Komposisjon

Episke tekster kan åpne på ulike måter:

• Eventyr kjennetegnes ved at de åpner med faste formularer av typen "Det var en gang ...".
• Islendingesagaene starter ofte med en redegjørelse for slektsforhold og annen bakgrunnsinformasjon før handlinga settes i gang.
• Mange fortellinger åpner med ei skildring av for eksempel et landskap, et interiør eller av en eller flere personer.
• I noveller kommer vi ofte rett inn i handlinga. Ei slik åpning kalles in medias res. Her er det ofte sparsomt med bakgrunnsinformasjon. Bare det som er relevant for handlinga blir nevnt, og disse opplysningene kommer gjerne fram litt etter litt.

Handlinga kan være framstilt kronologisk, det vil si i den rekkefølgen noe faktisk foregår. I eventyr og andre muntlige fortellinger presenteres handlinga alltid i kronologisk rekkefølge (tidsrekkefølge). Også i islendingesagaene er kronologisk rekkefølge det normale.

I romaner og noveller derimot er det vanlig at kronologien brytes med tilbakeblikk (retrospeksjon). Hendelsene fra fortida som løftes fram, kaster lys over personer og konflikter. Retrospeksjon er et viktig spenningsskapende element, fortida kan for eksempel rulles opp litt etter litt etter hvert som handlinga beveger seg framover på nåtidsplanet. Denne teknikken vet ikke minst kriminalforfattere å utnytte.

Av og til kan vi som lesere få hint i teksten om hva som kommer til å skje på et seinere tidspunkt. Slike hint kalles frampek, og de er blant annet vanlige i sagalitteraturen. Der får personer ofte varsler i drømme om gode eller onde hendelser de har i vente.

Et vanlig virkemiddel i litteraturen er gjentakelse. Det er ikke bare enkeltord og setninger som kan bli gjentatt i en tekst. Også handlinger og motiver blir ofte gjentatt i forskjellige varianter, og vi kan finne personer som har like egenskaper, eller som handler likt.

I eventyr er det for eksempel vanlig med parallelle scener og parallelle personer. Gjentakelser og paralleller kan forsterke et budskap, eller de kan få fram kontraster mellom personene. Per og Pål prøver seg på de samme oppgavene som Askeladden, men i motsetning til den yngste broren mislykkes de.

Mange tekster er komponert slik at fortellinga beveger seg fram og tilbake mellom parallelle handlinger. Forfatteren bruker da en slags kryssklippingsteknikk som minner om den vi finner i film. Et slikt komposisjonsmønster kan blant annet brukes til å bygge opp spenning i en tekst.

Et eksempel på dette er novella ”Att döda ett barn” av Stig Dagerman. Her følger vi både et ungt par på biltur og en familie som steller til søndagsfrokost. Allerede i innledninga gjør fortelleren det klart at barnet i familien kommer til å bli påkjørt og drept. De to handlingene møtes idet bilen med det unge paret kjører på barnet, som har blitt sendt over til naboen for å låne noen sukkerbiter.

Når den tragiske utgangen av historien er gitt på forhånd, slites leseren mellom ønsket om å vite hvordan dette kunne skje, og frykten for å få bekrefta at barnet virkelig dør. Den stadige kryssklippinga øker spenninga, for forfatteren utsetter på denne måten i det lengste å fortelle oss slutten på historien.

Rammefortelling

I en tekst med to eller flere handlinger kan ei av handlingene danne ramma om den eller de andre slik at vi får ei såkalt rammefortelling. Rammefortellinger kan ofte åpne med en presentasjon av en forteller, som så begynner å fortelle den "egentlige" historien.

I eventyrsamlinga Tusen og én natt handler rammefortellinga for eksempel om den kloke og vakre Sjeherasad som berger livet fordi hun er en enestående dyktig eventyrforteller. Det er eventyra Sjeherasad forteller som utgjør de egentlige fortellingene i verket, men også rammefortellinga om henne er spennende nok i seg selv.

Spenning er et relativt vidt begrep som ikke bare har med ytre dramatikk å gjøre. Spenning kan også bety intensitet eller tilspissing av indre konflikter. Men forfatteren må uansett ha en plan for å skape spenning i teksten sin. Mange episke tekster er komponert slik at de i grove trekk følger denne spenningskurven:

• Teksten starter med en eksposisjon eller ei åpning der sentrale personer blir presentert.
• Ganske raskt får leseren vite hva som er konflikten i teksten, og vi er over i hoveddelen der det skjer ei konfliktopptrapping eller tilspissing.
• Spenninga stiger fram mot et høydepunkt (klimaks) og blir utløst.
• Siste del av spenningskurven kalles avtoning eller løsning. Her roer handlinga seg før teksten avsluttes.

Spenningstopper

Ei fortelling kan ha én eller flere spenningstopper. Noveller har vanligvis bare én spenningstopp, og den er identisk med høydepunktet (klimakset). I noveller slutter handlinga dessuten ofte på toppen av spenningskurven, uten avtoning. Romaner har gjerne flere spenningstopper.

Vendepunkter

Ei fortelling inneholder vanligvis ett eller flere vendepunkter. Vendepunkter er hendelser som sørger for at handlinga tar ei ny, ofte uventa retning, og som tvinger karakterene til å handle. Vendepunkter kan være sammenfallende med spenningstopper, men de behøver ikke være det. Også tilsynelatende små, udramatiske hendelser kan ha avgjørende betydning for hvordan handlinga utvikler seg.

I noveller er vendepunkt og høydepunkt ofte sammenfallende. En roman derimot inneholder ofte flere konflikter, vendepunkter og spenningstopper. Dessuten er det vanlig å snakke om høydepunkter og vendepunkter i handlinga også i tekster som ikke følger den klassiske spenningskurven.

Det er ikke bare skriftlige og muntlige fortellinger som følger spenningskurven du nettopp har lest om. Også filmfortellinger har svært ofte denne typen spenningsoppbygning, og det samme gjelder for ei rekke dramaer. Du kan lese mer om dramaturgi i spillefilmer i fagartikkelen om Hollywood-modellen.