hennes avdøde ektemann, Walter. Marjorie forteller om livet sitt til Walter. På denne måten kan Walter minne henne på ting som har hendt før, når hun selv ikke lenger er i stand til å huske dem.
I filmen møter vi flere primærkopier av mennesker som har gått bort og som de ulike karakterene i filmen har hatt et nært forhold til.
Primærkopiene lærer gjennom å ha samtaler med familiemedlemmer eller andre som har stått dem nær. De kan for eksempel lære hvordan de følelsesmessig ville reagert i ulike situasjoner, hva slags musikk de likte, om de smilte mye, hvordan de snakket og hvordan de oppførte seg mot familie og venner. Primærkopiene har også mulighet til å lære av hverandre. På denne måten kan de bli en stadig mer troverdig kopi av den personen de skal forestille.
Filmen reiser viktige etiske spørsmål om utviklingen av kunstig intelligens. Kan et slikt dataprogram gi oss mennesker støtte og medfølelse i krisesituasjoner, eller kan det derimot skape falsk trygghet og gjøre kriser vanskeligere å håndtere? Det kan også være interessant å reflektere over hvordan en slik virkelighet vil kunne ivareta personvernet til de faktiske menneskene som har levd, etter at de fortsetter å leve gjennom et dataprogram.