Blikk og teknikk i fotohistorien

Utvikling av kamerateknologi har opp gjennom årene gitt oss muligheter for å fryse tiden, og bilder har gitt oss innsikt vi ikke hadde fått uten dem.

Hvordan ser det ut på slagmarkene? Hvordan ser det ut inni magen til en gravid kvinne? Hva skjer med et eple det blir skutt en kule gjennom? Hvordan ser månen ut fra verdensrommet? Mennesker utforsker, lurer og utvikler nye teknologier og prøver dem ut.

Teknologien setter premisser. Den gir muligheter, men har også sine begrensninger når det gjelder hva det er mulig å ta bilder av. Blikket blir øvet, glir i ett med en felles forståelse for bilder i en kultur, enten det er som fotograf eller som betrakter.

Hvordan har egentlig endringene i den fototekniske historien gjort det mulig for oss mennesker å stadig få ny erkjennelse om oss selv?

Med blikk mener vi "å se eller blir sett på en bestemt måte". Bruker vi blikket, er det med all den tillærte, samlede erfaring vi har. Det trenger ikke bety at vi alltid er bevisste og for eksempel tenker: “Nå lager jeg en komposisjon, med masse trekanter, som likner på et maleri av Leonardo da Vinci”.

Vi kan bruke blikket for å se etter muligheter for bilder i omgivelsene rundt oss. Med blikket kan vi også granske et bilde og vurdere hvordan det kommuniserer og hvilken estetikk det har.

I fotoblikket blir blikket samlet i en linse og et apparat. Først skjer det for fotografen, så for alle som ser bildet.

En god fotograf er flink med valører, komposisjoner, lys og skygge. Å fotografere betyr jo "å tegne med lys". En god fotograf er dessuten flink til å bruke blikket sitt til å fange eller skape situasjoner og til å formidle det videre.

Vi tar med oss våre verdier og syn på verden inn i bildene uten å tenke over det. Det finnes ikke uskyldige øyne.