Aldri mer krig
Med Versaillestraktaten var intensjonen at verden ikke skulle oppleve noen ny storkrig, og at konflikter mellom land skulle løses diplomatisk. Folkeforbundet skulle fungere som kanal for forebygging av konflikter, og problemer skulle løses gjennom samtaler. I praksis ble dette bare en utopi i takt med de økonomiske og politiske utfordringene europeiske land sto overfor gjennom mellomkrigstida.
Tyskerne og andre tapende parter oppfattet også Versaillestraktaten som ydmykende. Det skulle gi rom for sterke nasjonalistiske stemninger – spesielt i Tyskland og Italia.
Demokratiet under press
Første verdenskrig og den russiske revolusjonen skapte store politiske omveltninger. I store deler av Europa stod demokratiene svakt, og mange land valgte å innsette autoritære regimer for å styre landet.
Den italienske fascismen oppsto som reaksjon på første verdenskrig, kommunistfrykt og liten tiltro til det politiske systemet i landet. I løpet av 1920-tallet ble Italia en fascistisk stat med Benito Mussolini som Il Duce eller "føreren".
I Tyskland ble Nasjonalsosialismen dominerende i forsøket på å gjenopprette landets ære etter den ydmykende Versaillesfreden. Et svært polarisert politisk klima under den tyske Weimarrepublikken førte Adolf Hitler til makten i 1933. Raskt sikret nasjonalsosialistene seg all makt i Tyskland og "den nasjonale revolusjonen" skulle gjennomføres for å sikre Tyskland sin "rettmessige plass i sola".
I den kommunistiske Sovjetunionen kom Josef Stalin til makten på 1920-tallet og ledet Sovjet med hard hånd og streng kontroll. I ettertid ble Stalins maktmisbruk og totalitære styring kalt stalinisme. Ved siden av den fascistiske styringsformen framsto sovjetisk planøkonomi som et alternativ til det liberale demokratiet. Bare i de nordiske landene og i land i Vest-Europa holdt demokratiene stand, til tross for økonomiske og politiske utfordringer.
Økonomisk krisetid
Mellomkrigstida var preget av økonomiske kriser i Europa. Kjennetegnene ved krisene var mange konkurser og høy arbeidsløshet. Konfliktene i arbeidslivet førte til streiker og konflikter, med sosial nød som resultat. Uten lønnsinntekt ble arbeiderne og deres familier hardt rammet i mellomkrigstida.
På den andre siden av Atlanterhavet opplevde mange amerikanere enorm økonomisk vekst gjennom 1920-tallet. Men med børskrakket på Wall Street i New York 24. oktober 1929 ble USA ført inn en nedadgående økonomisk spiral, som rammet alle sider av amerikansk økonomi. USA trakk etter hvert hele verden inn i økonomisk krise.
Norge ble, som verden for øvrig, preget av de økonomiske krisene i mellomkrigstida. Dette skapte store politiske motsetninger mellom en radikal arbeiderbevegelse og en nasjonalistisk borgerlig fløy. Arbeiderpartiet valgte å forlate sin revolusjonære politikk og framstod som et sosialdemokratisk parti. Nå ville partiet bygge sin makt innenfor det norske demokratiet, ikke med revolusjonære virkemidler etter modell fra den russiske revolusjonen.
Kriseforliket med Senterpartiet i 1935 førte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten ved hjelp av statlige tiltak. Ved hjelp av staten skulle kapitalismen styres og reguleres for å få bedre fordeling i samfunnet. Et mer politisk samlet Norge sto nå bedre rustet til å håndtere de politiske og økonomiske problemene landet stod overfor.
Mot ny storkrig
Versaillestraktaten og mellomkrigstidas økonomiske og politiske utfordringer hadde på 30-tallet lagt grobunn for at autoritære regimer var kommet til makten i mange europeiske land. Tysklands og Italias krigerske og ekspansive utenrikspolitikk mot nabolandene fram mot krigsutbruddet avdekket at en ny storkrig var på trappene. Etter angrepet på Polen 1. september 1939 erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig. Andre verdenskrig var i gang.
