Kulturforståelse – ulike tilnærminger

Når vi skal finne ut hvordan vi kan studere kultur, må vi velge en faglig innfallsvinkel – og ta på fagbrillene! Vi skal her se på noen måter å betrakte kultur på og reflektere over om vår egen kulturelle bakgrunn – våre egne kulturelle briller – kan påvirke oss som samfunnsforskere.

Forskere som bruker det beskrivende kulturbegrepet, er i store trekk enige om følgende: Kultur kan avgrenses til et folk eller ei gruppe som har enkelte fellestrekk som bygger på fortiden og endres langsomt. Man kan for eksempel se på norsk kultur, ungdomskultur og organisasjonskultur. Her går man ut fra at alle i en kultur deler verdier, regler og normer, en essens, og denne essensen er mulig å beskrive objektivt. En beskrivende kulturforståelse nøyer seg med å beskrive ulike menneskelige aktiviteter eller livsformer. Poenget er at en ikke skal felle noen dom over kulturelle aktiviteter, men beskrive en kultur objektivt.

Den norske antropologen Arne Martin Klausen definerer kultur slik: "...ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon". Kultur er med andre ord "alt vi lærer om rett og galt, stygt og pent, nyttig og unyttig, om daglig adferd og meningen med livet".

Det å beskrive essensen i en kultur, altså fellestrekkene i en kultur, kan være nyttig i noen sammenhenger, men problematiske i andre. Er det for eksempel mulig å si hva essensen i norsk kultur er? Vil alle nordmenn være enige i hva det er? Disse problemstillingene bringer oss videre til en annen tilnærming til kulturbegrepet: det essensialistiske kulturbegrepet.

Dette kulturbegrepet blir brukt som forklaring på at folk handler som de gjør. Man går ut fra at en kultur deler en essens – nemlig felles verdier, regler og normer, som er historisk stabile og endres lite, og som holdes i hevd over lang tid.

Det vil ofte være knyttet stereotypier til en essensialistisk kulturforståelse, av typen "alle nordmenn er født med ski på beina". Kultur er altså noe som karakteriserer ei gruppe, en subkultur, det enkelte samfunnet eller nasjonen. Norsk kultur er for eksempel ulik dansk og svensk kultur og vesentlig forskjellig fra japansk kultur.

Begrepene delkulturer eller subkulturer blir brukt om undergrupper av mer omfattende grupper. Et jentefotballag kan vi se på som en subkultur av skolekulturen, som igjen er en subkultur av ungdomskulturen.

Så langt har vi sett på to ulike tilnærminger: Den ene tar utgangspunkt i å beskrive en kultur så objektivt som mulig, og den andre tar utgangspunkt i at enhver kultur har en form for essens. Men hvordan kan vi forstå en kultur som stadig er i endring og som stadig blir mer mangfoldig?

Vi trenger en kulturforståelse og et kulturbegrep som gir oss muligheten til nettopp det: en dynamisk kulturforståelse.

Våre dagers globalisering har ført til at den beskrivende og essensialistiske kulturforståelsen har kommet under kritikk, ikke minst av sosialantropologene selv. De har sett at disse tilnærmingene ikke fanger opp at kulturer endrer seg.

Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sier at kultur "...er ikke udelelige pakker av skikk og bruk som man enten har eller ikke har. Mennesker er kulturelle blandingsprodukter".

I våre dager er det ikke mulig å avgrense kulturene verken geografisk eller tematisk. Kulturer kan ikke beskrives som "båser" man kan putte mennesker inn i. Kulturer er ikke homogene enheter vi kan forklare mennesker ut fra. Kulturer må forstås mye mer dynamisk.

Hylland Eriksen har en dynamisk tilnærming når han definerer begrepet på følgende måte: "Kultur er det omskiftelige meningsfellesskapet som gang på gang etablereres og forandres når mennesker gjør noe sammen." Forskere som bruker dette dynamiske kulturbegrepet, er stort sett enige om følgende: Kultur er noe man gjør, ikke noe man har. Kultur skapes mellom mennesker når de kommuniserer med hverandre. Derfor er den alltid i forandring. Kultur er arenaer der konkurrerende oppfatninger møtes og strides.

Forenklet kan man si at kultur er vår stadige nyfortolkning av situasjonen i møte med andre: "Jeg blir til i møte med deg."

Vi har alle med oss vår egen oppfatning av rett og galt, hva som er fint eller stygt, og hva vi oppfatter som "normalt" i et samfunn – med andre ord de "brillene" vi ser på kultur gjennom. Brillene er et kulturfilter. Kan vi da "kle av" oss vår egen kulturelle bakgrunn helt og holdent når vi skal ta på oss "fagbrillene"? Neppe. Hvordan vi betrakter verden, vil være preget av hvordan vi har blitt formet som menneske i de kulturene og samfunnene vi er en del av.

Normer er en verdimålestokk, og kulturforståelse kan være normativ. Som samfunnsforskere er det derimot ikke vår jobb å vurdere om noe, og i så fall hva som, er rett og galt eller vakkert og stygt. Som samfunnsforskere kan vi se på årsaker til ulike verdier og normer i ulike kulturer.

For eksempel: Innenfor latinamerikansk kultur har man sterk tro på skjebnen (fatalisme). Derfor er det ikke uvanlig at latinamerikanere kan motsette seg legebehandling. De mener at deres skjebne allerede er avgjort, og at behandling ikke gjør noen forskjell. I norsk kultur er det nok motsatt: nordmenn er som regel overbevist om at det rette å gjøre når man er syk, er å få behandling i helsevesenet. Med andre ord har vi ulike normative kulturelle verdier i form av holdninger.

En normativ tilnærming er nyttig når man skal vurdere noe, men som samfunnsforskere jobber vi med å beskrive og analysere. Da kan en beskrivende eller en dynamisk kulturforståelse være egnede verktøy, og da tar vi på oss fagbrillene!

• Eriksen, T. H. (1994). Kulturelle veikryss. Universitetsforlaget.

• Klausen, A. M. (1992). Mønster og kaos. Gyldendal.