Fire former for risikohåndtering

Noen ganger får uønskede hendelser så store konsekvenser at vi ikke vil risikere at de oppstår. Det kan for eksempel være at nødvendige sikringstiltak er for kostbare. Om en liten entreprenør skal drive grave- eller sprengningsarbeid i sentrum av Oslo, kan et ledningsbrudd medføre et erstatningsansvar på flere millioner kroner. Kanskje vil det da være fornuftig å droppe hele jobben.

Den vanligste formen for risikodeling er gjennom forsikring. Om den samme entreprenøren kjøper en ansvarsforsikring, kan det hende at han velger å gjennomføre jobben. Forsikringsselskapet vil stille krav om at alle rutiner følges, at personalet som gjør jobben, er kvalifisert, og at det er gjort elektroniske grunnpeilinger som skal hindre at det ligger ukjente ledningsnett der gravemaskinen skal arbeide. Til tross for disse tiltakene er det en reell risiko for at en uønsket hendelse kan oppstå, men det økonomiske ansvaret ligger nå hos forsikringsselskapet.

Dette er den vanligste situasjonen for norske bedrifter. Vi vil veldig ofte måtte leve med risiko, men vi gjør vårt ytterste for å redusere den. Både på samfunns- og bedriftsnivå vurderer vi en rekke sikkerhetstiltak som skal redusere risikoen til et nivå vi kan godta.

Et eksempel på det er trafikksikkerhetsarbeidet. Både bilfabrikanter, veimyndigheter, politiet, bedrifter og enkeltpersoner iverksetter ulike tiltak for å gjøre det så trygt som mulig å bevege seg i trafikken. En rekke tiltak rettet mot blant annet bedre veier, fysiske skiller mellom myke og harde trafikanter, sikrere biler og mer bevisste bilførere har ført til en betydelig reduksjon i antall skadde og drepte i trafikken, samtidig som antall trafikanter har økt.

Det er få eksempler på at norske bedrifter eller enkeltpersoner aksepterer risiko uten å sette inn tiltak for å redusere den.

Et eksempel kan være enkelte typer ekstremsport der det vil gå en grense mellom sikringstiltak og den risikoen mange utøvere faktisk søker.

Et mer alvorlig eksempel er gjenvinning av gamle skip. I land som Indonesia og Filippinene er det store selskap som tar imot utrangerte skip. Skipene kjører i maksimal fart opp på land, og mannskap med skjærebrennere og annet utstyr skjærer ned og demonterer utstyr fra skipene. De ansatte har ofte minimalt med sikringsutstyr, miljøfarlige stoffer går rett i grunnen og i havet, og mange utsettes for ulykker. Når rederier fra rike land velger å gjenvinne skipene sine i fattige land uten våre krav til helse, miljø og sikkerhet, kan vi kanskje si at disse aksepterer risiko framfor å sette inn tiltak.