Sett deg inn i hvordan man hilser i Kina.
Hva er forskjellig fra Norge?

Det dominerende uttrykket er Nǐ hǎo 你好 eller Nǐ hǎo ma? 你好吗？, dvs. «Har du det bra / Hvordan står det til?». Nǐ hǎo 你好, som må forstås som en kortform av Nǐ hǎo ma? 你好吗？, er så innarbeidet at det i praksis betyr «hei» eller «god dag». En annen uformell måte å hilse folk man kjenner på, er ganske enkelt å si hele navnet til den man møter, som en form for hilsen, for eksempel Wáng Guìshēng 王桂生, og så ta det derfra.

Kinesisk er ikke dominert av tiltaleformer som uttrykker strenge sosiale hierarkier. Den vanligste formen i den retningen er høflighetsversjonen av Nǐ hǎo, nemlig Nín hǎo 您好 eller Nín hǎo, ma? 您好吗？, dvs. «Har De det bra?». Denne høflige formen, som trolig skyldes vestlig innflytelse, ser ut til å bli tatt mer og mer i bruk i dagens Kina.

Om man vil innlede en samtale med en ukjent, bruker man ofte mer faste høflige fraser, som Rènshi nǐ/nín hěn gāoxìng 认识你/您很高兴, dvs. «Jeg er glad for å kunne bli kjent med deg/Dem», som er en god start for å komme videre.

Når man vil spørre om hva den personen man hilser på, heter, finnes det uformelle former og en mer høflig form. De uformelle formene er Nǐ jiào shénme? 你叫什么？ eller Nǐ jiào shénme míngzi? 你叫什么名字？, dvs. «Hva heter du? / Hva heter du til navn?». Man kan til nød også si Nín jiào shénme míngzi? 您叫什么名字？, dvs. «Hva heter De til navn?», men i slike tilfeller vil man heller bruke den klart mer høflige formen Nín guìxìng? 您贵姓？, dvs. «(Hva er) Deres ærede (etter)navn?».

Det er viktig å forstå hvordan fornavn (míng 名) og etternavn (xìng 姓) på kinesisk er satt sammen, for å kunne komme videre. Etternavnet kommer først, og fornavnet kommer til slutt: Lǐ Shùbō 李澍波. Fornavn består oftest av to stavelser, men kan også bestå av bare én enkelt stavelse: Yú Huá 余华. Fornavn med bare én stavelse ser ut til å være på frammarsj i dag. (Det finnes også noen få tostavelsesetternavn, som Sīmǎ 司马 og Ōuyáng 欧阳, der det fullstendige navnet for eksempel kan være henholdsvis Sīmǎ Xiàngrú 司马相如, Sīmǎ Qiān 司马迁 og Ōuyáng Jiānghé 欧阳江河.)

Når man i Kina bruker bare fornavn, er det i tilfelle i mye mer uformelle, familiære eller sluttede omgivelser enn hos oss. Det er ikke nok å «være dus». Og tilsvarende: Bruk av hele navnet, inkludert etternavnet, skjer mye oftere i uformelle, familiære eller sluttede omgivelser enn hos oss. Her må man rett og slett bare skaffe seg erfaring om konvensjonene.

Tradisjonen med at etternavn kommer først og fornavn til slutt, har skapt stor forvirring hos utlendinger. Vi ser ofte i vestlig media at man bruker fornavnet og tror det er etternavnet, som herr (Dèng 邓) Xiǎopíng 小平. Dette har mange kinesere sett seg lei på, spesielt de som er aktive i internasjonale sammenhenger. Når folk i Vesten nå endelig har begynt å forstå at etternavnet kommer først på kinesisk, har mange kinesere derimot gått over til å snu om og skrive fornavnet sitt først, som Suìshēng Zhào 穗生赵 i stedet for Zhào Suìshēng 赵穗生. Forvirringen i offentligheten i dag er med andre ord nærmest total. Mange, særlig unge og folk som jobber i forretningsverdenen, har også lagt seg til et vestlig navn, og da kommer fornavnet alltid først, som Grace Zhao. Her kan man finne mange oppfinnsomme og mildt sagt pussige navn.

Når utlendinger blir gitt kinesiske navn, skjer det på hovedsakelig to måter. Man tar utgangspunkt i uttalen og finner (som oftest) tre skrifttegn som sånn noenlunde dekker uttalen, enten av hele eller deler av navnet, for eksempel Bókèmàn 勃克曼 (Bøckman). Slike skrifttegn leses av kinesere som skrifttegn som brukes til å transliterere (dvs. gjengi) uttalen, og ikke som det de vanligvis betyr. Den andre metoden er å gi personen et etternavn og fornavn i henhold til kinesisk tradisjon, og her gjelder det å finne skrifttegn som gir god klang på kinesisk, som Sū Líyǎ 苏丽雅 (Sollien) og Mǎ Yuèrán 马悦然 (Göran Malmqvist), samtidig som det helst bør gjenspeile uttalen av hele eller deler av navnet.

Da er vi klare til å tipse dere om hvordan dere kan svare på hva dere heter, uansett om spørsmålet dere fikk var uformelt eller mer formelt. Man svarer Wǒ jiào 我叫XYZ – «Jeg heter ...» – alt etter hva slags navn dere er blitt gitt på kinesisk. Mer formelt kan man svare Wǒ xìng X, míngzi jiào Yz 我姓 X名字叫Yz – «Jeg har etternavnet X, fornavnet heter/kalles Yz».

En tradisjonell måte å hilse på i Kina var (Nǐ 你) Chīfànle, ma 吃饭了吗？, dvs. «Har du spist?». Det gjenspeilte den harde realiteten for mesteparten av befolkningen. Livet og døden var ikke så fjernt fra hverandre som i dag.