Mathilde – en av gutta!

Etter ungdomsskolen lå det i korta at Mathilde Grøndalen Lund skulle gå studieforberedende. Det var i hvert fall det foreldrene ville. Mathilde selv var langt fra skolelei og så for seg høyskole, men ville at veien dit skulle være annerledes. Faren begynte nemlig som snekker da han var 16, og tok videreutdanning til ingeniør i voksen alder, og Mathilde hadde lyst til å gjøre det samme, bare innen et annet fag. Hun søkte derfor TIP (nå teknologi- og industrifag) uten at foreldrene visste det, og kom inn.

Foreldrene la ikke skjul på skuffelsen da Mathilde fortalte hva hun hadde søkt, og mente at hun kasta bort evnene sine. Men en kveld de satt og diskuterte, spurte hun faren sin: «Hvis du skulle ansatt en ingeniør, ville du ansatt en som har tatt den teoretiske veien, eller en med arbeidserfaring og kjennskap til hvordan maskiner og deler fungerer i praksis?» Dette endra tankegangen hans.

I motsetning til mange av gutta i klassen hadde Mathilde aldri verken sveist eller skrudd på biler, og hun var nervøs for om hun kom til å klare det. Men man går jo på skolen for å lære, og da skoleåret var ferdig, lå hun ikke bak gutta lenger.

Som eneste jente i en klasse med 14 gutter, lærte Mathilde seg raskt at man må være litt hardhuda og tørre å si fra og sette grenser: «Fordelen med gutter er at kommunikasjonen er brutal, men enkel. Sier man tydelig nei, forstår de beskjeden, uten sure miner. Men én ting har jeg erfart ved å jobbe med bare menn: Det hjelper å ha enkel humor og selektiv hørsel. Knekker man denne koden, får lattermusklene virkelig kjørt seg.»

Da det var tid for å velge linje på VG2, gikk Mathilde for tunge kjøretøy. Hun ble utplassert på et verksted med tunge kjøretøy og fikk tilbud om læreplass der etter VG2, men veilederen hennes anbefalte henne å søke minst to plasser. På det tidspunktet hadde Mathilde begynt å interessere seg for et utdanningsløp i Forsvaret, og ved en tilfeldighet oppdaga hun en ledig lærlingplass på et av verkstedene til Forsvaret med søknadsfrist samme dag. Hun søkte umiddelbart og endte opp med å få tilbud om læreplass der også, som hun takka ja til.

Etter læretida fikk Mathilde fast stilling som lastebilmekaniker i Forsvaret, og hun trives veldig godt i jobben. På verkstedet er det vanlig å jobbe i team på to eller tre, og hun jobber fortsatt i det samme teamet som da hun var lærling.

Planen til Mathilde var alltid videre utdanning, så nå har hun begynt å ta opp fag for å få påbygg til generell studiekompetanse. Hun satser på å søke seg inn på maskiningeniørlinja om et par år.

Mathilde forteller også at holdningene til faren har endra seg veldig: «Han er stolt av valgene jeg har tatt, og det jeg har fått til. Kanskje spesielt fordi jeg holdt fast på valgene mine, selv med familiens motstand. Det krevde sitt, og det skjønner han. Det gjør jo ekstra godt å se den dårlige samvittigheten hans krype fram hver gang temaet kommer opp.»

I dag skryter Mathilde veldig av opplæringa og spesielt én lærer: «Han som hadde hovedansvaret for den teoretiske delen av pensum, er en av de smarteste personene jeg har møtt. Hans entusiasme for faget smitta over på meg. Det er mye takka være ham og teamet jeg jobbet med, at jeg kunne avslutte læretida med meget godt bestått på fagprøven. Det ga en enorm mestringsfølelse og viste at det er få ting man ikke klarer, hvis man bare er sta nok!»

Hun forteller også at man blir fort voksen når man går yrkesfag og blir lærling, fordi man må ut i jobb og tjene penger. Det forventes at man leverer og produserer noe. Det gir også muligheter som andre ikke har. For eksempel kjøpte Mathilde og kjæresten hus sammen da hun startet på andreåret som lærling, og hun tviler på at det hadde vært mulig med et annet utdanningsløp.

Mathilde angrer altså ikke på at hun valgte yrkesfag, og vil på det sterkeste oppfordre flere jenter til å søke:

Jeg har bare én ting til å si: Jenter, søk yrkesfag! Gutta trenger oss!