Mange bedrifter har en lang verdikjede. De fleste kjøper inn varer fra andre bedrifter, som igjen kjøper inn fra andre. Leverandører og underleverandører er derfor også viktige ledd i en bedrifts verdikjede. For å sikre bærekraft må bedriftene følge opp alle ledd i verdikjeden.
Tekstsammendrag til filmen
Filmen handler om å stille krav rundt etiske retningslinjer i alle ledd, fra produsent til kunde, og om oppfølging og samarbeid om forbedringer. I filmen blir vi kjent med Nor Tekstil, som er leverandør til Helse Sør-Øst, og importøren Sverre W. Monsen. I 2008 ble Helse Sør-Øst kalt etikkverstinger av Framtiden i våre hender, da det ble avslørt at de ikke hadde satt krav til etisk handel ved innkjøp av tekstiler. Ledelsen meldte dem inn i Initiativ for etisk handel, og fra da av ryddet de opp i feilene de hadde gjort.
I filmen er det intervjuer med representanter for både Helse Sør-Øst, Nor Tekstil og importøren Sverre W. Monsen. De uttaler seg om hvor viktig det er å påpeke de etiske manglene, åpenhet i prosessen og vilje til å følge opp og samarbeide om forbedringer. Ønsket er at alle leverandører skal være SA-8000-sertifiserte, som er den eneste internasjonale standarden som fins, men aktørene er enige om at dit er vi ikke kommet enda. De vedgår at de også må samarbeide med leverandører som ikke er sertifisert. I det å være sertifisert ligger krav om dokumentasjon på at det ikke foregår barnearbeid eller tvangsarbeid, at arbeiderne har organisasjonsrett, og at de har en akseptabel lønn og arbeidstid. Arbeidsplassen skal være trygg uten diskriminering eller brutal behandling av arbeiderne.
Det blir vist et eksempel på et fabrikkbesøk, der importøren Sverre W. Monsen er på jakt etter ny leverandør og kartlegger fabrikken de har valgt ut med tanke på etiske retningslinjer. Konsernlederen i Nor Tekstil sier at de stiller to viktige krav: åpenhet og vilje til å rette opp mangler som kan dukke opp. Han mener at det beste er hvis fabrikken har flere deler av produksjonen integrert. Det vil si at både spinning, veving, sying og etterbehandling foregår på samme fabrikk, da er det enklere å ha kontroll over flere ledd i produksjonen. Ved besøket på fabrikken får vi innsyn i hvordan de jobber med kartleggingen. Produsenten har fått tilsendt skjema til utfylling på forhånd, og skjemaet blir gjennomgått sammen med representanter fra Monsen. Representantene har et våkent blikk for om ting er regissert og har metoder for å avsløre dette. I vårt tilfelle fikk de innsyn i alt de ba om, inkludert ekte arbeidskontrakter.
Daglig leder i Initiativ for etisk handel, en CSR-ekspert og markedssjef i Sverre W. Monsen oppsummerer hva som er viktigst i samarbeidet med fabrikkene i landene som produserer varene: Kvaliteten på varene er vesentlig, her er kravet ufravikelig. I tillegg må man bruke lokale tredjeparter som vet hva de skal se etter, og som kan hjelpe til med kartlegginger og forbedringer. Disse forbedringene krever tid, som man må være villig til å gi leverandørene. Det er også svært viktig at kunden som kjøper inn produktet, forholder seg til indisk lov. Arbeidstiden skal ikke overstige 9 timer per dag eller 48 timer i uken. Inkludert overtid blir dette 60 timer per uke. Dette må kommuniseres ut til kunden, slik at det blir en felles forståelse for tidspunkt for leveranser. Og kravene som stilles kan med fordel presenteres som felles ambisjoner å jobbe mot for alle parter i samarbeidet, ikke bare som rene krav.
I 2010 fikk Helse Sør-Øst en etikkpris for å være en foregangsaktør i å fremme etiske krav i offentlig innkjøp. De gikk fra verst til best. Konsernleder i Nor Tekstil presiserer at offentlig sektor vil ha en nøkkelrolle i arbeidet med etiske retningslinjer. De kan stille konkrete krav, følge opp, og dette vil ha en effekt på leverandørene. Fokuset trekkes vekk fra pris og over på miljø og samfunnsansvar. Det at noen er gode på samfunnsansvar, gjør at de kan vinne en kontrakt, selv om de ikke er best på pris. Fokuset trekkes vekk fra pris og over på miljø og samfunnsansvar.
Eksempel: Nor Tekstil
Nor Tekstil er opptatt av samfunnsansvaret sitt. Med det mener vi at de tar ansvar for hvordan bedriften påvirker mennesker, samfunn og miljø. De viser blant annet samfunnsansvar når de bidrar til samfunnsnyttige prosjekter, og når de bruker miljøvennlige produkter.
I 2018 etablerte de et eget prosjekt for å redusere/fjerne bruken av plast som emballasje, og i Oslo har de kjøpt inn elektriske varebiler.
For å sikre bærekraft i verdikjeden samarbeider Nor Tekstil med blant andre UNICEF om prosjekter som dreier seg om rent vann og hygiene. Nor Tekstil krever også at leverandørene deres følger internasjonale standarder for etisk handel.
Krav til bærekraft i verdikjeden
I arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål innen 2030 stilles det stadig strengere krav til både offentlige og private bedrifter. De må ta et større samfunnsansvar og sørge for bærekraft i hele bedriftens verdikjede.
Det forventes at bedrifter er åpne i arbeidet med bærekraft i verdikjeden. Samfunnet ønsker å vite hvilke råvarer, fabrikker og leverandører som brukes. I tillegg vil vi vite hvilke krav til bærekraft som stilles til de ulike leddene i verdikjeden.
For bedrifters omdømme er bærekraftsarbeidet blitt svært viktig. Forbrukere er, i langt større grad enn tidligere, opptatt av at varer og tjenester blir produsert på en rettferdig, forsvarlig og lovlig måte.
Bedrifter må ha et system som kan avdekke, og følge opp, eventuelle brudd på etiske retningslinjer for miljø og samfunn. Det er en del av det samfunnsansvaret bedrifter har.
Eksempel: Tine
Tine har ca. 500 ulike merkevarer, som produseres i store antall. Den viktigste råvaren, melk, får de fra sine over 10 000 eiere. Tine er også avhengig av mange andre råvarer og ingredienser, og ofte er disse produsert utenfor Norge. Dette kan være matprodukter som sukker, kakao, kaffe eller vegetabilske oljer, som kjøpes inn fra land som Kina, Indonesia, Elfenbenskysten, Ghana og Brasil.
Noen av landene som Tine importerer fra, har høy risiko for brudd på Tines egne etiske retningslinjer. Noen av produktene har en uoversiktlig verdikjede med mange ledd før produktene kommer til Tine. Selv om Tine stiller krav om at prinsipper for etisk handel blir fulgt ved alle typer innkjøp, og til alle sine leverandører, er de ærlige og sier selv i sin egen årsrapport:
I enkelte markeder er TINE en relativ liten aktør og opplever derfor en begrenset mulighet til å kunne påvirke handelen i positiv retning. Foreløpig er det ikke realistisk at import fra alle land skal kunne skje uten risiko for direkte eller indirekte medvirkning til brudd på internasjonale prinsipper.[1]
Her i Norge er det derimot liten grunn til å frykte brudd på etiske retningslinjer i transportlinjen til Tine. Tine bygger ut transportparken sin med tankbiler som går på flytende biogass. De prøver også ut ny teknologi innenfor hybrid, elektriske løsninger og hydrogen.
I reklamefilmen til Tine er det fokus på at bilene deres går på kumøkk og bioavfall. Selv om Tine trenger 17 000 norske kuer for å "brødfø" bilene sine i ett år, er ikke det noe problem for dem. De har en million "rautende kraftverk" å ta av. Tine har som målsetting at de innen 2025 bare skal benytte fornybart drivstoff og nullutslippsløsninger i transporten.
Eksempel: IKEA
I likhet med Tine legger også IKEA stor vekt på bærekraft. IKEA ønsker å bekjempe klimaendringer, overforbruk og ulikheter.
IKEA ønsker å inspirere folk til å leve mer bærekraftig. Dette gjør de blant annet ved å designe produkter som kan repareres, gi kunder mulighet til å lease møbler og tilby flere kjøttfrie matvarer.
Innen 2030 har IKEA som målsetting å være klimapositiv, det vil si at virksomheten deres ikke skal ha negativ innvirkning på klimaet. For å oppnå dette vil de blant annet produsere alle produktene sine med fornybar energi og tilby hjemlevering med elbiler eller andre kjøretøyer med nullutslipp.
IKEA har også som ambisjon å ha en positiv sosial innvirkning på alle i verdikjeden sin. De vil blant annet støtte flyktninger, fremme likestilling og lik lønn og støtte sosiale entreprenører. I tillegg må alle leverandører forplikte seg til å følge IKEAs retningslinjer, som beskriver minimumskravene knyttet til sikkerhet, arbeidsforhold og miljøvern.