Flyktninger

Ved inngangen til 2019 var det 70,8 millioner mennesker på flukt. Av disse flyktet 29,4 millioner over en landegrense. 41,3 millioner er på flukt i sitt eget land.

Mennesker som har flyktet på grunn av naturkatastrofer er ikke medregnet i tallene som er nevnt. Disse kommer altså i tillegg. Det er beregnet at 17,2 millioner ble fordrevet av naturkatastrofer i 2018.

Flyktninger

FNs flyktningekonvensjon definerer hva en flyktning er. Der står det at du er flyktning hvis:

1. du er utenfor ditt eget hjemland
2. du ikke kan eller tør få beskyttelse i, eller returnere til, ditt eget hjemland
3. dette er fordi du frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en sosial gruppe, eller politiske meninger i ditt eget hjemland

Det betyr at det er kun personer som har forlatt hjemlandet sitt som regnes som flyktninger i internasjonal rett.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) betrakter personer som flyktninger når deres hjemland ikke kan eller vil gi dem beskyttelse, og de risikerer å bli utsatt for forfølgelse i strid med menneskerettighetene.

UNHCR mener det er spørsmålet om hvorvidt en person trenger internasjonal beskyttelse som er viktigst – ikke hvem som står bak forfølgelsen. Hvorvidt det er din egen regjering, en militsgruppe eller et familiemedlem som står bak forfølgelsen, spiller ikke noen rolle for om du skal anses som en flyktning etter internasjonal rett.

Personer som flykter fra hjemlandet sitt må søke om asyl eller beskyttelse i et annet land. I folkerettslig forstand regnes du som flyktning hvis du oppfyller kriteriene i flyktningkonvensjonen – uavhengig av om du har fått opphold i landet du har flyktet til. De fleste stater kaller deg imidlertid asylsøker fram til asylsøknaden er behandlet. Hvis søknaden blir innvilget, kalles du en flyktning av statene.

Internt fordrevet person

Reglene og rettighetene i FNs flyktningkonvensjon gjelder altså kun for dem som har flyktet til et annet land. Men flesteparten av menneskene som er på flukt i dag, er på flukt i sitt eget hjemland. Disse kalles internt fordrevne personer (IDP).

Internt fordrevne er personer eller grupper som har blitt tvunget til å forlate hjemstedet sitt på grunn av konflikt, vold, brudd på menneskerettighetene eller naturkatastrofer. Internt fordrevne blir ikke regnet som flyktninger fordi de ikke har krysset en landegrense, men er på flukt i sitt eget land. Dette står i FNs retningslinjer for internt fordrevne (1998).

Internt fordrevne faller ofte mellom to stoler. Deres egne myndigheter kan eller vil ikke gi dem god nok beskyttelse, og de har ikke krav på internasjonal beskyttelse gjennom flyktningkonvensjonen. Dette betyr ikke at internt fordrevne ikke har rettigheter. Internt fordrevne har de samme menneskerettighetene som alle andre. I tillegg fastsetter FNs retningslinjer for internt fordrevne ikke bare de internt fordrevnes rettigheter, men også myndigheter og opprørsstyrkers plikter i alle fluktens faser. Retningslinjene er ikke juridisk bindende, men er basert på internasjonale menneskerettigheter og humanitære prinsipper.

Det er en menneskerett å søke om beskyttelse i et annet land.

FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt i 1951 og er den viktigste beskyttelsen for verdens flyktninger. I konvensjonen står det hvem som kan anses som å være flyktninger, om beskyttelse mot retur, og hvilke rettigheter flyktninger har.

Flyktninger har rett til å ikke bli sendt tilbake til et land der de frykter tortur eller forfølgelse. Dette prinsippet kalles "non-refoulement", og er det viktigste prinsippet i internasjonal flyktningrett.