Studiet av religion

Begrepet religion har opp gjennom tidene hatt ulik betydning. Begrepet var i bruk i antikken, og den romerske politikeren og forfatteren Cicero (106–43 fvt.) mente det kom av relegere (lat.), som betyr «å lese om igjen». Cicero definerte religion som å utføre ritualer på rett måte til ære for gudene. «Å lese om igjen» viser til det Cicero mente var sentralt i religionen: å være nøye.

Senere hevdet den kristne forfatteren Lactanitus (250–320) at ordet kom av religare (lat.), som betyr «å binde sammen». Det er det som binder mennesket til Gud. Etter hvert som kristendommen vokste fram i Europa, ble det latinske ordet religio stort sett brukt om det å utføre de kristne ritualene.

I middelalderen ble religionen sett på som den ene, sanne forklaringen på tilværelsen. I et slikt verdensbilde er det bare plass til én religion. Først i nyere tid er det blitt vanlig å snakke om religioner i flertall og å se på religioner som egne fenomener i ulike kulturer.

Vitenskapelige studier av religion, religionshistorie eller religionsvitenskap, oppstod i Tyskland på slutten av 1800-tallet. På denne tiden var Darwins evolusjonsteori ganske fersk, og man hadde begynt å overføre denne teorien om naturens utvikling til studiet av mennesker, samfunn og kulturer. Et slikt vitenskapssyn kalles sosialdarwinisme.

Forskerne var opptatt av å finne ut hvordan religion oppstod. Var det mulig å finne en ur-religion? Mange studerte primitive stammesamfunn og mente at dette var det nærmeste man kom en slik opprinnelig religion. Noen så på kristendommen som den mest utviklede og høyverdige religionen, mens andre mente siste skritt i evolusjonen var å forlate religionen og stole på vitenskapen.

I den tidlige religionsforskningen var man også opptatt av å undersøke andre levende religioner som kunne sammenliknes med kristendommen. Dette studiet førte til at religionene ble inndelt i store verdensreligioner. Det har vært vanlig å regne med «de fem store»:

1. jødedom
2. kristendom
3. islam
4. hinduisme
5. buddhisme

Jødedommen er riktignok ikke en av de fem største når det gjelder antall tilhengere (sikhismen har for eksempel langt flere tilhengere), men blir gjerne tatt med på grunn av betydningen den hadde for de to største: kristendommen og islam.

Kritikk mot verdensreligionenene

Inndelingen i verdensreligioner har i stor grad styrt måten vår å forstå religioner på fram til i dag. Mot slutten av 1900-tallet økte imidlertid kritikken mot denne måten å dele inn religioner på. Er det riktig å se hinduismen som én religion? Lærer vi egentlig bare om offisiell religion sett fra de religiøse ledernes synsvinkel? Hvordan kan vi få fram vanlige folks religiøsitet og mangfoldet innad i religionene?

Det er ofte nødvendig å forenkle verden for å kunne begynne å forstå den. Derfor kan det nok i en del tilfeller være nyttig å bruke den tradisjonelle inndelingen i verdensreligioner. Samtidig er det viktig å være bevisst på at denne forståelsen av religion også kan hindre oss i å se en del former for religiøsitet som ikke passer inn i dette mønsteret. Det kan derfor være nyttig å studere folks religiøsitet og ikke bare religioner.

I nyere religionsforskning ser man gjerne religion mer som en del av kulturen. Det er stor forskjell på å være kristen i Norge og på Filippinene. Derfor kan man ikke se religionen uavhengig av den kulturelle konteksten.

Denne måten å forstå religion på kalles av enkelte for det kulturvitenskapelige paradigmet. Et paradigme er en måte å forstå et fagfelt på som de fleste fagpersoner på området er enige i. Tidligere paradigmer har for eksempel vært det evolusjonistiske paradigmet, det funksjonalistiske paradigmet og verdensreligion-paradigmet.