Merking av rein

Merking av rein med snitt i øret er en tradisjon som har ulike praktiske funksjoner. Merkene har et hovedsnitt og et tilleggssnitt innenfor hovedsnittet. Merket viser hvem som eier reinen, og dette eierforholdet følger reinen gjennom hele livet.

Alle som har ferdigheter og kunnskaper i å lese øremerker, vet hvem som eier reinen når de leser merket. Reinmerker gir dermed informasjon som kan identifisere reinen – både når den er ute i terrenget og når den er blandet inn i flokken til andre reineiere. Merker gjør det enklere for reineierne å ha oversikt og kontroll over dyra sine.

Alle merker er avledet fra familiemerkets hovedutforming, som er merkenes hovedsnitt. Det sier noe om hvilken familiegruppe eller siida et merke tilhører. Reinmerker er snittkombinasjoner i begge ørene på reinen. For hvert snitt finnes et eget ord som beskriver typen snitt og hvor på øret snittet er.
I Norge kan du finne øremerker i et merkeregister (reinmerker.no).
Innenfor det samiske reinbeiteområdet i Norge skal reinen øremerkes med eierens registrerte merke. Rein som er umerket, kalles geažotbeallji.

Noen reindriftssamer er spesielt flinke til å finne ut hvem reinen tilhører ved å analysere øremerket. De som har spesielle ferdigheter når det gjelder å granske og gjenkjenne reinmerker, kalles mearkadovdit (merkekjennere).

Du kan lese mer om øremerker på nettsiden til Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

Reindriftssamene merker kalvene sine om våren og om høsten. Når kalvene skal merkes, må alle, både barn og voksne, bidra. Det er vanlig å samle reinflokken når kalvene skal merkes. Da settes deler av flokken i inngjerding helt til man har sjekket alle dyra.

Det er flere måter å få tak i kalvene som skal merkes på. Reineierne samler deler av flokken inn i girdnuen, fanger kalvene og setter nummer på dem. Så slippes kalvene ut i den store innhegninga. Der går det ikke lang tid før kalven har funnet mora. Når mora er funnet, noterer man nummeret på kalven og hvem som eier mora. Så settes flokken igjen i girdnu, kalven blir fanget på nytt, og denne gangen får den eierens merke.

En annen måte å fange kalven på er å bruke ei løkke som er festet til en lang stang (njozon). Denne metoden kan man bruke for å fange kalver som er ca. én måned gamle.

Den eldste metoden er å bruke lasso. Lasso brukes når kalven er to–fire måneder gammel. I dag er det ikke mange siidaer som bruker lasso til å fange kalven. Reineieren går i inngjerdinga og observerer hvilken kalv som følger hvilken simle. Når eieren ser at kalven følger ei simle, kaster han lassoen for å fange den. Deretter blir kalven merket.