Big Bang – det store smellet
Naturvitenskapen forsøker alltid å finne forklaringsmodeller og teorier som bygger på kunnskap, og som kan bekreftes eksperimentelt. Det gjelder ikke minst for spørsmålet om hvordan alt har blitt til.
I 1929 tok Edwin Hubble et stort skritt i retning av å forklare dette, da han fant ut at alle fjerne galakser beveger seg fra hverandre, og at farten øker proporsjonalt med avstanden. Det måtte bety at universet utvider seg med tida. Så hvis vi går motsatt vei, altså tilbake i tid, vil universet bli mindre og mindre, og til slutt ende opp i et punkt.
Denne tanken ga opphav til teorien om at universet ble til i en stor eksplosjon, the Big Bang. Big Bang-modellen beskriver universets utvikling fra det var en ørliten brøkdel av et sekund gammelt, og fram til i dag. Den gir imidlertid ingen beskrivelse av selve Big Bang eller noen forklaring på hvorfor det skjedde.
I utgangspunktet var universet i en tilstand med ekstremt høy temperatur og tetthet. Så ekspanderte det av en eller annen grunn voldsomt. Dette kalles inflasjonsfasen. Det var selve rommet som utvidet seg. Masse ble ikke slynget utover som i en vanlig eksplosjon.
Dette gikk ufattelig fort: Etter sekunder var det over! Universet fortsatte riktignok å utvide seg, men mye langsommere. Temperaturen var fortsatt så høy at ingen form for materie var stabil. Men etter cirka et mikrosekund dukket den første hydrogenkjernen opp, og etter cirka 20 minutter var alt som finnes av hydrogen og helium i universet, dannet.
Merk deg at Big Bang-teorien ikke kan forklare hvorfor eksplosjonen skjedde, eller hva som fantes før. Den beskriver bare hva som har skjedd etterpå.
Hele tida utvidet universet seg, og temperaturen sank. Fortsatt var den så høy at elektronene ikke var bundet til atomkjerner. Det enorme antallet frie elektroner vekselvirket stadig med den elektromagnetiske strålingen. Dette gjorde at strålingen hadde kort rekkevidde, og at universet var ugjennomsiktig. Men etter cirka 380 000 år hadde temperaturen sunket så mye at elektronene ble fanget inn av de positive atomkjernene, og vi fikk nøytrale atomer. Da kunne den elektromagnetiske strålingen passere uhindret. Tåka lettet, og universet ble gjennomsiktig.
Etter hvert som tida gikk, samlet partiklene seg i større og større himmelobjekter på grunn av tiltrekkende gravitasjonskrefter. Når massen blir stor nok, blir temperaturen så høy at himmelobjektet begynner å lyse. Da er det dannet en stjerne. Dette skjedde 400 millioner år etter Big Bang. Fram til da var universet helt mørkt. Derfor kalles dette den mørke perioden.
Seinere har stjerner organisert seg i galakser, og etter 9,3 milliarder år ble solsystemet og jorda til. Og nå, 13,8 milliarder år etter starten, eksisterer vi!
