Sammendrag – sansene

Sanseceller finnes både spredt i organismen og samlet i organer. De skaffer livsviktig informasjon både fra omgivelsene og det indre miljøet. Alle dyrearter trenger slik informasjon for å fungere effektivt og opprettholde homeostase.

Sansene registrerer fysiske og kjemiske signaler og omformer dem til nervesignaler. Når signalene når nervesystemet, blir de tolket slik at organismen oppfatter dem bevisst eller ubevisst.

Sansecellene er spesialiserte og aktiveres kun av de stimuliene de er beregnet for. Det er bestemte områder av hjernen som mottar informasjonen fra hver type sanseceller. Opplevelsen av sansepåvirkningene bestemmes altså i det området av hjernen som aktiveres av signalene.

Mennesket har fem sanser: syn, hørsel, lukt, smak og følesans. Evnen til å kjenne berøring, varme, kulde og smerte, hører til under sansen "føle".

I tillegg har vi mange flere reseptortyper som registrerer indre forhold. Disse reseptorene bidrar til livsviktig informasjon og kontroll av likevekt og vedlikehold av homeostase uten at vi registrerer dette bevisst.

Enkelte dyr har flere reseptortyper og sanser, som sansing av elektriske felt, sansing av magnetiske felt og ekkolokasjon og sonar.

De forskjellige sansecellene har svært ulik form og struktur, men de fungerer nokså likt. Energien de fanger opp, utløser en ionestrøm som endrer membranpotensialet og utløser en nerveimpuls.

I huden har vi mekanoreseptorer hvor de sensoriske aksonene har en type ionekanaler som åpner seg når overflatemembranen blir trykket inn. Da strømmer det positive ioner inn i aksonene. Dette utløser en nerveimpuls som formidles via ryggmargen til hjernen.

Øret er sanseorganet for hørsel og viktig for kommunikasjon, men det er også viktig for balanse og hvordan vi registrerer bevegelse.

Det ytre øret består av øremuslingen og øregangen samt trommehinna, som er overgangen til mellomøret.

Mellomøret er luftfylt og ligger mellom trommehinna og det ovale vinduet. Ørebeina hammeren, ambolten og stigbøylen forsterker og viderefører lydbølgene til det væskefylte indre øret. Øretrompeten, en kanal fra mellomøret til nesa, stabiliserer lufttrykket på begge sider av trommehinna.

Det indre øret består av sneglehuset hvor lydbølger registreres, og de tre buegangene som bidrar til at vi holder balansen. I sneglehuset sitter sansecellene (hårcellene) som registrerer vibrasjoner og bevegelser i væsken. Disse vibrasjonene blir oversatt til elektriske signaler som går via hørselsnerven til hjernen, hvor informasjonen tolkes som lyd.

Buegangene er tre væskefylte kanaler som står i ulike plan. De har sanseceller som sender elektriske signaler via balansenerven til hjernen, slik at vi oppfatter hvilken posisjon kroppen er i.

Øynene har reseptorer som kan fange opp det synlige spekteret av elektromagnetiske bølger og omforme dem til nervesignaler som tolkes som bilder i hjernen.

Øyebryn, øyevipper, øyelokk og tårer beskytter, renser, fukter og hindrer skader på øynene. Øyet er omgitt av tre hinner. Innerst er netthinnen som består av to typer sanseceller med fotoreseptorer: de lysfølsomme stavene som gir svart-hvitt-syn, og tappene som gir fargesyn.

Både hos virveldyr og virvelløse dyr finnes fascinerende sanser som er spesielt tilpasset deres levesett og miljø.

Føleorganer

Evnen til å registrere både berøring, smerte, kulde og varme regnes som følesansen. Følsomheten varierer mye i ulike områder av kroppsoverflaten der huden regnes som et føleorgan (snute, antenner, tentakler og fingertupper).

Fisk og vannlevende amfibier har et sidelinjeorgan med sansehår som registrerer bevegelser og lavfrekvente vibrasjoner i vannet.

Høreorganer

Mange insekter har enkle høreorganer som består av membraner med nerveceller på bakkroppen eller beina. Disse fungerer kun på bestemte frekvenser. Små sansehår på kroppen er følsomme for vibrasjoner og registrerer flere lyder enn de membranene fanger opp.

Ekkolokalisering og sonar: Tannhvaler og flaggermus er eksperter på å bruke lyd og ekko, både til å navigere og til å skaffe mat. Når en lydbølge treffer en gjenstand, kastes en del tilbake som et ekko. Dette ekkoet kan brukes til å tolke egenskaper ved gjenstanden.

Lukte- og smaksorganer

Mange dyr kan registrere langt mer luktinformasjon enn vi mennesker oppfatter. Luktstoffer inneholder informasjon om fortida, skjulte organismer, retning, sinnstilstand, kjønn og mye mer.

Det området i hjernen som registrerer og tolker luktinformasjon, er forholdsvis mye større hos for eksempel hunder enn hos mennesker. Hos insekter og mange pattedyr er luktstoffer viktige for signalisering, både når det gjelder revir og forplantning.

Synsorganer

Synsorganer i dyreriket varierer fra enkeltstående lysfølsomme celler til avanserte øyne med mange ulike spesialtilpasninger.

• Plasseringen av øynene har sammenheng med levesettet. En jeger har fokus rett fram, mens byttedyr må følge med i alle retninger og har øynene plassert på hver side av hodet.

• Mange nattaktive dyr med "lysende øyne" har et ekstra lag bak netthinnen som reflekterer lyset slik at det kan utnyttes en ekstra gang.

• Fasettøyne er sammensatt av mange, opptil flere tusen, deløyne og er spesielt egnet til å oppdage bevegelser.

Mange dyr bruker en kombinasjon av flere sanser for å finne fram over lange avstander. Levesettet, type forflytning og det landskapet arten beveger seg i, har betydning for hvilke sanser som er best utviklet.

Migrasjonsatferden er typisk for hver art, men varierer mellom ulike populasjoner av samme art. Unge individer kan følge de voksne som kan ruta, men det er ikke alltid tilfelle.