Tynning av skog

Vi tynner for første gang når bestandet har kommet i hogstklasse III. Da har trærne blitt så store at det er lønnsømt å bruke dem til massevirke (slip), ved eller biovirke. Bestandet har lukket seg, og naturlig oppkvisting har begynt.

«Det er den grønne kronen som produserer», heter det. Det er her fotosyntesen skjer. Blir den grønne kronen for liten, går tilveksten ned.

I teorien heter det at den grønne kronelengden for furu må være halve trehøyden for at den skal vokse optimalt. For gran er tallet to tredeler. Svært ofte har oppkvistingen kommet lenger. Slik er det også her. Men det er en flott bestand!

Treslaget har mye å si. Furu er et lyskrevende treslag, mens gran tåler skygge. Blir det for lite lys, dør baret på di nederste greinene, og den grønne kronen blir mindre. For best resultat er det derfor nødvendig med flere tynninger i furuskog enn i granskog.

I noen deler av landet er det fin bestand av edelløvskog av for eksempel eik og ask. Slike treslag krever helt spesiell skjøtsel for at trærne skal bli verdifulle.

"Fri tynning" er den vanligste tynningsmåten i Norge. Det vil si at vi tynner slik at de beste trærne er jevnest muglig fordelt. Det betyr at trær med dårlig kvalitet skal ut – enten de er store eller små. Det meste av tynningen i Norge er mekanisert.

Gran bør egentleg bare tynnest om vinteren. Marka i en granbestand har ofte dårlig bæreevne, slik at det fort blir dype kjørespor. Skader på røtter, ferske stubber og sår på stammer er inngangsporter for råtesopper.

Ved tynning av granskog på barmark kan vi redusere faren for råte ved å behandle stubben under hogsten. Det er hogstmaskinen som sprøyter stubben samtidig som treet blir felt. Stoffet som blir sprøytet på er ikke gift, men en oppløsning som inneholder sporer av en ufarlig sopp. Disse sporene hindrer at farlige råtesopper får fotfeste.

Tynnet bestander blir mer ustabile når det er vind og snø enn de var før tynningen. Derfor er det en regel som sier at vi ikke bør tynne når trærne har blitt 18 meter høye. Men her er det viktig å kjenne lokalklimaet. Ligger bestanden godt til, er det ingen fare å tynne – selv ikke når trærne er enda høyere. Generelt er stabiliteten bedre etter få år, fordi røttene på hvert tre får større rom å vokse i.

Ved tynningsdrift må vi ta hensyn til kulturminne. Trær som vokser ved kulturminne, kan med fordel hoggest, fordi vindfall kan ødelegge kulturminnet. Det har blitt vanlig å lage slike høye stubber for å markere plassen. Det skal ikke være hogstavfall i gropa, og du må ikke kjøre nærere enn fem meter.

Dette er en typisk østnorsk produksjonsbestand av furu. Den er tynnet tre ganger og er nå ca. 70 år. Tynning i hogstklasse IV gir som regel god netto til skogeieren, fordi sortimentet blir bedre betalt enn massevirke (slip).

For å finne ut om en bestand bør tynnes, kan vi måle hvor mange trær det er, og hvor høye de er. Det finst tabeller som viser hvor mange trær det bør være i en bestand per dekar. Treslag, bonitet og driftstekniske hensyn er også med på å avgjøre om en bestand bør tynnes.