Panda for alle penga
Kinas «pandadiplomati» har vært den mest vellykkede formen for «myk maktutøvelse» fra Kinas side. Men hvor hører disse hjerteknuserne egentlig hjemme – i bred forstand?
I 1991 besøkte jeg Wòlóng 卧龙 – «Den sovende drage» – et naturreservat som ble opprettet i 1963. Stedet ligger noen timers biltur opp i fjellene fra storbyen Chéngdū 成都 i Sìchuān 四川-provinsen i Sørvest-Kina. Stedet er et av de viktigste områdene der pandaen fremdeles lever i sine naturlige omgivelser. I 1981 ble det opprettet et senter for forskning, avl og vern av pandaen i Wolong. Det var på høy tid, for pandaen var en svært truet dyreart på grunn av økt jordbruksvirksomhet, skogsdrift og tyvjakt. Et pandaskinn ga god ekstrainntekt til fattige bønder, som i Wolong for det meste er qiāng 羌-folk, en folkegruppe som er i slekt med tibetanerne.
Senteret i Wolong hadde opprinnelig huset tømmerhuggere, og i 1991 var det spartansk utstyrt. Det minnet mest om en enkel dyrepark. Da jeg spurte hvor mange pandaer de hadde ført tilbake til sine naturlige omgivelser, ble jeg møtt med skuldertrekk. Det var tydeligvis mer givende å «høste» pandaer fra naturen enn å føre dem tilbake igjen.
Jeg besøkte Wolong for andre gang i 2006. Da hadde stedet blitt kraftig utbygd, med et større hotellkompleks for turister. «Produksjonen» av pandaer hadde økt. Turismen kunne sikkert bidra til inntekter som kunne være til hjelp i arbeidet for å redde denne truede arten, men det så ut som om turismen hadde tatt overhånd. Da jeg igjen spurte hvor mange dyr de hadde klart å føre tilbake til eller sette ut i sine naturlige omgivelser, fikk jeg igjen bare vage svar.
Kjempepandaen, eller dà xiōngmāo 大熊猫 – «Den store bjørnekatten» – er en fjern slektning av dagens bjørner. Den var i tidligere tider utbredt over et større område i det sørlige og sørvestlige Kina. I dag finnes den derimot bare i fjerntliggende fjellområder i vest og sørvest, inn mot det tibetanske høylandet. I mange tilfeller er «lommene» de har til rådighet, for små til å forhindre genetisk utarming.
Tidlig på 2000-tallet ble det tatt initiativ til å slå sammen Wolong med flere andre verneområder, blant annet fjellregionene Sìgūniang 四姑娘 («Fire søstre») og Jiājīn 夹金 (stedsnavn), til et stort reservat på nesten ti tusen kvadratkilometer og med en buffersone på 5000 kvadratkilometer. I 2006 ble området tatt opp på UNESCOs verdensarvliste. Det er det største sammenhengende verneområdet for pandaer og har over 30 % av Sichuan-provinsens pandabestand.
Området har også et spesielt stort biologisk mangfold, med nesten 6000 forskjellige arter av flora og en rekke andre sjeldne dyr som snøleopard, takin (en geiteantilope) og en mårliknende skapning med rød pels. Den sistnevnte kalles tradisjonelt den mindre pandaen, men har trolig vaskebjørn og skunk som nærmeste slektninger og er neppe nært beslektet med kjempepandaen.
Flere andre pandaområder er nå utvidet. De viktigste pandaområdene i Kina i dag er i Qínlǐng 秦岭-fjellene i den sørlige Shǎnxī 陕西-provinsen, et område i grenseområdet mellom Gānsū 甘肃- og Sichuan-provinsen, og følgende steder i Sichuan-provinsen: Fjellregionen Mín 岷 i nord, Wolong-Siguniang-Jiajin og Mǎbiān 马边-regionen i sør.
I mai 2008 ble Sichuan-provinsen rammet av et dødelig jordskjelv som hadde sentrum bare 25 kilometer øst for Wolong. Det skal ikke ha gått hardt ut over pandaene, men både senteret og naturen rundt ble påført store skader. Det ble derfor besluttet å flytte senteret til et annet sted i regionen som var mindre utsatt for jordskjelv. Som et tiltak for å sikre Wolongs pandabesetning mot mulige epidemier hadde ca. 40 av 60 pandaer kort tid før blitt overført til en annen del av verneområdet. Det viste seg at det var et klokt trekk.
Pandaen er en merkelig skapning. Den var blant annet opprinnelig kjøtteter, men ble etter hvert planteeter. Den har ingen naturlige fiender, bortsett fra menneskene, og livnærer seg på noen arter bambus som vokser i fjellsidene i de områdene den holder til. Men om det kniper, kan den også spise annen mat, blant annet kjøtt.
Det ensidige kostholdet har gjort den sårbar. Den bambusen pandaen er avhengig av, blomstrer og dør hvert 40. eller 50. år, før den regenererer seg igjen. Sist gang det skjedde var på midten av 80-tallet. Men rapporter om pandaer som døde av sult på den tiden, var overdrevne, siden pandaen kan beite på bambus i forskjellige vekstsoner.
På 80-tallet begynte man flere steder i Kina å forske på pandaens livsvilkår og livssyklus. Den er jo både kresen i matveien og har relativt lav forplantningsevne. I tillegg ligger det store penger i å satse på pandaen. Det største senteret i Kina utenfor naturreservatene er forskningsbasen for pandaer i Chengdu, som ble opprettet i 1987 for å fremme forskning på og bevaring av pandaen. Den skulle også være et senter for «opplyst turisme». De startet med seks pandaer som ble «reddet fra villmarka», som det så talende het. I 2007 hadde senteret 62 pandaer. De hadde gitt en god del videre til andre gode formål. Fram til det tidspunktet hadde de nemlig produsert 110 nyfødte pandaer. (Senterets engelskspråklige nettsted har ikke blitt oppdatert siden 2007.)
De siste 20 årene har kinesiske myndigheter iverksatt en rekke tiltak for å bedre vilkårene for pandaen. De har blant annet utvidet verneområder. I tillegg prøver man å begrense de to største truslene mot pandabestanden, nemlig skogsdrift og tyvjakt. Det er gjort store medisinske framskritt når det gjelder å øke «produksjonen» av pandaer i fangenskap, men svært lite har blitt utrettet for å forsøke å tilbakeføre pandaer til sine naturlige omgivelser.
Tellinger de siste årene gjør imidlertid at man i dag regner med at det finnes opp mot 2000 pandaer, de fleste i sine naturlige omgivelser. Det førte til at Verdens naturvernunion (IUCN) i 2016 endret pandaens status fra «sterkt truet» til «sårbar».
Den franske misjonæren Armand David var den første vesterlendingen som rapporterte om pandaens eksistens rundt 1870. På 1920-tallet ble det populært med jaktekspedisjoner for å felle det sjeldne dyret. Den første personen som brakte en levende panda til en vestlig dyrehage (Brookfield dyrehage i Chicago), var Ruth Harkness i 1938, men samme år klarte London dyrehage å skaffe seg fem pandaer. Mellom 1936 og 1946 ble 14 pandaer sendt til Vesten – de fleste til dyrehager.
Denne virksomheten ble tatt opp igjen i 1957, men da var det den nye sosialistiske staten som hadde kontroll over pandaeksporten. Denne eksporten besto av gaver. De første som fikk en panda i gave, var Moskva dyrehage. Fram til 1983 ble det gitt totalt 25 pandaer til ni forskjellige land. De mest kjente av disse var pandaene Líng-Líng 玲玲 («Lille bjelle» – hunn) og Hsīng-Hsīng 兴兴 («Lille fremmelige» – hann), som ble gitt til USA i forbindelse med det daværende president Nixons historiske besøk til Kina.
Fra og med 1984 la kinesiske myndigheter om politikken og begynte å leie ut pandaer til dyrehager og andre institusjoner i Vesten. Standardleien var på én million dollar per år, og i tillegg kom en del av inntektene fra suvenirsalg. Dette førte til ganske ville tilstander. For det første brukte særlig amerikanske dyrehager og andre institusjoner både økonomisk overbudspolitikk og politiske forbindelser for å skaffe seg pandaer. Og siden disse var så popurlære, ble dette en stor inntektskilde. For det andre hadde man mildt sagt dårlig kontroll på hvor de eksporterte pandaene kom fra i Kina, om de var «høstet» fra naturen eller var oppdrettspandaer.
Resultatet av dette var at det i 1988 ble gitt tillatelse til å importere pandaer til USA bare hvis Kina brukte minst halvparten av leieinntektene på arbeid for å bevare pandaen i de naturlige omgivelsene. De senere årene har avtaler om pandaleie også blitt knyttet til påstander om at Kina får tilgang til avansert teknologi eller gunstige handelsavtaler.
Det største diplomatiske pandascoopet oppnådde den kinesiske regjeringen i 2008. Da vedtok myndighetene på Taiwan etter flere år med politisk strid å motta to pandaer, som selvsagt ble svært populære blant befolkningen. Pandaene ble døpt Tuán-Tuán 团团 og Yuán-Yuán 圆圆, navn som var politisk motiverte. Tuán betyr «enhet», og Yuán betyr «komplett».
Den tyskfødte amerikanske biologen og naturvernforkjemperen George B. Schaller er en pioner når det gjelder å forske på pandaens livsvilkår. I boka med den pessimistiske tittelen «The Last Panda» fra 1993 stilte han spørsmålet om pandaen er til for menneskenes skyld, eller om den har en egenverdi. Selv om pandaen nå ser ut til å være utenfor umiddelbar utrydningsfare, er spørsmålet like relevant i dag.