Norsk dialektmangfold i fare?
I videoen under viser Rune Nilson hvilket dialektmangfold vi har i Norge – at nasjonalspråket norsk finnes i mange ulike varianter. Men hvordan skal vi egentlig definere ordet "dialekt"?
Mange vil nok si at en dialekt er "ulike måter å prate på bestemt av hvor du kommer fra i Norge". Dette er ganske riktig. Det er sånn vi gjerne bruker begrepet i dagligtalen. Og det er også det som er den tradisjonelle definisjonen av dialekt.
De siste åra har språkvitenskapen utvidet definisjonen. Dialekt er ikke bare forskjeller i talemålet på grunn av geografi, men også etnisk bakgrunn og sosiale forskjeller. Det er disse forskjellene som skaper den språkvariasjonen som vi kaller dialekter. (Røyneland, 2003:22).
Det er altså ulike måter å definere ordet "dialekt" på, men folk flest vil nok først og fremst forbinde det med forskjeller i talemålet på grunn av geografi.
En vanlig misforståelse er å tro at Norge er et dialektparadis fordi det er så mange dialekter hos oss i forhold til andre land. Det er ikke det som gjør oss til et dialektparadis, for også andre land har store forskjeller i talemål. Det som gjør oss spesielle, er den statusen dialekter har.
Rikstalemål
I Norge bruker vi dialekt i flere sammenhenger enn i noe annet land i Europa. I andre land er det stort sett ikke greit å bruke dialekten sin på TV, på talerstolen eller i andre offisielle sammenhenger. I stedet er normen å bruke et rikstalemål eller standardtalemål. Litt sleivete kan vi si at det er det samme som å snakke "pent". Det er et talemål uten spesielle dialekttrekk, og det ligger ofte tett opp til landets skriftspråk. Om vi hadde hatt denne normen i Norge, så burde altså alle som snakker i offisielle sammenhenger lagt språket sitt tett opp til enten nynorsk eller bokmål.
Dialektstatusen varierer
Dialektene har ikke alltid hatt samme status som i dag. På 50- og 60-tallet var "nordlendinger ikke ønsket" i en del hybelannonser i Oslo-avisene. Og det var nok mange som kvittet seg med dialekten sin da de flytta til byen for å studere eller å finne jobb. Målet var å passe inn i det gode selskap. Men på 70-tallet fikk dialektene økt status. Og i dag er det ingen ting i veien for å snakke dialekter i offisielle sammenhenger i Norge.
Vi finner to varianter av norsk som skriftspråk: nynorsk og bokmål. Du kan selv velge hvilket av skriftspråkene du vil bruke. Utviklinga av disse to skriftspråkene henger nøye sammen med dialektenes status i Norge. Særlig viktig er det å legge merke til at det alltid har vært et mål i norsk språkpolitikk at skrift og tale skal ligge nærme hverandre. Dermed har mange endringer i skriftspråket skjedd fordi målet var å få det til å ligne mest mulig på talemålet.
Hvorfor har vi to skriftspråk?
Mye av årsaken til at vi har to skriftspråk kan spores tilbake til dialektmangfoldet og dialektenes status. Da Norge ikke lenger var i union med Danmark etter 1814, mente mange at vi måtte kvitte oss med den danske arven: dansk som skriftspråk. Og det gjorde vi, men på en måte som er ganske unik: Vi endte opp med to skriftspråk.
Om du skriver bokmål, så skriver du egentlig dansk som er gradvis fornorsket. Nynorsk er et resultat av den sterke statusen dialektene har hatt i Norge: Ivar Aasen laget et helt nytt skriftspråk basert på norske dialekter.
Vi kan altså si at den posisjonen dialekter og bygdekulturen har hatt i Norge, er én av årsakene til at vi i dag kan velge mellom to skriftspråk.
Valgfrie former
Du kan altså velge mellom to skriftspråk, men det stopper ikke der. Både bokmål og nynorsk har også veldig mange valgfrie former. Du kan velge om du vil skrive "boka" eller "boken" i bokmål. Og på nynorsk kan du velge om du vil skrive "me" eller "vi". Målet er at du skal kunne skrive på en måte som ligger nær talemålet ditt.
Tenk over:
Bruker du de formene som ligger nærmest slik du snakker når du skriver? Hvorfor/hvorfor ikke?
Hender det at du skriver på dialekten din?
Vi har altså slått fast at Norge er et dialektparadis, og at dialektene har høy status i landet vårt. Men hva skjer egentlig med talemålet i Norge i dag?
De fleste nordmenn er stolte av at vi har så mange dialekter, men likevel ser vi at dialektene er truet. Flere steder i Norge er det bare den eldre generasjonen som holder på dialekten sin. På Østlandet snakker snart alle barn "Oslo-mål". Det samme skjer mange andre steder i Norge: Særpregene ved dialektene på mindre steder forsvinner. De unge velger å snakke på samme vis som i en større by i regionen. Dette kaller vi for regionalisering.
Det tar for eksempel to og en halv time å kjøre mellom Kongsberg og Kongsvinger, men de fleste ungdommer snakker ganske likt i de to byene. De snakker "Oslo-mål". Slik var det ikke før.
Stolt dialektbruker?
Studier viser at de ungdommene som holder best på dialekten, er de som ikke søker ut av bygda. De er gjerne stolte av bygda si og ønsker å bli værende. Ungdom som ikke snakker bygdas opprinnelige talemål, søker gjerne ut. De skal utdanne seg og flytte til byene.
I tillegg er det slik at om du er stolt av hjemstedet ditt, så er det større sjanse for at du holder på dialekten. Dette har blant annet Unn Røyneland forska på, og hun fant ut at Tynset og Røros, to kommuner i fjellregionen i Østerdalen, hadde ulik dialektutvikling. Bakgrunnen for dialektforskjellene var at ungdom fra Røros var mer stolt av hjemstedet sitt enn tynsetingene. Ei jente på 17 år fra Røros sier det slik:
På Tynset har de en dialekt som er akkurat lik Oslodialekta. Alle på Tynset snakker Oslo-ing og det litt mer finere språket. De har ikke tatt vare på dialekta si. Rørosdialekta har også kommet etter tynsetdialekta mer og mer. Snart faller dialekten helt bort. Ettersom befolkningen blir større og større, vil fler og fler som blir oppvokst i disse kommunene, kutte helt ut dialekta si. Så om noen få år vil vi ha mista dialektene.» (Røyneland U, 2005).
Så selv om Norge visstnok er et dialektparadis, så viser det seg at ungdommer på Østlandet er i ferd med å få en fellesdialekt som ligner et rikstalemål. Er ikke det et paradoks?
Dialekthierarki fører til regionalisering
Det kan nok høres idyllisk ut at Norge er et paradis for dialektene, men samtidig mener mange at det eksisterer et dialekthierarki i Norge. Det vil si at noen dialekter har høyere status enn andre. Det er ikke alltid så lett å forklare hva som gjør at noen dialekter har lav status, men mange vil nok peke på at dialekten er "stygg" eller høres "harry" ut når den er brei og ligger et godt stykke unna dialektene i de store byene. Kanskje er det den gamle forestillingen om at byfolk er smartere og har høyere utdanning enn bygdefolk som gjør seg gjeldende?
Et konkret eksempel på regionalisering er at mange fra Østfold kvitter seg med dialekten sin. Ifølge språkforsker Arne Torp er årsaken at de ikke er stolte av måten de prater på:
Det er et følsomt tema å si at noen dialekter er gjevere enn andre. Østfold-dialekten er dessverre noe av det verste, og det er selvfølgelig språklig ubegrunnet. Derfor er det mange fra Østfold som legger om. (Veka, 2013).
Det er altså tegn som tyder på trøbbel i paradiset. For ingen skal vel behøve å skamme seg over dialekten sin?
Språkkontakt som årsak til dialektutvanning
I dag møter talemålet vårt andre språkvarianter i mye større grad enn før. Om du bor i ei lita bygd på Vestlandet, kan du ta bussen til Bergen for å gå på kafe og handle klær når du vil det. Tidligere var det ikke like enkelt. Det krevde både tid og planlegging for å reise på slike turer. Dermed møtte ikke bygdemålet bymålet i den grad som det gjør nå. I tillegg flytter veldig mange fra bygd til by for å studere og jobbe. I byene møtes alle dialektene, og mange velger å dempe den opprinnelige dialekten sin – kanskje fordi mennesket er et flokkdyr og ønsker å ligne på resten av flokken?
Nå er det heller ikke slik at ungdom bare møter ungdom fram hjemstedet sitt lenger. De kan like gjerne gå hjem fra skolen og prate med ungdom fra hele landet, eller verden, for den saks skyld, på internett. Her oppstår det også språkmøter som kan være en årsak til at mange velger å unngå å bruke de mest særprega delene av dialekten sin.
En annen trend er at danna dagligtale, eller det som mer folkelig heter "å snakke pent", er på vei til å forsvinne. Tidligere var det store forskjeller mellom hvordan de rike og de fattige snakket i de største norske byene. Nå er de "penere" formene av norsk talemål i ferd med å forsvinne. I både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger snakker mennesker fra ulike bydeler likere enn tidligere.
Dette henger trolig sammen med en generell sosial utjevning i samfunnet. Det er nok ikke slik at det blir mindre forskjeller på fattig og rik i Norge i dag, men mennesker med ulik bakgrunn møtes både i klasserommet, på byen og i andre sammenhenger. Og i medier møter vi alle mulige dialekter. Det er rett og slett ikke "kult" å snakke pent lenger. Det sies at vi i Norge er veldig opptatt av likhet, og med pent talemål blir du kanskje sett på som litt snobbete?
Diskuter i par:
Hva er det å snakke "snobbete"?
Det er ikke noe nytt at norske ungdommer bruker engelske ord i slang. Kanskje bestefaren din sa både "kul" og "streit" på 50-tallet. Men i dag er ikke engelsk bare på vei inn i enkeltord, men også i setningsoppbygginga. "Ta vare" , sier mange til hverandre. Andre "spotter" feil og "står opp for seg selv". Og det er slett ikke sjelden lærere opplever at elever med norsk som morsmål spør "hva er det norske ordet for...?". For de husker bare det engelske ordet.
Denne språkkontakten kommer nok til å føre til at norsk forandrer seg noe i framtida, for kontakten med engelsk er mer massiv og grunnleggende enn noen gang. Når unge "gamer", "chiller" på Netflix eller følger sine favoritt-"YouTubere", foregår kommunikasjonen ofte på engelsk. Dessuten foretrekker mange å lese bøker på engelsk i stedet for på norsk.
Framtida er vanskelig å spå. Men kan det være at dialektparadiset forsvinner og blir erstatta av en befolkning som snakker like godt norsk som engelsk?
Reflekter over beskrivelsen av det norske språkmangfoldet i denne artikkelen: Hva tror dere kommer til å skje med dialektene i framtida? Og tror dere vi snakker like godt engelsk som norsk om 100 år?