Podkast: Assistert befruktning – hele historien

Biotekpodden: Assistert befruktning – hele historien

LRB: Liv Røhnebæk BjergeneEB: Eira BjørvikTP: Truls Petersen

LRB: Siden 2009 har lesbiske fått hjelp til å bli foreldre. 26. mai sa Stortinget også ja til eggdonasjon og til at enslige kvinner får rett til assistert befruktning. Lovendringene vil føre til at flere får oppfylt drømmen om å få barn. Men hvordan var det før? På et rådsmøte i Bioteknologirådet sa daværende leder Kristin Halvorsen at noen burde skrive ned historien om assistert befruktning. Eira Bjørvik, medisinsk historiker, det har du gjort.

EB: Ja, det stemmer. Jeg har gått i arkivet og sett på historien om assistert befruktning. Og noe av de mest overraskende man da finner, er at historien om assistert befruktning går helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Og det betyr jo at vi snakker om behandlingsformer som strekker seg langt tilbake og lenge før dagens moderne reproduksjonsteknologi, som vi kjenner det i dag.

(jingle)

LRB: Du lytter til Biotekpodden, Bioteknologirådets podkast om bioteknologi. I dag med Eira Bjørvik og Truls Petersen. I denne podkasten vil vi snakke om skam, hemmelighold, tabuer, harde fronter, men også om medisinske gjennombrudd. Alt i kampen om å bli forelder. Jeg heter Liv Røhnebæk Bjergene.

Eira, det er mange spennende kilder i avhandlingen din. Vi har valgt ut noen som illustrerer historien, og nå skal jeg lese et sitat om barnløshet før klinikk, 1960-tallet, og det lyder sånn: «Kjære doktor Strand. Jeg er for tiden i turnustjeneste hos doktor Brand på Gol og har som pasienter et ektepar, Hennika og Tormod Foldvik, som har det store problem at de etter snart tre års ekteskap ikke har fått barn. De ønsker nå at dette deres problem blir grundig undersøkt av spesialist. Mitt spørsmål er om det er anledning til å undersøke denne pasienten. For det er vel riktig å undersøke kvinnen først. Fru Foldvik har slektninger i Oslo som hun kan bo hos, og hun vil være meget takknemlig om De kan se litt på henne. Dersom dette er mulig, kunne De da sende meg et kort svar med beskjed om når hun kan komme til Dem.»

TP: Eira, det brevet er fra midten av sekstitallet. Hvor er vi nå i historien om assistert befruktning?

EB: Tusen takk, Liv, for at du valgte akkurat dette sitatet, for det er et veldig betegnende sitat vi har for oss. Her er en situasjon hvor en allmennlege har fått som pasienter et barnløst ektepar. I dette brevet er vi jo tilbake på sekstitallet, og vi er i en situasjon hvor det ikke egentlig finnes noen systematiserte behandlingsformer for ufrivillig barnløshet, og tilgangen til spesialist i gynekologi er ganske ujevnt fordelt over landet. Det finnes ikke noen spesialist i gynekologi og kvinnesykdommer på Gol, tydeligvis, siden vedkommende skriver til doktor Brand på Rikshospitalet. Så geografisk sett er det ganske ujevnt fordelt å ha tilgang til spesialister som eventuelt kan avhjelpe for ufrivillig barnløshet. Så for omtrent 60 år siden skal du altså være ganske ressurssterk for i det hele tatt å bli henvist til en spesialist. Og ikke bare det. For opp til seksti-sytti-tallet antok mange at ufrivillig barnløshet skyldtes forhold som lå før ekteskapet. Onani, tabuer, skjebnens lodd i livet … Noe å bare akseptere, altså. De tenkte ikke på det som et medisinsk problem, men som et skambelagt tabutema og ville derfor nettopp ikke oppsøke lege. Så at disse pasientene, ekteparet Folvik, i det hele tatt har oppsøkt lege, er ganske oppsiktsvekkende, og i tillegg blir de henvist.

LRB: Det er mange sitater fra boka di om det normale ekteskap. Legen understreker jo i dette sitatet at paret etter snart tre års ekteskap ikke har fått barn. Hva vil du si at det forteller om koblingen mellom ekteskap og barn?

EB: Tradisjonelt sett har man har man fra medisinsk hold tenkt på det å prøve å hjelpe ufrivillig barnløse ektepar som en måte å realisere ekteskapet på. For man har tenkt at poenget med ekteskapet er at det skal bli en familie, og det normale ekteskap uten barn er dermed ikke normalt, fordi det normale er å få barn.

Jeg synes det er interessant i det sitatet som du leste, Liv, at denne allmennlegen nevner som et slags spørsmål: «Men skal vi ikke undersøke kvinnen først, det er vel det som er riktig?» Fordi det er så tidstypisk for hvordan man tenkte, at det var antagelig kvinnen som var skyld i barnløsheten.

TP: Det kan nesten se ut som det er ekteskapet som er pasienten? Hvem er pasienten?

EB: Ja, ekteskapet er jo på en måte hovedpasienten, og så blir det kvinnen som mottar behandling, i de aller fleste tilfeller. For på sekstitallet har vi fremdeles en situasjon hvor det å i det hele tatt skulle tenke på et fenomen som mannlig infertilitet er ganske langt unna og vanskelig å akseptere. Så det er ekteskapet som er pasienten, som skal bli en familie, men det er kvinnene som mottar behandling. Så akkurat her kan vi trekke noen paralleller til våre dager også.

LRB: Det med mannlig infertilitet kommer vi nærmere tilbake til. Jeg lurer på om vi skal hoppe til 1947. Tidsskrift for seksuell opplysning. Der står det: «Det å kunne forplante slekten skulle være det normale for menn og kvinner, men ufrivillig barnløshet er alminneligere enn de fleste er oppmerksom på. Sunne mennesker vil gjerne ha barn. Det er merkelig at legene har vidd dette problem så liten oppmerksomhet.»

TP: Hva forteller det sitatet om legestandens syn på barnløshet?

EB: Jeg kan kanskje ta med hvor dette sitatet Liv leste, er fra, altså Tidsskrift for seksuell opplysning. Her fra 1947, men det kom opprinnelig ut før krigen. Det var ledd i et slags samfunnsopplysningsprosjekt hvor man skulle belære befolkningen om sammenhengene mellom seksualitet og forplantning. Men hva dette sier om legenes syn på barnløshet? Etter krigen gir man i større og større grad rom for å tenke på ufrivillig barnløshet som noe medisin kan gjøre noe med, og det har man ikke hittil gjort. Man har opp gjennom begynnelsen av 1900-tallet primært vært opptatt av å begrense barnetallet. Så sånn sett er det litt smått absurd at man plutselig skulle begynne å bry seg om ufrivillig barnløse. Men her må vi kontekstualisere dette litt. Det er etter krigen at Tidsskrift for seksuell opplysning kommer ut på nytt. Helsedirektør Karl Evang på dette tidspunkt sier da at det er et uakseptabelt svinn av 10 prosent av norske ekteskap forblir barnløse når landet skal gjenreises. Så her kan vi ikke bare snakke om prevensjon, her må vi også vie dette problemet litt mer oppmerksomhet.

LRB: Men det gikk jo ikke upåaktet hen. Når vi kommer ut på 1950-tallet, ble det jo en voldsom debatt i aviser og radio, som speilet samfunnsdebatten. Jeg skal lese noen sitater fra avisklipp. «Ikke bare etisk forkastelig, men en forbrytersk handling», «Arvelige forandringer i dårlig retning er sannsynlig», «Først og fremst psykopater som er sædgivere», «Farens egenskaper spiller ingen rolle», «Professor Løvseth svarer i bokform på Sandemoses artikkel om inseminasjon» og til slutt «Inseminasjon bedre enn adopsjon».

Eira, sett oss litt inn i disse frontene på femtitallet. Hvorfor ble det så mye rabalder?

EB: Det som skjer mot slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet, som du nå leste fra, er at vi får en voldsomt emosjonell og moralsk forarget debatt om assistert befruktning. Den assisterte befruktningen det er snakk om, er det man kalte kunstig inseminasjon, eller det vi i dag kaller sæddonasjon. Frontene er ekstremt steile, og emosjonene er mange, som du leste: «Først og fremst psykopater som er sædgivere». Vi må huske at dette er 1950-tallet, det er husmorens tiår i Norge, og bare tanken på at en tredje person skulle komme inn i dette ekteskapet, om det så var via en sprøyte, var veldig, veldig vanskelig å akseptere for veldig mange.

På den andre barrikaden var det samtidig leger som mente at dette var en medisinsk adekvat og moralsk riktig måte å prøve å hjelpe ufrivillig barnløse ektepar par på. Så her var det forskjellige syn ikke bare på sæden som sådan, men også på hva en slik handling, altså sæddonasjon, ville bety for ekteskapet, og ikke minst hva det ville bety for avkommet.

TP: Mange av de tingene som Liv leste her, virker fremmed og rart for oss i dag, som en veldig sterk tone. Men det er et annet sitat i boka fra denne debatten, som jeg synes var interessant, for det gir uttrykk for en litt annen tone og kan kanskje åpne for litt forståelse for hvordan man tenkte før. Det er fra 1952–53 står det, sitat fra Smith og fru Thoresens dissens. Kan du, Eira, si hvor er det er fra?

EB: For å ta forhistorien her: Man diskuterer altså sæddonasjon, og så bestemmer man seg for at dette må vi ha en rapport på. Så nedsetter man en komité, Inseminasjonslovkomitéen. Den leverer en rapport, faktisk med et lovforslag også, som helsemyndighetene eventuelt kan votere over. Det gjør de ikke, men denne komitéen er ikke enstemmig. Disse to delegatene, biskop Johannes Smith og fru Siri Thoresen, skriver en egen rapport hvor de tar dissens fra Inseminasjonslovkomitéen, og det er det Liv skal lese for oss nå.

LRB: «I virkeligheten står vel saken slik at det må inntreffe en lang rekke lykkelige omstendigheter for at det i hele tatt skal gå godt. Hvis legen er den rette mann som, foruten å være lege, har en dyp psykologisk innsikt og sosial forståelse, hvis han finner en sædgiver som sjelelig og legemlig fyller alle krav, og som kan tre tilbake i glemselen. Hvis mor kan beholde de samme følelser overfor sin mann og helt dele barnet med ham. Hvis han på sin side kan seire over den følelsen at barnet er hennes og ikke hans. Hvis de begge med venner og bekjente kan bevare hemmeligheten om barnet. Og hvis barnet på sin side ikke begynner å arbeide med problemet eller får aversjon for sin far. Ja, da kan det gå godt. Men hvem kan seile klar av så mange skjær?»

TP: Ja, hvem kan seile klar av så mange skjær. Eira, kan du si noe om bekymringer og usikkerheten som vi får innblikk i her?

EB: Ja, dette er et sitat fra de som er ganske sterke motstandere av sæddonasjon, hovedsakelig av religiøse årsaker, men det er også en dyp bekymring for barnet. Hvordan vil det gå med barnet? Hvordan vil relasjonen mellom mor og far påvirkes av at dette barnet kommer? Hva vil det gjøre med fars opplevelse av farskap, og hva vil det gjøre med mors opplevelse av dette farskapet? Men ikke minst barnet. Det er jo bekymringer vi til dels også ser i debatten i dag. Hvordan går det med barn etter assistert befruktning? Og kanskje i særlig de tilfeller hvor barn ikke har biologisk forbindelse til foreldrene sine.

TP: På denne tiden hadde man ikke noe Helsedirektorat som hadde kartlagt hvordan det gikk, selv om praksisen hadde foregått en stund.

EB: Nei, det hadde man jo ikke. På dette tidspunktet foregår ting i det skjulte, vil jeg si. Man hadde ingen oversikt over hvor mange barn som ble født etter kunstig befruktning, altså sæddonasjon, eller hva skalaen på dette var. Og man visste som sagt heller ikke hvordan det ville gå med barnet. Og når vi skal prøve å ikke dømme fortiden ut fra dagens verdier, er det ganske viktig å forstå hvorfor det var så viktig for dem å opprettholde anonymitet. Tanken var at hvis ingen vet dette, så blir det ikke noe problem.

(jingle)

LRB: Vi hopper enda litt frem i tid. Året er 1975, og det er et brev til en mannlig pasient. Vi har snakket mye om kvinnen, men boka di handler også veldig mye om synet på mannlighet og mannlig infertilitet. Så da skal jeg lese. «Kjære NN. Vi har nå mottatt svar på samtlige prøver som er utført. Dessverre viser det seg at forholdene ligger slik til rette at det for tiden ikke er noen mulighet for å kunne stimulere testiklene til sædcelleproduksjon. Alle prøver er normale. Spesielt gjelder dette hormonproduksjonen. Dette betyr at De på alle måter er fullverdig som mann, men De er dessverre rammet av den utviklingsdefekt at nettopp produksjonen av sædceller ikke er tilfredsstillende. For tiden har vi intet behandlingstilbud for dette. Men skulle noe nytt dukke opp på det vitenskapelige området, ville vi tilskrive Dem.»

EB: Ja, det er et sitat som viser hvor vanskelig det har vært for medisinen å ikke bare anerkjenne mannlig infertilitet, det har de for så vidt gjort, men i hvor stor grad man har kviet seg for å kommunisere det overfor menn. Det vi har her er en ganske sterk mental sammenkobling mellom sædkvalitet og mannlighet. Man går veldig langt i å beskytte mannens stolthet her. Det finnes i mitt materiale ikke noe som helst slags tilsvarende forsøk på å skulle beskytte kvinner mot vissheten om at de er infertile eller altså beskytte kvinneligheten mot det.

LRB: For det sitatet fortsetter jo å være en enda bedre illustrasjon på hvor langt man går, for det står videre at: «Vi vil også føye til at selv om prøvene her viser at det er liten sannsynlighet for at det kan oppnås barn i ekteskapet, kan slikt ikke helt utelukkes. Dertil er vår prøvetagning ikke nøyaktig nok.»

TP: Ja, dette kan jo virke rart, men var det noe i denne usikkerheten? Var det noe de kunne vite? Og hvorfor var det så viktig å understreke denne usikkerheten?

EB: Det var viktig å understreke denne usikkerheten av hensyn til mannens stolthet og mannens opplevelse av mannlighet, som Kåre Molne skriver. Dette betyr ikke at du ikke er fullverdig som mann, men du er rammet av en utviklingsdefekt. Når det gjelder hvorvidt de egentlig kunne vite det: Ganske sikkert kan man vite om sæden er fertil eller ei. Men det er jo ikke noe å skrive i et trøstende brev til en stakkars mannlige pasient, så derfor pakker man det godt inn.

TP: Du skriver også i avhandlingen din at man hadde en praksis med å blande sæd fra donor og far.

EB: Det er jo et ganske morsomt utslag av at man har litt uviss medisinsk kunnskap, men også som en slags support til det paret som får behandling med sæddonasjon. For selv om man vitenskapelig sett kanskje var ganske sikker på at den sæden man blandet fra far med donors, ikke ville kunne føre til svangerskap og være infertil, så var det jo noe i den vissheten om at «vi har blandet, vi kan ikke vite». Og da kan man som par gå videre i livet og tenke at «det kan jo godt tenkes. Dette vet vi ikke. Det kan hende du er far». Man vil jo typisk velge en donor med fars trekk.

TP: Og det fantes en teori om at kvinnen kunne være årsak til at mannen var infertil.

EB: Ja, eller det fantes noen teorier om at det kunne være tilstander i kvinnens underliv som gjorde at sæden ikke kom frem, eller at sæden ble «drept». Da kunne det være fornuftig å ta en pause, kanskje en utenlandsreise noen måneder eller andre ting for å få litt friskere miljø.

(jingle)

LRB: Men så i 1984 skjer det noe. Det er en fødsel ved St. Olavs hospital i Trondheim. Veldig kort: Hva skjedde da?

EB: I 1984 blir Norges første prøverørsbarn, altså etter IVF, in vitro-fertilisering, født. Hun blir født i Trondheim som sagt, og det er da gått seks år siden verdens første prøverørsbarn ble født i England i 1978.

TP: Jeg så avisoverskriften fra avisreportasjen i VG og ble overrasket over at den var så positivt vinklet. Var det typisk for hvordan folk følte om dette?

EB: Hvis man ser i avisarkivene med sånn «5 på gaten: Hva synes du om prøverør?», så er folk ganske positive. Veldig mange har sympati med ufrivillig barnløse. Men det var nok mer karakteristisk at man var usikre på hva dette ville føre til. Det var mer typisk å skrive «Legene leker Gud», «Hvordan vil dette ende?» enn sånn utelukkende positivisme. Men det er klart i lokalavisene fra der denne familien var fra, var de over seg fordi dette var jo ikke historien om en vanlig fødsel. Dette var Norge på vei inn i fremtiden.

LRB: Ja, og Mona, som dette barnet heter, ble jo født takket være utvikling på teknologisiden. Kan du si litt om hva som førte til at denne fødselen ble mulig i 1984?

EB: For å gå seks år tilbake i tid, da viser prøverørsteknologien, IVF, seg å kunne føre til sunne, velskapte barn. I kjølvannet av dette begynner man å hormonstimulere kvinner så de produserer flere egg. Uten denne hormonstimuleringen, og det er viktig å få med seg, er IVF ganske lite effektiv. Men man har altså den hormonstimuleringen, man kan få kvinner til å produsere flere egg, i kombinasjon med prøverørsteknologi, og ikke minst noe senere den fryseteknologien som vi kjenner i dag.

TP: Denne fødselen er viktig historisk fordi den blir opptakten til et omfattende lovarbeid nå. Vi får lov om kunstig befruktning i 1987. Bare to år etter snakker statsminister Gro Harlem Brundtland i Stortinget og sier at vi trenger en mer samlet regulering av gen- og bioteknologi, planter, dyr og mennesker. Og så starter prosessen med å nedsette et eget etikkutvalg, og så ender dette i to lover: genteknologiloven i 1993, som regulerer planter og dyr, og bioteknologiloven i 1994.

LRB: Ja, og så er vi i nåtid. 26. mai ble en historisk dag, hvor politikerne stemte over en ny bioteknologilov med store endringer som gjør det mulig at flere kan få barn. Men kort tid etter at vedtaket i Stortinget ble gjort, kom det et innlegg på NRK Ytring. Tittelen «En stille sorg for menn». Inngangen er «I mange år var jeg en ufrivillig barnløs mann. Knapt noen spurte hvordan jeg hadde det», og det skriver Kristian Ophaug, som er familieterapeut og barnløs mann. Han sier i teksten at «gjennom 7 og 15 forsøk med assistert befruktning i Norge og Danmark gjorde jeg meg erfaringer om å være ufrivillig barnløs og mann i fertilitetsbehandling. Både min kone og jeg savnet emosjonell oppfølging i alle ledd av prosessen. Mange forsøk ble gjennomført uten at jeg blir stilt ett eneste spørsmål. Min kone fikk noen.»

Som historiker, Eira, hva tenker du om det Ophaug skriver nå i dag i 2020?

EB: Jeg tenker at Kristian Ophaug i hvert fall er et ganske tydelig bevis på hvor langt vi har kommet, og særlig med tanke på åpenhet rundt mannlig infertilitet når han både skriver i riksdekkende medier og under fullt navn. Så historisk sett er det omtrent uten sidestykke. Vi har sett noen lignende «innrømmelser» i mediene tidligere, men de har stort sett vært anonyme. Så når det gjelder å være åpen om mannlig infertilitet, har vi kommet langt på vei. Jeg tenker også det er verdt å få med seg det Ophaug skriver om at de har savnet emosjonell oppfølging, fordi det er en debatt jeg synes vi savner i Norge og for så vidt internasjonalt, og det er ikke bare hvem som skal ha adgang til assistert befruktning, men hva kvaliteten er på det medisinske behandlingstilbudet, både i privat praksis og ikke minst i offentlig praksis. Men det jeg tror er mest nærliggende, som vi kommer til å få en debatt om sånn rett rundt hjørnet, er det vi kaller dobbelt donasjon eller embryodonasjon. I Norge i dag kan du enten få sæd, eller du kan få egg. Men dersom begge parter er infertile, kan du ikke få begge deler. Så det tror jeg nok kommer på trappene ganske snart.

LRB: Så bioteknologiloven vil fortsette å skape debatt, og det vil vi fortsette å snakke om her i podden vår. Neste episode kommer onsdag 1. juli. Takk til Eira Bjørvik, takk til Truls Pedersen.

Mann: Teknisk tilrettelegging: LO media.