Jødedommen – opprinnelse og utbredelse

Den jødiske bibelen, Tanakh, forteller at Gud befalte Abraham, i byen Ur i dagens Irak, å utvandre. Abraham skal ha levd rundt 1800 f.Kr. Gud pekte på landet Kanaan ved Middelhavets østlige bredd som han ville at Abraham skulle reise til. Som tegn på pakten skulle Abraham la alle guttebarn omskjære. Denne pakten, avtalen mellom Abraham og Gud, er selve ryggraden i jødedommen.

Ifølge tradisjonen skal Abrahams etterkommere ha bosatt seg i Egypt på grunn av tørke i Kanaan. Der ble de etter hvert slaver under farao, og først rundt 1200 f.Kr. skal de ha klart å flykte under ledelse av Moses. På Sinai-fjellet fikk Moses overlevert loven, de ti budene, av Gud. Lover, regler og påbud ble etter dette en viktig del av det religiøse livet for det jødiske folket.

Etter 40 års nomadetilværelse i Sinai-ørkenen reetablerte de seg i Kanaan. Sentrum for kulten ble lagt til Jerusalem, der kong Salomo fikk bygd det første tempelet. Her ble steintavlene med de ti bud oppbevart.

Etter kong Salomo ble riket delt i to: Isarel og Juda. Israel gikk etter hvert i oppløsning, og Juda ble okkupert av babylonerne. Store deler av folket ble ført bort til Babylon, dagens Irak. Jødenes sentrale møteplass, Jerusalem og tempelet, ble ødelagt. Perioden blir kalt eksilet i Babylon (586-538 f.Kr.).

Når jødene nå var underlagt et fremmed styre, ble det enda viktigere å holde sammen og ta vare på tradisjonen. Det ble derfor et økt fokus på tekstene, og det utviklet seg nye former for religiøsitet uten Tempelet. Jødene fikk etter hvert vende tilbake igjen, men noen valgte å bli i Babylon. Å leve utenfor sitt eget land ble kalt diaspora. Eksil og tilbakevending er et sentralt tema i jødisk historie og identitet.

Etter eksilet i Babylon ble tempelet i Jerusalem bygd opp igjen. Tempelet var selve symbolet på det jødiske. Romerne okkuperte området fra 63 f.Kr. Under et jødisk opprør mot romerne i år 70 e.Kr. ble byen og tempelet rasert nok en gang. Kun den vestlige tempelmuren, senere kalt Klagemuren, ble stående igjen.

Etter dette og senere opprør ble mange jøder forvist fra landet. Fra før fantes det jødiske bosetninger i de større romerske byene rundt Middelhavet. Jødene fikk nå forbud mot å vende tilbake til hjemlandet, og en ny diaspora begynner. Jødedommen mistet sitt religiøse sentrum i Jerusalem og Tempelet, og utviklet en ny religiøs praksis rundt synagogene.

Jødene i diasporaen ble jevnlig utsatt for grov vold, drap og utslettelse. I Europa var jødene en religiøs minoritet i et ellers kristent samfunn, og ble fort utpekt som syndebukker. Bak dette lå blant annet en idé om at jødene hadde skylden for henrettelsen av Jesus. Mange jøder gjorde økonomisk suksess og ble mistenkeliggjort på grunn av det. Konspirasjonsteorier om jøder lever videre den dag i dag.

Under korstogene, mellom 1095 og 1291, ble jødiske bosetninger angrepet ulike steder i Europa. Under Svartedauden på 1300-tallet fikk jøder ofte skylden for massedøden. Bare i 1349 ble 2000 jøder drept i byene Mainz og Köln i Tyskland. Reformatoren Martin Luther skrev i boka Om jødene og deres løgner (1543) at jødenes skoler og synagoger burde brennes. Norges grunnlov fra 1814 gjorde det klart at jøder fremdeles var utelukket fra adgang til riket. “Jødeparagrafen” ble først opphevet i 1851.

I årene 1941-45 ble ca. 6 millioner jøder systematisk utryddet etter ordre fra den tyske nazistiske ledelsen, ofte kalt holocaust (fra gresk, “fullstendig brent”). Over halvparten av Europas jøder ble drept. Mange jøder refererer til masseutryddelsen som shoah, som er det hebraiske ordet for katastrofe. I alt ble 773 av omtrent 2100 norske jøder deportert. Resten klarte å rømme, for det meste til Sverige. 28 norske jøder overlevde konsentrasjonsleirene.

Sionismen var en politisk bevegelse blant jøder fra midten av 1800-tallet, som var opptatt av å få dra tilbake til det landet som de mente var deres hjemland, men som nå lå under Det osmanske riket. Allerede fra slutten av 1800-tallet skjøt bosettingen av jøder i dagens Israel fart. Andre jøder var ikke opptatt av, eller var motstandere av, tanken om å opprette en egen jødisk stat.

Etter første verdenskrig ble området lagt under britisk styre under navnet Palestina, hovedsakelig befolket av arabiske muslimer. Den jødiske innvandringen til Palestina økte fram til andre verdenskrig. Behovet for en egen jødisk stat ble en viktig sak i det nyopprettede FN etter andre verdenskrig. Staten Israel ble opprettet i 1948, med David Ben-Gurion som den første statsministeren.

Videoen under gir et kort sammendrag av jødedommens historie.

Det bor ca. 6,3 millioner jøder i staten Israel (2016), av til sammen 14 millioner jøder i verden. I USA bor det 5,7 millioner jøder, i Frankrike 460 000 og i Canada 388 000. I Norge bor det bare 1400 jøder, hovedsakelig i Oslo og Trondheim. Til tross for at jødedommen ikke er større enn mange religiøse sekter i verden, regner vi den som en verdensreligion. Grunnene er alderen, at den er utbredt i store deler av verden, og den tette forbindelsen med de andre abrahamittiske religionene.

Sergio D.-P. (2017). World Jewish Population, 2017. i A. Dashefsky og I. M. Sheskin (Red.), The American Jewish Year Book, 2017 (Volume 117, s. 297-380). Dordrecht: Springer