Hopp til innhold

Fagartikkel

Utenriks- og forsvarspolitikk

De første etterkrigsåra ønsket Norge å være en aktiv medspiller i FN og en såkalt brobygger mellom øst og vest. Etter hvert ble likevel flertallet på Stortinget overbevist om at norsk sikkerhet var avhengig av forsvarssamarbeid i Vesten, og at Norge burde bli medlem i Nato.

LK20LK06
Mann med dress og slips sitter ved et skrivebord med ark i hendene og en klubbe ved siden av seg. Svart-hvitt foto.

Norske Trygve Lie var den første generalsekretæren i FN.

Brobygger og De forente nasjoner

Norge forsøkte de første etterkrigsåra å manøvrere i det nye utenrikspolitiske landskapet. I utgangspunktet håpet mange at FN kunne gi den nødvendige tryggheten, gjennom kollektiv sikkerhet ledet av verdens fem stormakter. At Londonregjeringens utenriksminister, Trygve Lie (1946–1953), ble valgt til FNs første generalsekretær, styrket troen på at FN kunne sikre freden. Som nærmeste nabo og i frykt for å provosere Sovjetunionen fortsatte Norge de første etterkrigsåra sin "brobyggerpolitikk" i forsøket på å opprettholde et godt forhold til den mektige supermakten i øst.

Nøytralitetspolitikken utfordres

Andre verdenskrig hadde likevel synliggjort Norges utsatte strategiske stilling. Norsk nøytralitet hadde vært basert på støtte fra britene, men lærdommen fra krigen viste at landet nå trengte et organisert samarbeid med andre stater for å sikre sin uavhengighet.

Utviklingen av den kalde krigen framskyndet det norske behovet for forsvarspolitisk samarbeid med andre land. I takt med tilspissingen av den ideologiske konflikten mellom øst og vest måtte Norge oppgi sin tradisjonelle nøytralitetspolitikk. I første omgang ble det tatt initiativ til et nordisk forsvarssamarbeid, men dette prosjektet strandet raskt som følge av at svenskene ønsket å fortsette sin utenrikspolitiske nøytralitetspolitikk.

Til tross for at kommunistene i Norge hadde bidratt til motstandskampen under krigen, samt at NKP gjorde det sterkt ved det første frie valget høsten 1945, ble partiet sett på med økende skepsis etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. Det endelige oppgjøret innenfor arbeiderbevegelsen ble tatt av Einar Gerhardsen og ledelsen i Arbeiderpartiet under den såkalte "Kråkerøytalen" i 1948. NKP ble erklært som en trussel mot demokratiet.

I utdrag fra den offisielle versjonen heter det:

(…) Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

(Pharo, 2015)

Tvilte seg fram til Nato-medlemskap

Det fantes en bred oppfatning blant de borgerlige partiene om at Norge måtte bli en del av Nato-samarbeidet som ble etablert i 1949. Innenfor Arbeiderpartiet fantes det en del skepsis mot et slikt forsvarssamarbeid, men på landsmøtet i 1949 greide ledelsen i partiet å overtale delegatene til å gå inn for et norsk Nato-medlemskap. I kjent partidisiplinstil bestemte derfor landsmøtet at Arbeiderpartiet var for et norsk medlemskap i Nato.

Nato-motstand og kampen mot atomvåpen

Demonstrasjonstog med mange mennesker både i toget og ved siden av. To menn holder et banner med teksten "Ingen atomvåpen på norsk jord". Svart-hvitt foto.

1. mai-tog i 1961 hvor en av hovedfanene var mot atomvåpen på norsk jord.

Nato-motstanderne i partiet valgte i første omgang ikke kamp, for å hindre en splittelse i partiet. Men Nato-motstanderne fantes fortsatt i arbeiderbevegelsen. I siste halvdel av 50-tallet ble avisa Orientering en viktig arena for Nato-motstanden i partiet, i tillegg til motstand mot atomvåpen. I 1961 stiftet de partiet Sosialistisk Folkeparti og vant to stortingsplasser ved valget samme år.

Kampen mot atomvåpen fikk oppslutning i den norske befolkningen og resulterte i basepolitikken i 60-åra. Dette innebar en erklæring om at Norge ikke ville åpne utenlandske militære baser og utplassere atomvåpen på norsk jord i fredstid.

Kilder

Lange, E. (2015, 25. november, endret 2020, 5. november). NATO-medlemskap og blokkpolitikk. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1814-NATO-medlemskap-og-blokkpolitikk.html

Pharo, H. Ø. (2018, 9. april, endret 2020, 5. november). Kråkerøytalen. Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1823_krakeroytalen.html

Sist oppdatert 30.05.2022
Skrevet av Jan Erik Auen

Læringsressurser

Norsk etterkrigstid og oljealder