Diskriminering

Lovens formål er å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Man gjør seg skyldig i direkte diskriminering når man behandler en person dårligere enn andre i samme gruppe som vedkommende hører til. Dette skjer hvis man forskjellsbehandler mennesker for eksempel på grunn av alder, kjønn, seksuell legning, nedsatt funksjonsevne eller etnisk bakgrunn. Enkelt sagt er direkte diskriminering like tilfeller som behandles ulikt.

Det å bli avvist på et diskotek på grunn av sin etniske bakgrunn er direkte diskriminering. Dersom man på en arbeidsplass sier at man ikke ønsker praktikanter med etnisk minoritetsbakgrunn, er det også direkte diskriminering.

I Diskrimineringsloven defineres direkte diskriminering slik:

Med direkte diskriminering menes det at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd (dvs. etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn) blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Diskvalifisering på grunn av kjønn, nedsatt funksjonsevne og alder er direkte diskriminering. Navnet ditt skal ikke ha betydning for om du får jobb, og hudfargen eller seksuell legning skal ikke ha betydning for om du får tilgang til bestemte varer og tjenester.

Man gjør seg skyldig i indirekte diskriminering dersom man stiller krav eller betingelser som gjelder for alle personer, når kravet er slik at bare en mindre del av en særlig gruppe kan oppfylle kravet eller betingelsen. Enkelt sagt er indirekte diskriminering lik behandling av ulike tilfeller.

I Diskrimineringsloven defineres indirekte diskriminering slik:

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd (det vil si etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn) blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.

Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt i første ledd.

Når forskjellsbehandling er lov

Det er ganske vanlig i Norge at man stiller strenge krav til det å beherske det norske språket, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig for den jobben det gjelder. En vaskejobb krever ikke store språkkunnskaper, mens en jobb som journalist vil kreve det. Derfor er det ikke diskriminering om man stiller høye krav til muntlig og skriftlig beherskelse av språk dersom det dreier seg om en jobb som journalist.

Diskrimineringsloven bemerker dette; forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Unnlatelse

Diskriminering kan skje muntlig, skriftlig og gjennom aktive handlinger. I tillegg kan man diskriminere ved å ikke gripe inn og ved å la være å gi informasjon eller ikke melde fra. Et eksempel på diskriminering ved unnlatelse er det hvis barnevernet unnlater å gripe inn overfor innvandrerfamilier der barn utsettes for vanskjøtsel eller mishandling, med den begrunnelse at barnevernet mangler kompetanse om kulturen familien tilhører.

Menneskerettighetene

Prinsipielt er det ikke diskriminerende å sende hjem økonomiske innvandrere eller asylsøkere dersom man er sikker på at de ikke vil bli utsatt for politiske overgrep som følge av at de har søkt asyl i et annet land. Det er på den annen side ikke tvil om at man handler mot menneskerettighetene hvis man utviser vedkommende til et land hvor personen risikerer å bli utsatt for tortur.

Institusjonell diskriminering finner sted når en institusjons struktur er innrettet slik at en gruppe personer ikke får de nødvendige muligheter til å klare seg på like vilkår med andre.

I undervisning kan det foregå både direkte og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering skjer ved forskjellsbehandling som for eksempel mindre respekt og tålmodighet overfor bestemte grupper av elever. Denne form for diskriminering er oftest nokså tydelig og kan i prinsippet tas opp til diskusjon med læreren.

Verre er det med indirekte diskriminering. Den kan vise seg ved at læreren henvender seg til klassen som om alle var født og oppvokst i Norge, og som om alle er vokst opp med villa, hage og bil. En slik undervisning kan føre til at mange elever føler at de er utenfor det «normale» og dermed ikke er en del av klassens naturlige felleskap.

Det er diskriminering i mediene hvis man nevner en persons etniske eller religiøse bakgrunn, uten at det har relevans for saken. Dersom det er tale om domfellelse, er det ikke relevant om det er en mann eller kvinne, om den skyldige har nedsatt funksjonsevne, er lys eller mørk i huden, er buddhist, pinsevenn eller muslim.

Men dersom politiet skal sende ut et signalement av en gjerningsmann, er det ikke diskriminerende å beskrive fysiske kjennetegn som kjønn, alder, hudfarge, og eventuelt funksjonshemming eller bilmerke.^[1]

Det må være likhet for loven. En kriminell handling er kriminell uansett hvem som står bak handlingen. Det har ikke noe med etnisk bakgrunn eller rase å gjøre.