Transkript – redigert av Lena Brittsdatter Johnsen
Deltakere:Berit Boman – Programleder
Elisabeth Laila Due: Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed
Ida Linnea Drotninghaug: Ida – smed og sveiser
Thomas Solbakke: Thomas – tømrer og møbelsnekker
Tradisjonshåndverk og bærekraft
Programleder: Hei, jeg heter Berit Boman. Når man har valgt å jobbe med et tradisjonshåndverk, er det mye man skal ta hensyn til. Én ting er hva kunden vil ha til enhver tid, men i tillegg til trender og etterspørsel skal man gjerne ta hensyn til tradisjon – og nå også bærekraft.
Jeg skal snakke med tre tradisjonshåndverkere om hvor mye de tenker på bærekraft og miljø sett opp mot trender i dagens samfunn. Lar de de to tingene seg egentlig forene?
Programleder: Elisabeth Laila Due, du er smykkedesigner og gullsmed. I tillegg driver du Sugar Shops, som er et slags kollektiv av gullsmeder. Dere driver en butikk, som du også kaller et norsk smykkegalleri med verksted. Hvordan tenker du når du skal lage et nytt smykke på bestilling?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Man bør først lytte til hva kunden ønsker, og så må man kommunisere godt rundt det. Vi må blant annet snakke om materialer, for kunden ønsker kanskje å bruke noen gamle, og så må vi snakke om tid og utformingsstil. Vår oppgave er egentlig å oppfylle kundens drømmer og ønsker.
Programleder: Har du et typisk eksempel på hva slags oppdrag du kan få fra en kunde nå for tiden?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Nå er det jo vår og sesong for gifteringer – «love is in the air». Da kommer kundene gjerne med gammelt gull, for det det har vi reklamert mye for. Vi synes det er stas, for da får de brukt de det de har i skuffen. Vi oppfordrer til at de skal rydde i skuffer og skap for å finne gammelt gull.
Programleder: Jeg har også med meg en smed og sveiser. Ida Linnea Drotninghaug, sammen med familien din driver du RK-smia, som har vært i Oslo siden 50-årene. Du er fjerde generasjon sveiser og smed og er lært opp i smia. Hvordan er etterspørselen etter norske smidde produkter i dag?
Ida – smed og sveiser: Forespørslene jeg får, er nok ganske annerledes enn dem forfedrene mine fikk. I dag er det i mye større grad enn før sveising og detaljarbeid i smiing.
Programleder: Som for eksempel?
Ida – smed og sveiser: Det vi i hovedsak lager nå, er rekkverk, glassdører og vinduer i typisk New York-stil. Da er gjerne låsmekanismer og dørhåndtak smidd, for det er noe som folk tar i; det er håndfast, og de vil gjerne kjenne på den røffe strukturen som metallet gir når det er smidd. Spiler og vanlig rammeverk er gjerne sveisa, rett og slett fordi det går fortere. Hvis noe skal smis, kan du legge til en 0 i prisen.
Programleder: Hvem er kunden din, hvem er det som kommer og kjøper slike ting?
Ida – smed og sveiser: Det er helt vanlige folk. Alt fra studenter til store rikmannsfamilier i Holmenkollen. Studentene har kanskje en billig, dum liten hybel hvor de ikke har et eneste sted å henge jakkene sine. Da lager vi noen garderobestativer og sånt. Familiene i Holmenkollen skal for eksempel pynte opp balkongene sine med smidde rekkverk.
Programleder: Men hvorfor går de til deg istedenfor å kjøpe det i en butikk?
Ida – smed og sveiser: Alt skal være på mål, og det skal være på millimeteren. Det kan for eksempel være en krok i en liten studenthybel hvor du ikke får plass til et skap med standardmål. Du må ha noe som akkurat passer inn. Det samme gjelder for balkonger og rekkverk. Du kan sikkert kjøpe noen billige seksjoner, men da vil du ikke få symmetrien, og det vil ikke bli helt skreddersydd.
Programleder: Sistemann som jeg har med, er tømrer og møbelsnekker. Thomas Solbakke, du driver Tresløyfa, som er et lite møbelsnekkeri på St. Hanshaugen i Oslo. Du kaller det et mikrosnekkeri, men hva er det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Et mikrosnekkeri er et veldig lite snekkerverksted. Det er på 17,5 kvadratmeter, så det er ikke store plassen. I tillegg har jeg 17,5 kvadratmeter med showroom ved siden av.
Programleder: Så du har delt det femti-femti?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det var delt opp da jeg er overtok lokalene.
Programleder: Du kaller Tresløyfa for en organisk virksomhet – hva betyr det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg bruker kun heltre, ikke noe stavlimt eller ferdigkjøpt. En klassisk kjøkkenbenk er ofte stavlimt, for eksempel. Det jeg lager møbler av, kommer rett og slett fra en diger stokk som har ligget og tørka, og som jeg skjærer opp og lager møbler av.
Programleder: Hvorfor gjør du det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg bare falt for det. Jeg begynte å gjøre det litt, og så blei det bare mer og mer gøy å jobbe med. I tillegg er det ti ganger kulere enn noe som er satt sammen av ti forskjellige stykker treverk som du ikke vet hvor kommer fra engang. Noe treverk kan komme fra Litauen, som igjen kan være limt sammen med noe fra Sverige ... Jeg jobber med én blokk, og det kommer helst fra et tre som jeg veit akkurat hvor har stått.
Programleder: Hvorfor er det viktig for deg?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Når man skjærer ned såpass store, gamle trær, som gjerne er tre–fire–fem hundre år gamle, så skal man jo utnytte dem. Det er et etisk aspekt ved det også. De trærne som jeg tilvirker, har måttet vike for andre prosjekter, for eksempel hvis det skal bygges en bro, et hus eller en jernbanelinje. Treet har blitt tatt ned av en grunn. Kanskje har det stått i en hage, og så har treet begynt å dø ...
Programleder: Hvordan får du vite at folk har et tre som er i ferd med å dø, slik at du kan få det?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg kjenner folk. Man opparbeider seg et nettverk med åra, og de folka som jeg kjenner, er hovedsakelig de som feller treet, altså skogsarbeidere.
Programleder: Du bruker faktisk Ida innimellom også, for dere samarbeider noen ganger?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det begynte vel egentlig med at min far skulle ha lagd noen bordbein til en par hundre år gammel låvedør som han hadde lyst til å lage et bord av. Han tok med døra til Ida. Senere sa han til meg at jeg måtte stikke en tur til henne. Jeg tok meg en tur, og vi hadde en fin prat før vi begynte å samarbeide litt. Men jeg er ganske i startfasen og har bare holdt på i snart tre år.
Programleder: Hva betyr bærekraft for deg, Thomas?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jeg vet egentlig ikke hvor bærekraftig det er i lengden å holde på med det jeg gjør. Det spørs hva folk vil ha. Jeg tror at man må prøve å peile seg inn der markedet er nå. Gir det noen mening?
Programleder: Ja, for hva er trenden akkurat nå?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Akkurat nå så er det tre med voks i forskjellige farger og sånne ting som er kult. Det er ikke dermed sagt at det er det folk vil ha om for eksempel ti år. Men jeg må bare følge med på trenden og forsøke å lage det som kunden vil ha. Jeg lager veldig få bord, da, for det tar ganske lang tid å lage ett. Og det tar enda lengre tid å lage for eksempel en skjenk. Jeg gjør alt for hånd og har ikke CNC-maskiner og sånt, som veldig mange større bedrifter har.
Programleder: Elisabeth, når jeg sier bærekraft, hva tenker du da?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg synes det er et vanskelig ord. Det går litt ut på å være både lønnsom og miljøvennlig. Det er det første jeg tenker på når det gjelder bærekraft. Men bærekraftig betyr vel egentlig at et håndverksfag skal kunne være levedyktig, altså at du kan leve av det. Det er veldig viktig at folk klarer å leve av håndverksyrkene både nå og i fremtiden, for ellers mister vi så mye håndverk og kultur. Bærekraft er en trend, og en trend er noe annet enn mote. En trend er jo de sosiologiske aspektene i samfunnet. Hva er det vi søker etter? Hva er det vi trenger nå? Jo, vi trenger å komme tilbake til naturen, tilbake til det ekte, og derfor har alle håndverksyrker fått en liten oppsving. Så lenge du klarer å få en liten kundegruppe som igjen rekrutterer nye kunder, har du til slutt nok kunder til kunne leve som en liten bedrift.
Programleder: Så bærekraft for deg er at du lager noe som nok mennesker vil ha slik at du klarer å overleve?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Ja, enkelt og kort fortalt.
Programleder: Ida, hva tenker du når jeg sier bærekraftig?
Ida – smed og sveiser: Jeg synes Elisabeth hadde en utrolig god forklaring på det. Jeg driver med et ordentlig grovt og møkkete arbeid, der vi bruker gass og metall som kommer fra Tyskland, og kjemikalier for å rense olje av jernet. Det har vi riktignok klart å bytte ut med noe som ikke er skadelig for oss arbeidere. Jeg vil tro det gjelder å finne den balansen som Elisabeth snakker om; en balanse mellom det å holde liv i håndverket sitt, men kanskje ikke vokse seg for stor med eksport rundt omkring – da blir det noe annet.
Programleder: At noe er bærekraftig, handler vel også om at man lager noe som holder en stund? Hva tenker du når du lager et bord, Thomas? Hvor lenge skal bordet vare?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: For alltid, eller i alle fall lenge etter at jeg er borte. Det burde det klare, så lenge det blir godt tatt vare på, selvfølgelig. Og tar du vare på tinga dine, så varer de jo lenge, uansett om det er mobiltelefonen din, eller om det er sykkelen eller et møbel.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg tror at folk forventer at det skal holde når det er et håndverk som man betaler litt for. Som håndverker legger man også prestisje i å gjøre noe ordentlig – til forskjell fra kjøp-og-kast-produkter. Thomas, når du forteller om noe så nydelig som å finne det perfekte treet, får jeg helt gåsehud. Wow, så fantastisk at det finnes mennesker som vil vente på det rette treet og bruke et helt tre som har vokst i to–tre–fire hundre år! Det er klart at man spiser med respekt ved det bordet etterpå. Og så er det så stødig at det sikkert lever i mange generasjoner. Det er en del av selve håndverket at folk forventer at det skal holde, men det er forskjeller mellom produkter og hva man lager.
Programleder: Hva tenker dere om kortreist når det gjelder bærekraft?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Der skårer vi hundre prosent, eller?
Ida – smed og sveiser: Jeg vil vel si at vi skårer ganske høyt der, ja.
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Det er veldig viktig for meg, i hvert fall. Jeg bruker kun norske materialer, og de kommer stort sett fra Østlandet.
Programleder: Hvorfor er det viktig for deg?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: For det første synes jeg det er litt kult å ha produsert og laga et møbel som jeg vet er norsk. Jeg vil dessuten unngå masse transport, ikke bare på grunn av kostnadene, men det krever for eksempel ganske mye diesel å frakte trestykket fra Tyskland til Norge. Jeg synes lokalt næringsliv må støttes.
Programleder: Ja, var det ikke derfor du valgte å samarbeide med Ida?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Jo, selvfølgelig. Før jeg traff Ida, brukte jeg flere som holder til utenfor Oslo, men jeg vil heller støtte en som er her, nær meg sjøl.
Programleder: Hva tenker du om kortreist, Ida? Hvorfor bør folk kjøpe et rekkverk eller noe annet som er laget av deg?
Ida – smed og sveiser: Det handler også om noe så enkelt som å skape et byliv og holde kulturen innenfor byen. Hvis alt skal bestilles fra Tyskland, Polen og Kina, så mister vi hele kulturen. Jeg bor på Grünerløkka, og søndager er en hellig dag for kjæresten min og meg fordi vi går tur rundt hele Torshov og Grünerløkka. Hvis alle skal begynne å handle fra Polen og så videre, så mister vi hele den koselige kulturen som vi har i Oslo. Oslo er en gammel arbeiderklasseby. Jeg kommer egentlig fra Stockholm, hvor alt er fint og flott, det er marmor overalt og gullbelagte rekkverk. Men når du går i Oslo, så er det råtne treverk, det er smijern som er belagt med bly som ruster – det er en god gammel arbeiderklasse- og håndverksby.
Programleder: Vi har ikke vært så rike, så det har ikke vært så pent ...
Ida – smed og sveiser: Nei, vi har ikke det – og det synes på godt og vondt. Men jeg synes jo det er enda finere.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Porten til Vigelandsparken er jo noe vi kan skryte av.
Ida – smed og sveiser: Jeg skammer meg når jeg ser den, for det er et smedhåndverk på et så ekstremt høyt nivå! Det er ikke bare toppklasse i Norge, det er blant det beste av smedhåndverk i verden.
Programleder: Hvordan kan vi se det?
Ida – smed og sveiser: I portverkene ser du blant annet drager som er smidd. Jeg har til og med hatt med meg en ordentlig godt utdanna og dyktig smed, og vi sto der og klødde oss i huet og skjønte ikke hvordan det er laget. Så vi har allerede tapt masse viktig kulturarv. Jeg tenker at vi dessverre har nedprioritert håndverk de siste tiårene. Vi har istedenfor kjøpt masse fra utlandet. Og nå som disse yrkene dukker opp igjen, skjønner vi nesten ikke hvordan de klarte å lage sånne ting.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Det er et viktig poeng det du sier, at man prøver å hente tilbake ekspertisen.
Programleder: Hva vil dere si til fremtidens gullsmed, smed og møbelsnekker når det gjelder utvikling, trender og bærekraft?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Jeg vil først si at det er viktig å respektere sitt eget arbeid. Jeg har jo sett mange nyutdannede som ikke tar så mye betalt for arbeidet fordi materialene koster så mye. De selger seg for billig. Det ødelegger respekten, og det ødelegger for andre, så det er et første viktig poeng: Ta deg betalt for arbeidet ditt! Du er like mye verdt som når en tannlege krever 1000 kroner bare ved at du åpner munnen. Det er kjempeviktig for at det skal være bærekraftig.
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Mitt motto er: Ikke gi deg før du er hundre prosent fornøyd sjøl. Det er lett å kutte svinger; man skal forte seg og tenker det er bra nok, men hvis du har den innstillinga, så tror jeg ikke du kommer langt. Gjør det så godt du bare kan selv, for når du gjør det så godt du kan hver gang, blir du automatisk bedre på det du gjør. Jeg føler i alle fall at jeg har blitt det.
Programleder: Og dess finere det blir, dess lenger vil møbelet leve?
Thomas – tømrer og møbelsnekker: Selvfølgelig, og da blir det bedre tatt vare på også – og jeg kan ta en bedre pris.
Programleder: Ida, hva vil du si til morgendagens sveisere og smeder?
Ida – smed og sveiser: For det første: Bruk åndedrettsvern! Ellers er det det samme som de andre sier om å prise seg. Det er dyrt å drive verksted, det er ekstremt dyre maskiner og dyr husleie i Oslo. Legg inn de siste ekstra kaloriene for å gjøre den siste finishen, så det kanskje blir bedre enn andre ville gjort det. Det er de 110 prosentene som gjør at du faktisk lykkes. Det er også viktig å dokumentere alt og rett og slett være flink på Instagram. Det er faktisk kjempeviktig.
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Ja, det er ikke nok å være håndverker, du skal plutselig være god på sosiale medier også …
Programleder: Man må jo vise det frem, og da skjønner kundene kanskje hva dere er verdt?
Elisabeth – smykkedesigner og gullsmed: Det er viktig å lære litt om hvordan man driver sitt eget firma. Det skulle vært en del av utdannelsen.
Programleder: Takk for at dere kom!
Produsert av Både og for NDLA