Kjønn i islam

De aller fleste muslimer er enige om at kvinner og menn er likestilte overfor Gud, og at begge derfor har like muligheter for å komme til paradis. Når det gjelder forholdet mellom kvinner og menn i livet på jorda, er det mer uenighet. Mye av uenighetene bunner i ulik tolkning av Koranen.

Koranen regnes som en åpenbaring i islam, og det som står der er normativt for muslimer. Som all annen tekst må den tolkes, og i islam finnes en bred tolkningstradisjon. Siden det ikke er én normativ ledelse i islam, er det også vanskelig å snakke om et enhetlig syn på kjønn i islam.

Noen muslimer leser det som står i Koranen bokstavelig. I Koranen står det for eksempel at kvinner skal arve halvparten av det en sønn arver (Koranen, 4:11). Dette er det mulig å forholde seg til på ulike måter. Hvis dette tolkes bokstavelig, kan man si at slik må det være fordi det er det som står skrevet.

I stedet for å tolke Koranen bokstavelig prøver andre muslimer heller å finne det som kan kalles Koranens ånd. I eksempelet over kan man legge vekt på at disse arvebestemmelsene på Muhammads tid gav kvinner rettigheter de ikke hadde fra før. Derfor er det ifølge denne tankegangen riktig med tanke på Koranens ånd å jobbe for kvinners rettigheter. Det er flere eksempler i Koranen på at kvinner fikk nye rettigheter, selv om disse rettighetene ikke innebar likestilling i moderne forstand.

Islam oppstod som religion på 600-tallet i et patriarkalsk samfunn, der kvinner hadde få rettigheter. I Koranen fikk kvinner imidlertid flere rettigheter som arverett og rett til skilsmisse. Til sammenlikning ser vi det samme i Europa først på 18- og 1900-tallet. Muhammed gav også kvinner rett til å delta i yrkeslivet og ha egen inntekt.

I dag er det store forskjeller i synet på kjønn og kjønnsroller blant muslimer i verden. I noen muslimske land, som Afghanistan, Saudi-Arabia, Pakistan og Iran, mangler kvinner flere grunnleggende menneskerettigheter. I andre muslimske land som Kazakhstan og Tunisia finner vi større grad av likestilling mellom kjønnene.

Ekteskap og skilsmisse

Ekteskap regnes ofte som en religiøs plikt i islam. Menn har forsørgerplikt for familien sin, og en kvinne skal underordne seg ektemannen. Det er vanlig med medgift flere steder, men denne skal regnes som kvinnens eiendom. En mann kan på gitte vilkår ta fire koner, men dette blir mindre og mindre vanlig. Et ekteskap i islam ses på som en kontrakt mellom ektefellene og ikke en religiøs handling. Likevel er mange regler knyttet til ekteskap og skilsmisse definert av religionen.

Skilsmisse er lov, men det regnes som den tillatte handlingen Allah liker minst. En mann kan skille seg ved å uttale "Jeg skiller meg" etter litt forskjellige regler. I tillegg er det noen forhold som kan være gyldige grunner til skilsmisse, også for kvinner. Kravene er ulike for kvinner og menn, og de ulike lovskolene aksepterer ulike forhold som gyldig grunn. Kvinner må søke skilsmisse gjennom en domstol.

I teorien har altså både menn og kvinner plikter og rettigheter knyttet til ekteskapet. Muslimer forholder seg i ulik grad til disse prinsippene i praksis.

I moskéen

Under bønn er det vanlig at kvinner sitter i en egen del av moskéen bak mennene eller er i et annet rom. Menstruerende kvinner skal ikke be eller oppsøke moskéen da de regnes som urene i den perioden.

Det er absolutt mest vanlig at menn leder de rituelle bønnene. I de siste årene har der dukket opp noen moskéer der kvinner også leder bønn. Mariam-moskéen i København var den første i Norden. Fredagsbønnen der er foreløpig bare for kvinner, fordi de har regnet det som for kontroversielt at menn også deltar. Du kan lese mer om Mariam-moskéen på Mariam Mosque.

Det er også flest menn som styrer de forskjellige lovskolene. Vi ser likevel at kvinner er med å påvirke når det kommer til nytolkninger av islam.

Kleskoder

Både kvinner og menn skal kle seg anstendig, men det er gjerne kvinners bekledning som får mest oppmerksomhet. Bruken av hijab eller andre tildekkende plagg har variert mye gjennom historien og varierer også mye fra sted til sted.

Det er ikke et tydelig påbud om hijab i Koranen, men det vises gjerne til et bryllup der Muhammed trakk et forheng mellom konene sine og gjestene (Koranen, 33:53). Hijaben kan representere dette skillet når man er i offentligheten. Et annet vers sier at kvinner skal trekke et slør over brystet sitt og skjule pryden sin for andre menn enn dem i nær familie (Koranen, 24:31).

I Vesten bruker noen muslimske kvinner hijab bare under ramadan, andre bruker den alltid når de er utenfor hjemmet, andre igjen bruker den aldri. Noen kvinner bruker hijab fordi de ser på det som et religiøst påbud. Andre bruker den for å markere identiteten sin. Noen føler seg presset til å bære hijab, andre føler seg friere med den på.

I noen muslimske land er det påbudt for kvinner å bære hijab i offentligheten. Hvis vi ser på bilder fra Kabul og Teheran på 1970-tallet, ser vi kvinner med miniskjørt og uten hodeplagg. Dette står i sterk kontrast til bilder fra de samme byene i dag. Iran innførte påbud om å bære hijab i forbindelse med revolusjonen i 1979. I Afghanistan har Taliban-regimet innført chador (heldekkende burka) i sine styreperioder.

Ifølge religionsviter Marianne Hafnor Bøe kan vi skille mellom to hovedtyper feminisme i islam. Den første er tekstorientert og akademisk. De religiøse tekstene leses og tolkes på nytt med et feministisk utgangspunkt.

Den andre typen feminisme er aktivistisk. Den aktivistiske feminismen retter seg spesielt mot kjønnsdiskriminerende lover og praksiser som påstås å være basert på islam. I Saudi-Arabia har det for eksempel pågått en feministisk kampanje for at kvinner skal få lov til å kjøre bil. I 2018 ble kjøreforbudet opphevet. I Iran har det vært en kampanje for at gifte kvinner skal kunne reise utenlands uten å måtte få godkjenning av ektemannen.

I mange muslimske land er homofili forbudt. Noen muslimske land har dødsstraff for homofil praksis. Det finnes også eksempler på enkelte religiøse lærde som leser og tolker de hellige tekstene på nytt og mener at samkjønnet kjærlighet bør være tillatt også blant muslimer. Noen få imamer i progressive moskéer har begynt å vie samkjønnete par.

Transpersoner har lenge vært anerkjent i flere deler av den muslimske verden. Allerede i 1987/88 ble kjønnsbekreftende operasjoner tillatt av muslimske lærde ved Al-Azhar universitetet i Egypt og av Ayatollah Khomeini i Iran. Bakgrunnen for det har vært en anerkjennelse av at man kan bli "født i feil kropp" – i motsetning det å leve ut homofil kjærlighet – som blir sett på som et valg og en stor synd. Mange transkjønnede muslimer som har gjennomgått slik behandling, har imidlertid opplevd utestengelse, diskriminering og trakassering i lokalsamfunnet sitt og har valgt å flytte til et nytt sted.