Fôr og fôring: drøvtyggere

De fire magene til kua kaller vi altså vom, nettmage, bladmage og løypemage. Vomma, nettmagen og bladmagen kaller vi som samlebetegnelse formagene. Disse fungerer som et gjæringskammer der det lever millioner av ulike mikroorganismer som hjelper dyret med å bryte ned fôret. Drøvtyggerne og mikroorganismene i formagene lever i et gjensidig avhengighetsforhold som vi kaller symbiose. Denne egenskapen ved drøvtyggerne gjør at de kan utnytte gras og andre vekster som vi mennesker og andre enmaga dyr ikke kan utnytte.

Når drøvtyggerne får mulighet til å fungere normalt og utøve sin naturlige atferd, samler de opp fôr i formagene mens de beiter, uten å tygge det mer enn at det blir lite nok til å svelges. Fôret havner først i vomma når det har passert spiserøret. Når dyra står eller ligger i ro, gulpes fôret opp igjen fra vomma og tygges på nytt for å hjelpe til med nedbrytingsprosessen. Det er dette som kalles "å tygge drøv", og det er grunnen til at vi kaller disse dyra drøvtyggere. Hver bit med fôr kan passere ned og opp igjen gjennom spiserøret flere ganger.

Når fôret er tilstrekkelig tygd og brutt ned, renner det videre inn i nettmagen, som er en slags utposing på vomveggen. Her sorteres fôret videre, og det som er nedbrutt nok, fortsetter til bladmagen. Der absorberes det meste av væsken i fôret.

Når fôret har passert formagene, kommer det til den siste magen, som vi kaller løypemagen. Dette er den egentlige magesekken, og den fungerer ganske likt som magesekken vår. Herfra fungerer fordøyelsen i prinsippet ganske likt som hos enmaga dyr.

For å kunne fôre dyra riktig, er det viktig å ha kunnskap om hvordan fordøyelsen deres fungerer. Drøvtyggere er avhengig av nok grovfôr med tilstrekkelig struktur og fiber for at fordøyelsen skal fungere ordentlig, og de kan bli syke hvis de fôres med for mye lett nedbrytbart fôr, som for eksempel kraftfôr.

Når drøvtyggerne blir født, er formagene lite utviklet. Den første levetida livnærer de seg på mjølk, og vomma utvikler seg gradvis etter hvert som de spiser mer og mer grovfôr. Før vomma og de andre formagene er ordentlig utviklet, går mjølka den unge drøvtyggeren drikker, direkte ned i løypemagen via en kanal som kobler sammen spiserøret og løypemagen. Denne kanalen kaller vi bollerenna.

For at bollerenna skal fungere optimalt, er det viktig å legge til rette for riktig fôring av de unge drøvtyggerne. De må få temperert mjølk og ha riktig sugestilling. Hos dyr som dier hos mor, løser dette seg selv, men hos for eksempel kalver i mjølkeproduksjon som blir fôret med mjølk, må vi sørge for riktig temperatur på mjølka og legge til rette for at de spiser på riktig måte, gjerne fra smokk plassert i naturlig høyde.

Fordelen med drøvtyggere er at de kan ha gras som hovedfôr. I et land som Norge er det en stor fordel. Vi har veldig lite areal i Norge som er egnet som matjord, og mye av matjorda er bare egnet til å dyrke gras. Dette har med klima, terreng og jordsmonn å gjøre. Men noe vi har mye av, er arealer egnet til utmarksbeite. Ved å holde drøvtyggere kan vi utnytte disse ressursene til å produsere menneskemat, siden drøvtyggerne henter store deler av maten sin fra utmark og beiteareal som ikke egner seg til annen landbruksproduksjon.

Det er lange tradisjoner for beiting i utmark i Norge, og det har vært med å forme landskapet vårt. Mange ville arter er sterkt knyttet til beitelandskapet, og det er viktig at vi opprettholder beitebruken i utmark, både for å hindre at dette landskapet gror igjen, og for å utnytte alle ressursene vi har, til å produsere mat.