Sjette-generasjon flyterigg

De første halvt nedsenkbare riggene ble utviklet i USA på begynnelsen av 1960-tallet. Disse riggene passet kun på svært grunne havdyp og kunne ikke bore sideveis eller dypt.

Aker Drilling utviklet på slutten av 1960-tallet en egen variant som skulle passe til norske forhold. Det ble en annen-generasjons semi-sub.

Aker videreutviklet riggen sin til versjonene H-3.2 og H-4 i løpet av de neste tjue årene. Riggene fikk større kapasitet til last om bord og kunne bore fra havdyp opp til 1000 meter. Noen av fjerde-generasjonsriggene fikk installert Dynamisk Posisjoneringsutstyr (DP) som ble videreutviklet i femte- og sjette-generasjons rigg. Designet tok hensyn til tøffe værforhold og var spesielt tilpasset norsk olje- og gassindustri.

Aker H- serien er videreført helt opp til sjette-generasjonsriggene Aker Barents og Aker Spitsbergen som kom rundt 2009. Aker Barents har skiftet eier og heter nå Transocean Barents.

Sjette-generasjonsrigger har større

• lagringsplass

• dekksplass

• operasjonsvindu for havdyp

• løftekapasitet på kraner

• løftekapasitet i boretårn

H-6e er i tillegg tilpasset arktiske forhold. Avstand fra havoverflate til nederste dekk er 18,5 meter for å unngå skade fra "hundreårsbølgen" som er beregnet til 17,5 meter. H-6 er en stabil og godt isolert riggtype som kan operere på opptil 3000 meters havdyp og bore brønner som er opptil 10 000 meter lange. Dette krever at riggen har lagringsplass for både stigerør og opp mot 13 000 meter borerør. Riggen har også tankvolum til borevæsker tilsvarende denne lengden på brønner.

BOP og annet sikkerhetsutstyr er ratet til 15 000 psi. BOP plasseres på havbunnen på brønnhodet ved bore- og brønnoppdrag (våt BOP).

Vinterisering av riggen

En stor fordel med denne riggtypen er at den kan bore i arktiske strøk. Både i Barentshavet, rundt Grønland og flere steder i Russland utforskes forekomstene som ligger i formasjonene. I slike områder er det behov for å bruke kraftige og solide riggkonstruksjoner som er "vinteriserte", det vil si at riggen er utformet med utstyr og konstruksjoner som tåler store belastninger og lave temperaturer.
Alt hydraulisk utstyr har varmeelementer som varmer opp oljen i anlegget før man begynner å operere hydraulikken. Boretårnet er dekket med vindvegger, som skal hindre vind og nedising på boredekket under boreoperasjonen.

Kombinasjonen av vind og svært lav temperatur er skadelig for mennesker. Følgene kan være alvorlige forfrysningsskader på hud, fingre og føtter.

Flere boreselskaper bygger rigger etter kravene til sjette generasjon semi-sub, som for eksempel Saipem sin Scarabeo 8 som har lang erfaring i Barentshavet.

Offshore Magazine har laget en artikkel om Aker H-6-riggtypen og byggefasen: Advances in rig design.

Riggen er utstyrt med DP-system, med åtte baugpropeller (thrustere) som holder riggen i posisjon under boreoperasjonene.
På mindre havdyp kan man ankre opp riggen med riggens åtte 15-tonns-anker.

Energibehov

Det krever mye energi å holde posisjoneringssystemet i gang. Hver truster trekker 4500 kW for å levere opp til 800 kN slepekraft.
Det er åtte dieselgeneratorer om bord som bidrar med strøm og kraft til utstyr. Hver dieselgenerator yter 5300 kW. De forbruker mye drivstoff for å gi energi til trusterne og annet utstyr som trenger kraftforsyning. Ulempen er utslipp til atmosfæren.