Referat, scene og skildring

Dersom et handlingsforløp blir sammenfatta og gjenfortalt, sier vi at framstillinga er refererende. Forfatteren kan også skildre viktige hendelser i større detalj og gjengi replikker og dialoger direkte. Det siste kalles scenisk framstilling fordi det minner om måten handlinga utspiller seg på i et drama. Scenisk framstilling er med på å levendegjøre handlinga for leseren.

Økt spenning

Bruk av scenisk framstilling er også et virkemiddel for å øke spenninga og for å sette søkelyset på avgjørende situasjoner. I eventyret om Rødhette og ulven for eksempel er framstillinga scenisk tre ganger: når ulven lurer Rødhette til å ta en omvei gjennom skogen, når ulven kommer til bestemorhuset og sluker bestemora, og når Rødhette selv kommer til bestemorhuset blir lurt og spist av ulven.

De fleste fortellingene inneholder korte eller lengre skildringer av steder, omgivelser og personer. Blandinga av referat, scene og skildring i episke tekster er med på å skape variasjon og gi liv til framstillinga. Hvor mye skildring vi finner i ei fortelling, er ellers avhengig av sjangeren og av skrivestilen til forfatteren.