Gjeting av rein

På vinterbeitene gjetes flokkene for at de ikke skal blande seg med andre flokker. Vintergjetinga består altså av kantgjeting, samling for å flytte flokken til et nytt område med bedre beite, og gjeting for å hindre sammenblandinger med andre siidaer.

Det finnes ulike måter å gjete på. I et kalvingsområde må man for eksempel la reinen spre seg. Dette kalles for veaiddalahttit på nordsamisk. Om vinteren kan man for eksempel la reinen spre seg under kontroll, altså lávdat. Dersom reindriftsutøvere holder på å miste kontrollen over flokken, kalles det for bieđganit.

I nordområdene dekker snøen marka en stor del av året. Klima, snø og snøendring har viktige konsekvenser for naturen. Snø er vann i «fast form» og har en kompleks struktur, og den er i stadig endring. Det er nødvendig å ha kunnskap om snø og snøforhold for å overleve under svært utfordrende og stadig skiftende klimatiske forhold.

Reineiernes kunnskap om snø er spesielt knyttet til flokken, beitet og økologien. For reindrifta er snøen en forutsetning for

• mobilitet (kunne forflytte seg)
• sporing (kunne se hvor reinen har gått)
• synlighet (kunne se reinen)
• tilgjengelighet (tilgang til beiteplanter som lav og gras)

Om vinteren kan værforholdene plutselig endre seg, eller andre uforutsette situasjoner kan oppstå. I slike tilfeller er det den reingjeteren som er på vakt ved flokken, som må vurdere hva som bør eller kan gjøres. Han eller hun må ha en strategi for å takle situasjonen. Det er også gjeteren som må avgjøre om det er nødvendig å flytte flokken til en annen del av beiteområdet når snøforholdene er slik at det er en risiko for at dyra ikke får nok mat.

Den daglige gjetinga har to hovedoppgaver. Gjeteren kjører rundt flokken og observerer hvordan flokken beiter, og om flokken holder seg i ro i området. Samtidig ser gjeteren etter spor fra rein. Hvis reinspor krysser gjeterens kjørespor, må hun eller han finne ut hvor dyra har gått og føre dem tilbake til flokken.

Hvis gjeteren ser at flokken ikke beiter rolig, men har vandret mye, er det viktig å finne årsaken til dette. Gjeteren sjekker forholdene (guohtun), snøens konsistens, dernest bakken under snødekket, og hvordan beiteforholdene er.

Gjeteren må også vite hvor flokken har beitet før. Hvis snøen i området er hard med is nærmest bakken, må gjeteren finne et sted hvor det er oppas (urørt snø) eventuelt flytte (sirdit) flokken til en annen del av vinterbeiteområdet der det er bedre beiteforhold.

Når flokken holder seg på ett sted, betyr det at reinen finner mat der, og at snøforholdene er slik at de kan grave gjennom snøen. Hvis flokken begynner å vandre bort fra et område, må gjeteren sjekke hvorfor. Er det lite mat å finne, eller blir flokken skremt av rovdyr? Hvis gjeteren ser spor etter rovdyr, må hun eller han se om rovdyret har krysset kjøresporet og kommet seg inn i flokken.

Rein som krysser kjørespora, forviller seg bort fra flokken. Gjeteren må da finne dyra og få dem tilbake til flokken. Det er viktig å holde flokken samlet slik at reinen ikke blander seg med flokker fra andre siidaer. Gjeterne kan da prøve å stoppe (caggat) reinen for å unngå sammenblandinger. De kan også prøve å flytte (siridit) flokken innenfor vinterbeiteområde sitt. Dersom man mister rein til andre flokker, kan man hente dem enkeltvis (čanadit), eller rein fra flere siidaer kan settes i innhegning for å skilles (rátkit).

Vær og temperatur kan føre til at snø på bakken smelter/tiner og deretter fryser og blir til is. Dette kan igjen føre til at snødekket får islag. Hvis en reingjeter ser at guohtun er dårlig, betyr det at laga på snødekket er så harde at reinen har vansker med knuse og grave seg gjennom de harde laga. Jo flere smelte–fryse-situasjoner som oppstår, jo flere islag (geardni, cuoŋu) blir det i snøen. Det er ikke bra når snøtilstanden er slik at reinen ikke får tak i maten under snøen (heajos guohtun).

Vær og temperatur kan derimot også gjøre guohtun bra, spesielt hvis det er lite snø, snøen er porøs og myk, og hvis bakken ikke er frosset. Mildt vær og milde vinder kan endre čiegar til seaŋáš (kornsnø) og dermed gjøre snøen myk slik at det er mulig for reinen å grave gjennom snøen. Reineieren vet at hvis snøforholdene er bra, klarer reinen å nå vegetasjonen under snøen. Men hvis det er is på bunnen, er beitemulighetene dårlige. Derfor er det viktig å sjekke tilstanden under snøen.

Oppas og čiegar er to begreper som reingjeterne bruker i forbindelse med gjeting. Oppas betyr et område hvor snøen er løs og urørt, dvs. ikke tråkka ned av rein. Ordet čiegar betyr at snøen i et område er blitt hard fordi reinen har beitet og gravd der. Reinen bør derfor ikke føres til et område hvor det er čiegar, for der er det ingen guohtun.

Ulike deler av siidaens vinterbeiteområde brukes i ulike perioder av vinteren, men det er flokken selv som har etablert rutinen for hvor den beiter. Hvor reinen beiter, er avhengig av været, vindretninga og snøforholdene. Reinen unngår å beite der den har beitet før, for der er snøen hardtråkka (čiegar).

På vinterbeitet handler det ofte om å få de gode beiteforholdene til å vare lengst mulig ved å spare områder til vårvinteren når vårknipa kommer. Når beiteforholdene er gode (snøen er ikke for hard) og det er tilstrekkelig med mat under snøen, varer beitet til april, slik at flokken kan flyttes til kalvingsområdet med små tap og god kalvetilgang.

Før vårflyttinga starter, er det viktig at reinen som tilhører de ulike siidaene, er samlet i riktig flokk. Graden av kontroll og hastighet på flyttinga bestemmes av faren for sammenblanding, beiteforholdene og hvilken tilstand flokken er i.